Hmmmmmm, Begynner å blogge igjen?

Hei på dere. Nå er det virkelig lenge siden jeg har skrevet, har jo egentlig vært planen det nemlig at jeg skulle slutte å blogge, men nå har jeg den siste tiden begynte å tenke og lengte litt tilbake til bloggingen. For hadde jo noe å drive med stort sett hele tiden når jeg ikke hadde noe annet, og syntes det var veldig godt å få skrevet ut litt og det å få kommentarer og tilbakemeldinger fra andre :)

Har vært veldig godt med en pause og har ikke 150%bestemt meg for å starte opp igjen. Har ikke tenkt til å skrive så veldig mye akkurat om det på dette innlegget, tenker at blir det slik at jeg begynner pån igjen så kan jeg heller da skrive et innlegg om tiden i mellom jeg sluttet og til nå. For det er virkelig en helt annen jente som sitter her nå enn for 1 år siden. Er utrolig mye som har skjedd i livet mitt av positive ting og er akkurat derfor jeg tenker at det hadde vært godt å kunne starte opp igjen med bloggingen for jeg har ikke tenkt til å blogge om alt det negative i livet mitt, men heller det positive. Selvsagt blir det jo litt av begge deler, men tenker å holde fokuset på de tingene jeg klarer og de tingene jeg holder på med, litt sånn hverdagsblogg. Hehe ikke rosa blogg, men mer en vanlig blogg for jeg er ei ganske vanlig jente og ikke alt det negative og vanskelige. Heller bruke bloggen som en slags "dagbok", ikke så personlig som en dagbok, men skrive ja om det som er positivt i livet mitt :)

Har som sagt ikke helt bestemt meg om jeg skal starte opp igjen, derfor jeg tenkte å skrive dette innlegget og dele det, så kan folk få kommentere om dere ønsker at jeg skal starte opp igjen eller ikke. Gjerne skriv hvorfor dere ønsker enten det ene eller det andre så skal jeg tenke litt på det :)

Vurderer også om jeg skal starte opp igjen om jeg skal starte helt på nytt på en helt ny blogg. Kommer uansett ikke til å slette denne, men tenker at det som jeg skrev de årene jeg brukte denne bloggen og for et år siden når jeg slutta er et kapittel i den lange boka mi, men nå er jeg på starten og på god vei inn i et nytt kapittel. Hadde derfor vært litt godt å kunne starte litt på nytt, men får se :)

 

Iallefall hadde jeg satt pris på om dere kommer med tilbakemeldinger på om dere tenker at jeg skal starte opp igjen eller ikke, gjerne hvorfor dere mener det og gjerne skriv om dere tenker at å starte en ny blogg kunne vært greit :) SÅ da får jeg bare se hva det blir til, men dere får uansett et svar da om hvordan det blir :) :)










 


Tusen takk for meg

Dette er noe jeg har tenkt lenge på og jeg har nå bestemt meg for at jeg legger ned bloggen på ubestemt tid. Kanskje jeg kommer tilbake en gang i fremtiden, men det blir ikke med det første. Grunnen til dette er først og fremst at jeg må bruke tiden min på å jobbe med problemene jeg har, slik at jeg faktisk kan bli bedre og en dag frisk. Det er egentlig flere grunner, men tenker ikke å gå så mye inn på det. Jeg ville bare fortelle dere at nå kommer det til å bli stille fra meg fremover. 

Jeg vil bare takke alle sammen for at dere har lest bloggen min, lagt igjen koselige kommentarer og hjulpet meg fremover. For dere har vært til stor hjelp for meg. Allikevel føler jeg nå at jeg må prioritere tiden min på litt andre ting. Jeg føler dette er en ganske voksen beslutning å ta så jeg er stolt av meg selv som har kommet frem til dette. For jeg tror dette er det som er best for meg. Jeg har fått mange nye erfaringer rundt bloggingen så jeg angrer ikke på at jeg startet opp og at jeg har drevet på frem til nå. Så bloggen har vært en stor hjelp for meg.

Jeg syntes dere fortjente en ordentlig forklaring på hvorfor det blir stille fra meg nå. Jeg kommer ikke til å slette bloggen så er bare å lese gamle innlegg hvis dere ønsker det, men blir ikke noe nytt fremover iallefall. Som sagt kanskje jeg kommer tilbake en gang i fremtiden, for vet ikke hva fremtiden bringer. Kanskje neste gang jeg blogger så har jeg fått det bedre og nærmer meg å kunne kalle meg selv frisk. Hvem vet.

Så da gjelder det bare for meg å igjen takke for meg og for følget. Det har vært utrolig morsomt å kunne skrive for dere og jeg setter stor pris på alt dere har gjort for meg. Vil da bare ønske alle sammen et riktig flott og fint år. Husk alt er mulig så lenge du ikke gir opp. Du kan klare hva som helst og det er ingen skam å stoppe opp for å spørre om hjelp. Man er ikke svak om man gråter, man viser bare at man er et menneske og at man har følelser. Jeg vet at dere kommer til å få det bra, for dere er verdt så mye.  Hver og en av dere. 

Så sender jeg dere en kjempe stor klem. Masse lykke til i det nye året<3
 


Edelig er jeg igang igjen :)

Nå føler jeg at jeg har skrevet mange negative innlegg den siste tiden så nå må jeg bare dele noe med dere som er utrolig positivt. 

Først kan jeg jo si at jeg skrev jo i går at jeg hadde en ganske vanskelig og tung dag. Jeg sov utrolig dårlig natt til i går så jeg slet med masse tankekaos og spesielt mange tunge tanker, men så skal dere høre. For jeg har nå vært innlagt i over 2 uker og har lenge tenkt på at jeg burde få vaska og ordna rommet mitt, men jeg har aldri fått meg til å gjøre det. Så da må jeg skryte litt av meg selv for ja jeg hadde en vanskelig dag i går, men faktisk så klarte jeg å gjøre utrolig mange positive ting i går. Jeg tørka støv og vaska gulvet på hele rommet mitt helt på egenhånd. Fikk satt på en klesvask og kom meg i dusjen. Alt dette klarte jeg selv om jeg følte meg veldig sliten i går. Så dette gjorde automatisk så humøret ble lettere og jeg fikk en mye bedre kveld en det jeg trodde jeg skulle få i går. Dette viser jo bare at som jeg har skrevet mange ganger før, at jeg klarer det jeg bestemmer meg for. Jeg klarte faktisk å trosse tvangen og stemmene som jeg hadde i hodet. En klapp på skuldra til meg selv. 

Så må jeg skrive en ting til som jeg er veldig stolt over at jeg har klart. For jeg startet jo igjen på skolen i høst. Begynte med tre fag for har delt opp siste året mitt på videregående i to. Så jeg tar tre fag det ene året og fire til neste år. Etter det som har skjedd nå ble det jo stopp på undervisningen og jeg har hatt mange tanker om at jeg ikke kom til å klare å komme igang igjen, men slik ble det ikke. For mamma har virkelig stått på og jobbet for at jeg skal fortsette med dette, så hun ringte til hun som styrer dette med skolegangen min og det ble bestemt at lærerne skulle komme hit til Reinsvoll for å undervise meg. Kan jo ærlig si at jeg var ganske skeptisk til dette når jeg først hørte det, for motivasjonen til å fortsette på skolen var ganske langt nede. Allikevel så har jeg nå klart det. For læreren min i rettslære var her nå nettopp så vi satt i litt over en time med undervisning og det gikk egentlig godt over forventningene mine. Jeg klarte å følge med, kom med spørsmål og eksempler og jeg fikk mange gode tilbakemeldinger. Så jeg sitter nå med en stor mestringsfølelse for jeg har faktisk klart å komme igang igjen med skolen. Noe jeg innerst inne har en utrolig stor motivasjon for å klare. For jeg vet jeg kan klare det. Jeg får jo som sagt så mange positive tilbakemeldinger om at jeg tar stoffet veldig lett og at det virker som jeg forstår det lærerne snakker om. Så nå er jeg igang igjen og det er jeg ordentlig stolt over. Kanskje jeg faktisk kommer til å klare å gjennomføre siste året mitt så jeg kommer meg videre og kan starte på videre utdannelse? At jeg kan få meg en jobb jeg trives med og at jeg kan komme meg gjennom dette her.

For det er som mamma og flere sier til meg at dagene blir lange hvis man ikke har noe å drive med. Og skolen er jo egentlig det mest fornuftige jeg kan bruke tiden min på nå. Det gir meg jo så mye mestring og glede samtidig som man faktisk må gjennomføre videregående for å få studiekompetanse. Wihi har jeg bare lyst til å si for nå sitter jeg med et ordentlig smil om munnen for jeg har klart det. Endelig er jeg igang igjen med noe som gir meg så mye.

Hadde bare lyst til å dele dette med dere for å igjen vise at alt er mulig bare man biter tennene sammen å holder fast ved de små positive tingene i hverdagen. Det gjelder å aldri gi opp og å minne seg selv på hvor sterk man egentlig er. For jeg er sterk. Det kan jeg faktisk ærlig si at jeg synes. Jeg klarer det jeg bestemmer meg for og dette er en egenskap jeg skal jobbe med å bruke til noe positivt. Så jeg nekter å gi opp.  


Hvorfor skal ting være så utrolig vanskelig?

Jeg sitter her nå med så mye tanker om alt og ingenting. Jeg sov så utrolig dårlig i natt og da kjenner jeg at jeg har så lite å gå på. Tankene har så mye mer kontroll over meg og jeg klarer ikke å styre dem. Jeg sitter med så utrolig angst for kvelden og natten for jeg er livredd for at den skal bli som den var i natt. Bare ligge der å aldri få sove. Våkne flere ganger og bare ligge å tenke. Ikke klare å sovne igjen. Det er så utrolig slitsomt å bare ligge der å tenke. Når man er så trøtt og sliten. Tanker om alt kommer og klarer ikke få dem bort. 

Jeg kjenner også så godt at tankene, stemmene og tvangen rundt mat blir så mye sterkere når jeg har lite å gå på. Jeg klarer ikke kjempe i mot dem så jeg må bare gi etter og gi opp. Har så lyst til å dra på permisjon hjem til mamma å være med dem jeg er glad i, men stemmene nekter meg det. Har så lyst til å trosse dem, men jeg klarer ikke. Så da går hele dagen min med på å bli styrt av maten. Den har så stor kontroll over meg og den ødelegger så mye for meg. Så nå tror jeg at jeg snart ikke lengre har noe valg. Jeg må få noe hjelp for den. For spiseforstyrrelsen min er en så stor del av meg og den har så stor kontroll over meg. Den har tatt fra meg så mye og det fortsette den bare å gjøre. Jeg har så lyst til å gjøre noe med den, men jeg er bare så redd. For hvem er jeg uten maten? Jeg har brukt den som et verktøy nå i snart 4 år så klarer liksom ikke se for meg et liv uten, men som sagt tror snart ikke jeg har så  mange alternativer. Jeg må ta et oppgjør med meg selv å finne ut hva jeg ønsker her i livet. Og mitt største ønske er å ta tilbake livet mitt og kontrollen. For jeg blir så styrt av den og det er ikke det jeg ønsker. Jeg vil få det bedre og jeg vil bli frisk. 

Det skal være et møte med ganske mange her på Reinsvoll på Fredag å da skal vi ta opp en del ting, blant annet maten. Så veldig spendt på hva som kommer ut av det møte. For jeg startet jo på skolen nå i høst og har som mål å kunne fortsette med den så en innleggelse vil ødelegge det, men det finnes helt sikkert andre alternativer på hvordan jeg kan jobbe med maten. For det er som mamma sier at jeg trenger hjelp til å snu tankegangen min. Jeg vet det er jeg som må gjøre jobben, men jeg trenger å ha noen der som kan hjelpe meg med det og støtte meg. For jeg vet det kommer til å bli kjempe vanskelig og vondt, men det er som mange sier til meg. Hva har jeg egentlig å tape? Jeg bruker alle pengene mine på mat som bare havner i do og det er ganske deprimerende å tenke på. Tenke på hvor mye denne sykdommen har kostet meg å tatt fra meg. Jeg har lyst til å flytte hjem for jeg tror virkelig det hadde hjulpet meg på mange områder, men maten ødelegger dette. 

Jeg har lyst til å bli frisk, men jeg trenger bare å treffe den riktige personen som kan hjelpe meg gjennom dette her. For det er en lang vei, og jeg har startet som smått på den, men jeg har langt igjen å gå før jeg kan kalle meg frisk. Så jeg er på riktig vei og jeg har bestemt meg for at jeg ikke skal gi opp. Jeg nekter å gi opp for jeg fortjener å få det bra. Jeg er et godt menneske og jeg må bare minne meg selv på det igjen og igjen. Jeg er jo også så utrolig heldig som har en fantastisk mamma og pappa som gjør alt for meg. De forteller meg gang på gang ting jeg trenger å høre. De ringer og prøver å ordne ting for meg så jeg skal få den hjelpen jeg fortjener og trenger. Så jeg er heldigvis ikke alene og det er veldig godt å kjenne på. For jeg trenger støtte og trygghet. Jeg trenger å ha folk rundt meg som er der for meg og som vet hva de skal si og gjøre for å dra meg opp igjen fra bunnen. Jeg hadde aldri sittet her jeg gjør idag hvis det ikke hadde vært for disse to fantastiske menneskene. Jeg er så utrolig glad i dem og jeg skal klare å bli frisk. For deres del, men ikke minst for min egen del. For jeg har en lang fremtid foran meg og jeg kan klare det jeg bestemmer meg for. Jeg må bare ikke gi opp, men da spør jeg meg selv. Hvorfor skal ting være så utrolig vanskelig?

Så får jeg bare skrive på slutten at selv om jeg kjenner at tvangen rundt mat er mye sterkere nå som jeg har lite å gå på så gir jeg fortsatt ikke opp. Jeg kjemper og kjemper. Prøver alt jeg kan for å vinne over disse stemmene. Sånn som idag så har jeg tenkt til å prøve å få rydda og vaska rommet mitt slik at jeg har noe å drive med. Hvis jeg klarer det blir jeg veldig stolt av meg selv. For da har jeg klart å ta litt kontroll over livet mitt og dette gir meg igjen bare mer motivasjon for at jeg skal klare dette. så jeg står på og nekter å gi opp. For jeg skal klare å bli frisk. En dag skal jeg klare det for det fortjener jeg. Og det vet jeg at jeg kan klare. Jeg må bare aldri miste det lille håpet jeg har. 

"Never give up, keep fighting"<3


Kanskje det går i riktig retning

Nå sitter jeg å smiler for endelig kan jeg igjen senke skulderne. Fikk beskjed før nyttår at jeg skulle snakke med legen som følger meg opp idag og har gjort det. Da fikk jeg bekrefta at jeg i første omgang skal være her på avdelingen i 2 uker til. Det er lagt en plan om at jeg skal få mer struktur på hverdagen min. Lage dags og ukeplaner, komme igang med treningen igjen og det viktigste, utprøving av medisinen jeg er blitt satt på. For jeg snakket med legen og han lurte på hvordan jeg hadde følt det disse dagene etter det ble en opptrapping og fortalte han at jeg følte meg litt roligere, at jeg kommer lettere igang med ting og at jeg klarer å holde på med en ting over en lengre tid og at jeg føler jeg har flere fornuftige tanker rundt mye. Foreksempel det med maten. For han lurte veldig på hvordan jeg følte det rundt det området og fortalte han at jeg ikke lengre føler jeg får den samme tilfredsstillelsen av matkickene mine. At jeg har flere stemmer som forteller meg at jeg ikke trenger å drive på slik jeg holder på, at jeg kan klare meg uten. Så jeg har de siste dagene prøvd mer og mer å ta mer kontroll over handlingene mine rundt maten. Det syntes han hørtes veldig bra ut og han var ganske sikker på at det er en virkning av medisinen. Så dere kan tenke dere at jeg ble ganske glad når han sa det.

Så han ville ha meg her som sagt i første omgang i 2 uker til for å fortsette å jobbe slik vi gjør nå. For han ser en fremgang og det gjør egentlig jeg også. Det er også flere rundt meg som sier de merker en forskjell på meg. Fikk jo høre av blant annet mamma, kjæresten hennes og pappa at de syntes jeg virka mer rolig og tilstede. At jeg ikke hadde så tankekaos som jeg hadde før. Så jeg håper det fortsetter slik som nå for da har jeg troa på at mye kan bli bedre. Men selv om mye går bedre har jeg forsatt en lang vei å gå for å kunne kalle meg frisk så veldig spent på hvordan ting blir fremover. Det er jo nå lagt en liten plan for de neste ukene, men veldig spent på hvordan ting blir når jeg skal ut igjen. Hvordan kommer ting til å bli da? 

Så før jeg skal ut igjen må det legges opp et opplegg på hvordan jeg skal bli fulgt opp. Hvor jeg skal bo, hvilken behandling jeg skal få og hva jeg skal drive med i hverdagen. For må jo ha noe å bruke tiden min på annet enn serier, strikking og musikk liksom. Begynte jo på skolen i høst så mitt største mål er å kunne fortsette med den så jeg kanskje en dag blir ferdig. Får jo utrolig mye mestringsfølelse av å gå på skolen så det må bare ordnes med så jeg får fortsatt. Det står øverst på lista nå. 

Det skjer derfor ganske mye rundt meg nå og det er deilig å se at de endelig har fått opp øynene slik at de ser at jeg trenger hjelp. Kanskje det faktisk går i riktig retning? :)

 


Starter det nye året med en stor mestringsfølelse

Da var vi inne i et nytt år, tenk på det da. Synes 2015 gikk utrolig fort, men skjedde jo veldig mye så kan jo ha noe med det å gjøre.

Håper alle sammen hadde en fin nyttårsaften og fikk en fin start på det nye året. Det fikk iallefall jeg så tenkte å fortelle dere litt om kvelden min da. For ble henta av mamma i 5 tia for skulle feire sammen med henne, kjæresten hennes, alle søsknene mine, kjæresten til søstera, bestemor og bestefar. Så gledet meg til kvelden, men var også veldig spendt. For jeg vet hvordan jeg blir på slike dager og nå var det mange der så var redd for hvordan jeg skulle takle det. 

Hjalp mamma litt med maten og slikt så kom bestemor og bestefar litt før 7 for vi skulle spise klokka 7. Dere kan jo tenke dere hvordan jeg ble rundt maten, slik blir jeg jo hele tiden, men klarte iallefall å sitte sammen med de andre og faktisk spise selv om det endte slik det alltid ender. Da vi var ferdige med maten stod desserten for tur og det samme skjedde der. Får bare krysse fingerne for at det legen sa til meg stemmer. At den nye medisinen jeg har startet på kan hjelpe meg rundt maten. Det hadde virkelig vært godt. Iallefall så kom jeg meg gjennom maten og var veldig koselig, men så var det noe som skjedde. Jeg begynte å tenke på alt mulig. At folk var ute sammen med venner, festa og drakk. At jeg var innlagt og derfor ser jeg ned på meg selv. At jeg sliter med maten. Så jeg sprakk og måtte bare trekke meg unna. Fikk tanker om jeg kom til å klare resten av kvelden eller om jeg skulle få mamma til å kjøre meg opp igjen på avdelingen. Fikk snakka litt med mamma og prøvde å forklare henne hvordan jeg hadde det, men ble ikke noe lettere. Hadde det vell slik i et par timer, men så klarte jeg endelig å få satt meg ned i sofaen sammen med de andre. Begynte å spille et spill på ipaden sammen med den eldste lillebroren min og da forsvant tankene mer og mer så fikk mer ro i hodet. Da kom jeg frem til at jeg skulle klare resten av kvelden og at jeg skulle sove over som var planen. 

Klokka nærmet seg 12 så da forsvant alle sammen ut for var jo snart tid for å ringe inn eller smelle inn det nye året med raketter. Var veldig heldige med været da for snødde jo egentlig hele nyttårsaften, men ga seg i 10 tiden så da vi gikk ut var det opphold. Vi bor slik til at vi ser utrolig langt så vi så utrolig mye fint fyrverkeri. Nå var tankekaoset helt borte og jeg koste meg ute sammen med familien min. Da klokka passerte 12 fyrte vi opp våre raketter og ønsket det  nye året velkommen. 



Fikk knipsa et par bilder av fyrverkeriet vårt da :)

Stod ute en liten stund før vi gikk inn igjen for alle begynte å bli ganske trøtte og slitne etter en lang dag. Så kan tenke dere at det var godt å finne senga da. Gikk til sengst med et smil for jeg var så utrolig stolt av meg selv som ikke hadde gitt etter for tankene om at jeg skulle dra opp igjen til avdelingen, men at jeg klarte å trosse dem og sov over slik som planen var. Så jeg startet det nye året med en stor mestringsfølelse. 

Hadde satt på ringing klokka 8 på morgenen for skal ta medisinen min da og når jeg våknet følte jeg meg så trygg og hjemme. Det var så godt å våkne i sin egen seng og i et hus der man viste at man hadde folk rundt seg som man var utrolig glad i. Så nå har jeg klart å trosse den angsten jeg hadde ang det og kan derfor tenke meg å sove mer hjemme. For er jo litt slik at når man er innlagt kommer man litt en boble. Man blir isolert fra alt annet og man vet at man har folk rundt seg hele tiden. Så derfor er jeg ekstra stolt av meg selv som gikk ut av den bobla og sov hjemme. 

Dette viser bare at jeg kan klare det jeg bestemmer meg for fordi jeg er utrolig sta og bestemt. Jeg må bare lære meg å bruke det på riktig måte og det er en ting jeg skal jobbe med i det nye året. Dette året skal bli et snu år for meg og jeg SKAL få det bedre. Jeg blir nok ikke helt frisk, men jeg skal få det bedre og det vet jeg er mulig. Det gjelder bare å ta å holde fast på de tingene som gir meg glede og mestring. For jeg ser jo nå at det er mulig for meg. Jeg må bare aldri miste troa og håpet og det er mitt største ønske i dette året. Jeg skal klare å få mer troa på meg selv! 


Nydelige søstera mi som jeg utrolig glad i <3






Vil takke hver enkelt av dere for et fantastisk og minnerikt år og vil ønske dere alle et riktig godt nytt år <3

I morgen starter vi igjen på et nytt år så vil avslutte dette året med å takke hver enkelt av dere for alt dere har gjort for meg. For all støtten dere har gitt meg. For alle de fantastiske, koselige, støttende og ikke minst motiverende kommentarene som dere har skrevet til meg. For alle meldingene dere har sendt til meg hvor dere har kalt meg for sterk, modig og hvor dere har fortalt meg at jeg kommer til å klare dette. At dere har ønsket meg lykke til og at dere har troa på at jeg skal klare dette. Det har vært en stor ære å få skrive for så mange nydelige mennesker gjennom 2015. Og betyr utrolig mye for meg at dere faktisk tar dere tid til å klikke dere inn på bloggen, lese innleggene og legge igjen kommentarer. For alt er opp til dere og jeg ikke tvunget noen til å gjøre det. Så dere er en stor motivasjon for meg og dere gir meg et stort håp og en mestringsfølelse.

Så jeg vil bare takke hver enkelt av dere. Uten dere hadde jeg ikke sittet her jeg gjør idag. Jeg håper virkelig at dere har hatt et minnerikt og flott år, hvor dere har kjent på glede, mestring og lykke. For dere er alle så fantastiske og dere fortjener å ha det bra.   



Noen minner fra dette året <3














Håper alle sammen får en riktig koselig og fin nyttårsfeiring enten dere skal feire sammen med familie, venner eller andre. Så vil jeg ønske alle en riktig flott og fantastisk nytt år. Håper virkelig at det nye året blir bra for dere. Det fortjener dere virkelig! 

Tusen takk for følget gjennom dette året så snakkes vi neste år. Kjempe stor nyttårsklem fra meg til hver og en av dere. Dere er helt fantastiske <3


Hva vil dere lese om i 2016?

Nå trer vi jo snart inn i et nytt år og derfor tenkte jeg enkelt og greit å spørre dere, for er jo dere som leser bloggen, hva dere har lyst til å lese mer om i det nye året? Jeg kommer fremdeles til å blogge ganske likt som nå. Om følelser og tanker. Hvordan jeg føler det og hvordan jeg har det, men er det noe dere har lyst til at jeg skriver mer eller mindre om? For har tenkt til å starte å bruke bloggen mer igjen som et sted hvor jeg kan uttrykke følelser og deler tanker om ulike ting så viktig for meg å høre hva dere har lyst til å lese om. Har jo i tillegg til å hjelpe meg selv, lyst til å prøve å hjelpe andre som har det litt på samme måte som meg. For får ganske ofte meldinger fra folk som sier de leser bloggen min og som kjenner seg igjen i mye av det jeg skriver og at de har fått hjelp av å lese at de ikke er de eneste som sliter med ulike ting. Så derfor tenkte jeg bare å høre om det er noe spesielt dere vil lese om i 2016? Da kan dere bare kommentere det her så skal jeg se hva jeg får til. 

Håper dere har hatt en fin jul så langt og at dere får en fortsatt fin romjul. Kos dere masse på nyttårsaften så vil jeg selvsagt ønske alle sammen et riktig flott nytt år. Dere fortjener å ha det bra :) 

Stor klem fra meg<3

 


Mine planer for dagen

Tenkte bare å skrive et ganske kort innlegg om mine planer for dagen jeg. For er snart på tur ut døra på permisjon for skal en tur på CC sammen med mamma og lillesøstra mi for å bytte noen julegaver og for å bruke opp litt julepenger. Er jo kjempe mye romjulssalg nå så må jo benytte seg av det når man har sjansen. Kanskje jeg finner meg noe fint, hvem vet :)

Planer er også at jeg skal bli med hjem til mamma og dem en tur etterpå så blir en koselig dag dette. Håper jeg klarer å holde humøret oppe gjennom hele dagen da. Skal tilbake til avdelingen i kveld da så får slappet av litt da før det braker løs i morgen med nyttårsfeiring. Skal en tur til mamma og feire sammen med dem. Spise god mat og fyre opp raketter så blir nok en koselig dag det også.

Har egentlig ikke tenkt til å skrive så mye mer en det. Håper alle sammen får en fin Onsdag videre så kommer det et nytt innlegg i kveld. Har forhåndskrevet det så publiserer det når jeg er tilbake fra permisjon :)




Til alle mine kjære haters

"Du er bare en sykt oppmerksomhetssyk jente som jeg ikke skjønner klarer å leve med seg selv"!

Jeg vil egentlig bare skrive et veldig kort innlegg til alle mine kjære haters der ute som slenger med leppa og legger igjen så "nydelige" kommentarer her på bloggen. For nå skal jeg fortelle dere en ting eller to. Først, tusen takk til alle dere for dere er en av de grunnene til at jeg faktisk fortsetter å blogge. Ettersom jeg har blogget så lenge som jeg har gjort nå synes jeg det rett og slett bare har blitt morsommere og morsommere å lese disse kommentarene. Rett og slett fordi dere blir kanskje stolte av dere selv og føler dere bedre når dere har lagt igjen en sånn kommentar, men jeg sitter bare å ler. For dere er virkelig tøffe som tørr å uttrykke alt det dere føler over nettet, men hadde dere møtt meg face to face tror jeg nok ikke dere hadde vært så store i kjeften. Dere er virkelig tøffe altså det må jeg bare si til dere. 

Jeg kan ærlig si at i starten når jeg fikk slike kommentarer gikk det litt inn på meg, men nå er det rett og slett bare komisk så får takke dere for en god latter. Den dagen dere faktisk tørr å komme opp til meg å si det dere mener face to face får dere bare fortsette å gjemme dere bak en bokstav eller anonym her på bloggen. Jeg klarer ikke ta dere alvorlig jeg altså, så keep up the good work guys. You make my day so much better. 

Og det siste jeg skal si til dere er at dere kan slenge så mye dere vil med leppa, men alle de hyggelige og motiverende kommentarene jeg også i tillegg får ovegår deres kommentarer på et sekund. Er jo rett og slett bare komisk å se at dere faktisk gidder å bruke noen minutter av deres tid på å lese innlegget mitt, hvis dere i det hele tatt gjør det da for så å legge igjen en kommentar. Jeg har ikke tvunget noen til å lese min blogg, dere har helt fri rett så dere gjør det av egen vilje. Så kom ikke her å klag til meg, for det er faktisk dere som velger å klikke dere inn. 

Så da avslutter jeg dette innlegget med og igjen takke dere for all deres støtte og deres "nydelige" kommentarer. You only make me smile :)

Årets siste spørsmålsrunde

Nå nærmer det seg jo slutten på enda ett år så derfor tenkte jeg å kjøre igang en siste spørsmålsrunde før vi går inn et nytt år. Så hvis det er noe dere lurer på så kan dere bare spørre meg så svarer jeg i et innlegg rett på nytåret.

Har egentlig ikke tenkt til å skrive så mye mer enn det så dette ble et kort innlegg. Men da er det bare for dere å spørre etter det dere lurer på så skal jeg svare så godt jeg kan :)




Jeg SKAL få et bedre liv!!

Etter mitt forrige innlegg har jeg bare lyst til å skrive et litt positivt innlegg. For jeg har en liten gladnyhet å komme med.

For jeg skrev jo at jeg skulle snakke med legen og det har gjort. Han spurte meg hvordan jeg følte medisinen fungerte og hvordan jeg hadde det. Jeg fortalte han at jeg følte den fungerte bra på dagen, at jeg hadde mindre tankekaos og at ting gikk lettere, men at kveldene fremdeles var veldig tunge. Det han da antydet var at jeg fikk for liten dose mot kvelden. Så han satte meg derfor på lik dose på eftaen som jeg får på morgenen og jeg kan faktisk nå skrive at jeg allerede kjenner en liten forskjell. For jeg har mye mindre tankekaos nå mot kvelden og jeg har det faktisk litt bedre med meg selv. Jeg kan konsentrere meg om en og en ting, smile og le. Jeg har mer kontroll over meg selv, følelsene og tankene mine og det er utrolig godt å kjenne på det. Jeg føler meg mer rolig og fikk i tillegg høre av pappa at han også syntes jeg var det for han kom en liten tur på besøk idag. Det gir meg bare en bekreftelse på at det er flere enn meg som ser det. 

Det gir meg egentlig bare et enda større håp om at dette her er riktig for meg. At de har truffet hodet på spikeren. At jeg har ADHD og at jeg nå har blitt satt på en medisin som faktisk fungerer for meg. Selvsagt må jeg jo se ann om dette er noe som varer over lengre tid for det var som jeg sa til legen. Jeg kan ikke gå slik bare en dag før de sier at jeg nå er frisk nok til å ut igjen, men dette er noe som må vare over en lengre tid, men jeg har troa. Jeg har fått litt mer motivasjon. For jeg tror legen vet hva han snakker om og at endelig har funnet ut hva det er fornoe med meg. Det var som jeg skrev i det personlige innlegget om hvorfor jeg fremdeles er innlagt at jeg har ingen problemer med å akseptere og stå fram med ADHD som diagnose hvis jeg bare får riktig hjelp og blir fulgt opp på riktig måte. For det er så mange mennesker som er høyt oppe som har denne diagnosen. For mange av de som sliter med ADHD er utrolig smarte og kommer langt i livet og nå skal jeg skryte litt av meg selv. For jeg er ikke dum. Jeg ligger på 4ere på skolen og har utrolig mange fornuftige tanker i hodet mitt. Jeg er også veldig sta, det gjelder bare for meg å bruke denne staheten på en riktig måte. Da kommer også jeg langt her i livet. 

Jeg har faktisk klart å gjennomført et halvt år på skolen selv om jeg har slitt og hatt mye å tenke på. Dette har jeg klart rett og slett fordi jeg har bestemt meg for at dette er noe som jeg skal klare og fordi jeg kjenner en så stor mestring etter hver eneste time. Jeg får så mye ros av alle lærerne mine. De synes jeg er kjempe flink og at jeg har kommet utrolig godt i gang med alle fagene. Dette skriver jeg enkelt og greit for å vise dere at det faktisk er mulig å få til ting selv om man har ting å streve med. Man må bare stå på og ha litt motivasjon. Jeg er så motivert for å bli ferdig med skolen for så å få meg en utdannelse og senere en jobb. Jeg har jo en drøm om å bli eiendomsmegler og det har jeg troa på at jeg kan klare hvis jeg fortsetter som nå. Jeg klarer det jeg bestemmer meg for jeg.

Jeg fikk også bekreftet av legen at når det gjaldt ut skrivelse var det han og jeg som var de eneste som skulle bestemme det sammen. Så jeg kunne senke skulderne for jeg skulle ikke ut før det lagt opp et ordentlig opplegg for meg den dagen jeg faktisk skal skrives ut. Så jeg kom til å bli her til godt ut i Januar. Det hjalp virkelig på angsten min å høre han si det. Så jeg har senket skulderne og tenker at nå skal jeg bare ta en dag av gangen, ta medisinene mine og bygge meg selv opp igjen. For jeg skal IKKE tilbake dit jeg var. Det er ikke aktuelt. Jeg skal få det bedre med meg selv og jeg skal klare å komme meg opp igjen fra der jeg er nå. Så de gangene jeg kjenner jeg blir tung i kroppen, tankene surrer og jeg blir demotivert må jeg bare fortelle meg dette igjen og igjen. Helt til jeg har klart å overbevise meg selv.

JEG SKAL KLARE DETTE OG JEG HAR TROA PÅ AT JEG ENDELIG HAR FÅTT RIKTIG HJELP. ENDELIG HAR JEG BLITT SETT OG HØRT OG NÅ ER DET NOK. JEG SKAL FÅ ET BEDRE LIV!!   

Jeg er livredd

Først vil jeg starte med å takke alle for den utrolige responsen jeg fikk på mitt forrige innlegg. Det betyr veldig mye for meg å se at det blir så godt tatt i mot for det ble ett utrolig personlig innlegg der jeg er helt ærlig og hvor jeg la alle kortene på bordet. Så tusen takk for all støtten jeg har fått, alle kommentarer og meldinger. Det betyr veldig mye for meg å se at det finnes slike mennesker der ute. 

Dette blir en liten fortsettelse på det forrige innlegget egentlig for jeg skrev jo kort i det forrige innlegget at det til tider er slik at jeg bare har lyst til å kaste vekk tablettene og gi opp og tenkte å forklare kort hvorfor jeg tenker slik. 

For slik som jeg oppfattet det på legen virket seg som at jeg skulle kjenne en liten virkning av medisinen allerede nesten fra første dag og jeg har jo kjent bittelitt, men jeg har det fortsatt så utrolig vanskelig hver eneste kveld. De siste tre kveldene har vært et helvete for meg. Jeg er så sykt ustabil. Folk kan ikke komme borti meg eller snakke til meg før jeg bryter ut i gråt og bare tenker negativt. Jeg har bare så lyst til å gi opp for det gjør så utrolig vondt. Det er så utrolig slitsomt å være slik kveld etter kveld. For hørtes jo nesten sånn ut på legen at det skulle stabilisere seg litt mer og at jeg skulle få det bedre på kveldene, men nå erfarer jeg det motsatte. Så jeg har begynt å tenke masse. Tenk om han har bomma helt. At jeg ikke har ADHD, men noe annet og at dette bare er en bomtur. At jeg ikke kommer noen vei, blir skrevet ut og da vet jeg at da kommer jeg til å falle rett tilbake i det gamle sporet. Jeg kommer til å ende rett tilbake hit om ikke annet verre. Nå tenker sikkert folk at jeg overdriver og alt slik, men dette er sannheten og grunnen til at jeg skriver det er jo rett og slett fordi jeg absolutt ikke vil at dette skal skje. Jeg har jo lyst til å få det bedre, men jeg klarer ikke tenke at det kommer til å ordne seg når kvelden kommer. Jeg har det jo ganske mye bedre på dagen. Jeg smiler, ler, snakker, klarer å konsentrere meg, komme igang med ting og det er ikke så mye tankekaos. Jeg har det litt bedre liksom så hvorfor skal det bli slik hver eneste kveld?

I utgangspunktet skal jeg snakke med legen min igjen i dag så utrolig spendt på hva han kommer til å si. Om han mener jeg bare skal bite tenna sammen og fortsette som nå eller om han kanskje har en forklaring på hvorfor det fremdeles er slik som det er på kvelden. Kanskje han setter meg på en større dose eller noe sånn. Så jeg håper virkelig jeg får snakket med han i dag. Har en del spørsmål til han som det hadde vært godt å få svar på. 

Så jeg egentlig ganske livredd på hva som kommer til å skje. For jeg har som jeg har skrevet flere ganger før et indre stort håp om at jeg kan få det bedre og at dette kan være rett for meg, men jeg har fremdeles den tvilen og djevelen i meg som tenker motsatt. Så veldig ambivalent og usikker på hva jeg skal tenke og føle. Jeg kan jo også si at jeg har en mistanke om at noe av grunnen til at jeg er slik som jeg er på kveldene i disse dager er fordi underbevisstheten min vet det er jul og at folk er ute sammen med venner for å drikke og ha det gøy. Så sitter jeg her. Jeg er jo ei 20 år gammel jente og jeg hadde jo ikke planlagt at jeg skulle tilbringe julen her, men det var som ei som jobber her prøvde å fortelle meg. At jeg måtte prøve å tenke at dette er en invitering for livet og at hvis dette her fungerer får jeg det bedre med meg selv så kan jeg heller dra ut både i påska og neste jul. At jeg faktisk kan dra ut for å ha det artig og ikke for å trøste meg eller for å glemme. Så jeg prøver å fortelle meg det gang på gang for jeg vet at det er så fornuftig det hun sier.

Så jeg får bare bite tenna sammen og holde på det lille håpet jeg har om at ting ordner seg. For det ordner seg alltid for snille jenter og jeg velger å tro at jeg er en av dem :)  

Stort romjulssalg - disse tingene har jeg klikket hjem

Det er jo som alle vet nå romjul og det vil si masse romjulssalg overalt. Jeg fikk en mail fra NELLY om at de hadde opp til 80 % på et stort utvalg klær så da måtte jeg bare klikke meg inn å se gjennom alt. Jeg så bokstavelig talt gjennom alt og fant 34 ting som jeg likte. Jeg kunne jo ikke bestille meg så mange ting for ble jo nesten 5500 for det så jeg måtte kutte ned ganske mye. Endte tilslutt opp på 11 ting og tenkte enkelt å greit å vise dere hva jeg endte opp med å klikke hjem. Så her kommer bilder og direktelink til produktet ligger under hvert enkelt bilde. Jeg kan jo også si at det er helt gratis bytte og åpent kjøp pluss fri frakt frem til 10 Januar så her gjelder det å forte seg. I tillegg kan du også få tingene dine hjem før nyttårsaften, men da må du bestille innen klokka 14 den 28 Desember. Du må da ta ekspress levering og da kommer det et tillegg på 69,-


HER

HER

HER

HER

HER

HER



HER


HER

HER


HER

HER

 

Selvsagt dagen etter jeg bestilte meg disse 11 tingene fikk jeg en mail om at Nelly nå hadde tusenvis av kjoler for under 150 kroner og da måtte jeg igjen inn å titte. Fant 5 kjoler som jeg falt for, men klarte å velge ut de 2 som jeg likte aller best så det ble disse to. For å se hele utvalget av kjolene de har på salget kan dere klikke dere inn HER


HER

HER
 

Så dette er da det jeg har bestilt meg og jeg er veldig fornøyd med kjøpet. Fikk mye for 2000 kroner syns jeg for ble det for disse 13 tingene. Veldig spendt på når de kommer om alt passer og er som det ser ut på bildet, men det får man bare se når man får det. Er jo som sagt gratis retur også frem til 10 Januar så da gjør det ikke så mye om man evt må sende inn igjen et par ting. 

Jeg håper dere likte innkjøpene mine og kanskje det var noe av det som falt i smak for dere også. Dere burde i såfall forte dere før tingene forsvinner for det er jo veldig billig synes nå jeg da. Så får jeg ønske dere en fortsatt fin romjul. Kos dere masse :)

/Inneholder annonselenker/


Sannheten om hvorfor jeg fremdeles er innlagt

Jeg har jo skrevet at jeg er innlagt og skrev jo på et om hvorfor jeg kom hit, men jeg har egentlig ikke skrevet noe om hvorfor jeg fremdeles er her. For sånn egentlig skulle jeg sikkert ha blitt skrevet ut igjen, men nå skal jeg fortelle dere noe som jeg ser på som en veldig glad nyhet. Det var iallefall det når jeg fikk høre det.

For den  22 desember snakket jeg med en lege som jeg aldri har snakket med før. Han startet med å spørre meg en del spørsmål om ulike ting og jeg svarte slik jeg følte det. Etter litt under et kvarter så han rett på meg og fortalte at han rett og slett hadde lyst til å gå å lese hele journalen min for så å komme tilbake senere den samme dagen for å snakke med meg igjen. Det er ikke alle leger som hadde gjort noe slikt så jeg tenkte at dette måtte da være positivt. 

Han kom tilbake litt senere på dagen og da hadde han lest alt som var å lese. Han fortsatte å spørre meg spørsmål fra jeg var liten. Hvordan jeg var på ulike områder og om jeg kjente meg igjen i de symptomene som han beskrev. Jeg tror helt ærlig jeg kjente meg igjen i alt han sa og så slapp han den store bomben som egentlig kom som et stort sjokk for meg. For jeg ble jo for under et år siden diagnostisert med en bordeline eller en emosjonel ustabil personlighetsforstyrrelse som det kalles, men det han mente var noe annet. For da jeg var 6 år ble jeg utredet for ADHD og fikk tilslutt den diagnosen. Det ble prøvd ut et par medisiner på meg, men som ga motsatt effekt. Så jeg levde med den frem til i år uten at jeg fikk noe hjelp for den. Helt til den ble tatt bort og jeg fikk bordeline istedenfor. Så det Dag mente var at jeg ikke hadde en personlighetsforstyrrelse, men at jeg faktisk hadde ADHD. Jeg forklarte han da at jeg hadde prøvd medisiner mot det, men at det ikke hadde fungert. Da fortalte han meg at 1 av 5 som prøver de medisinene jeg hadde prøvd ikke kjente noen effekt av dem. Han ville derfor sette meg på en helt annen og ny medisin for meg, slik at jeg fikk prøvd den. For han hadde troa på at den kunne hjelpe meg. Dere kan tro jeg satt der og rett og slett ble tatt på senga. For plutselig satt det noen der som antok at jeg faktisk hadde hatt ADHD helt siden jeg var liten, som de først hadde antatt. 

Jeg kan ærlig si jeg ble litt skeptisk først for hvordan kunne jeg plutselig ha den diagnosen igjen, når jeg hadde blitt utredet for bordeline? Han forklarte meg da at det var veldig mange like trekke mellom bordeline og ADHD. Det var noe jeg ikke viste i fra før og følte jeg måtte stole på legen fordi han har spesialisert seg innenfor diagnosen ADHD og at han hadde 13 års erfaring med å behandle det. Så etter at han forklarte meg grundig hvilken effekt denne medisinen kunne ha på meg ble jeg faktisk lettet. Han ga meg et håp om at kanskje dette var noe som kunne gjøre hverdagen min enklere. Så jeg valgte å stole på han og vi ble da enige om at jeg skulle starte på den nye medisinen neste dag og han ville ha meg her på avdelingen en god stund for å følge med om jeg hadde noen positiv virkning på medisinen. 

Så jeg startet på medisinen lillejulaften og samme dag kjente jeg bare en liten forandring. Jeg hadde ikke tusen tanker i hodet samtidig og jeg klarte å konsentrere meg om en ting av gangen. Jeg kom også igang med ting mye lettere. Jeg fikk også bekrefta av mamma og kjæresten hennes at når jeg var hjemme på permisjon på kvelden lillejulaften at de følte at jeg var mer tilstede og at jeg var mer rolig. Så dette ga meg et enda større håp om at kanskje jeg nå endelig hadde funnet en medisin som kunne hjelpe meg. Jeg har fortsatt på medisinen siden lillejulaften og jeg snakker regelmessig med legen for å fortelle han hvordan jeg kjenner meg og hvilken effekt jeg føler medisinen har på meg. Dette er grunnen til at jeg fremdeles er innlagt. Det er faktisk lagt ned en plan. Jeg er ikke her bare for å være her, men det skjer faktisk noe som forhåpentligvis gir en positiv effekt. 

Etter jeg snakket med han første gangen ga han meg ny motivasjon og et nytt håp om at det faktisk fantes noe hjelp for meg og at jeg kan få det bedre. Derfor har jeg valgt å gi medisinen en real sjanse. For jeg kan ærlig si det har vært tungt disse siste tre dagene spesielt på kveldene og det har fristet å kaste alt og bare gi opp, men jeg nekter å gjøre det nå! Jeg skal virkelig prøve og derfor er jeg fremdeles her. Jeg skal være her til godt over nyttår og det skal legges en ny plan på hvilken oppfølging jeg skal ha fra DPS, lege og kommunen slik at jeg blir riktig fulgt opp. Jeg og mine foreldre har også et stort ønske om at jeg skal få komme inn i en bemannet bolig når jeg kommer ut slik at jeg har noen rundt meg hele tiden. For jeg trenger å ha noen der som jeg kan snakke med når ting blir vanskelig. Jeg kan ikke bo alene. Så både jeg, mamma og pappa nekter for at jeg skal bli skrevet ut før en slik bolig er på plass for meg. Så det er mye som foregår i disse juledagene. 

Jeg har som sagt et nytt håp. Et håp om at nå skjer det noe som virkelig kan hjelpe meg i positiv retning. At jeg kan få det bedre med meg selv. Og det er en så utrolig deilig følelse å kjenne på at jeg endelig har blitt hørt. At de endelig har skjønt at nå har de ikke noe annet valg enn å gå fult inn for å hjelpe meg. For jeg trenger hjelp og jeg er villig til å ta i mot det jeg får av hjelp. Så jeg har alle fingerne krysset for at det som har skjedd nå kan hjelpe meg ut av den onde spiralen jeg er inne i nå. At jeg kan starte å bryte de negative mønsterne mine og at jeg kan få bygget meg opp igjen bit for bit. 

Så dette er den virkelige sannheten på hvorfor jeg fremdeles er innlagt og kommer til å være det en god stund til. Det er faktisk en plan og det skjer noe. Så nå må jeg bare holde på den troa og det håpet jeg fikk, for det er ikke noe annet jeg ønsker mer enn at dette skal fungere og at jeg skal få det bedre. Jeg vil virkelig bli frisk. Tilslutt vil jeg også si det at jeg fikk også høre fra legen at hvis den medisinen viste seg å fungere kunne den hjelpe meg ut av bulimien fordi den påvirker hvor impulsiv man er. Maten min går jo på impulsiviteten min. Dere skulle bare sett meg når jeg er på butikken å handler. Halvparten av det jeg kjøper, kjøper jeg på impulsiv. Så jeg sa til legen at hvis han hadde rett i det han trodde kunne jeg gledelig akseptere at jeg har ADHD og ikke en bordeline og helt ærlig tror jeg og jeg har blitt fortalt av mange at det er lettere å leve og ikke minst behandle en ADHD en bordeline. I tillegg er det utrolig mange som har denne diagnosen og som kommer langt i livet. Det er utrolig mange kjente personer som har denne diagnosen så det er ingen skam å få denne diagnosen. 

Det siste jeg skal si er at jeg bevist ikke har skrevet navnet på medisinen fordi jeg vil ikke uttale meg om den før jeg har sett hvilken virkning den har på meg. Så håper jeg at dere kan krysse fingerne sammen med meg på at denne medisinen er den riktige for meg og at jeg faktisk får det bedre. At 2016 blir et snuår for meg. Så jeg sitter her iallefall med et stort håp om at nå skjer det noe. Endelig! 


Mine planer for romjula

Hei og fortsatt riktig god jul. Håper dere har hatt en fin jul så langt. Nå er det jo romjul og derfor tenkte jeg å dele med dere hvilke planer jeg har. 

Jeg har egentlig ikke så mange planer, men noen har det blitt da. Jeg har blitt spurt med på kino sammen med pappa og småbrødrene mine. Den nye flåklypa filmen hadde jo premiere i går så vi tenkte å reise å se den på mandag. Det blir koselig. Veldig glad i å finne på ting sammen med småbrødrene mine for er så morsomt å se hvordan ting gleder dem. Gjør meg glad av å se dem le og smile. Og jeg har også et veldig godt forhold til pappa. Var jo i syden med de tre i vår. Håper det er noe vi kan få til igjen om ikke alt for lenge, men nå hoppet jeg litt av. Ellers i romjula har jeg planer om at jeg også skal på kino å se filmen "joy" sammen med ei venninne. Var ei som jeg faktisk ble kjent med når jeg var innlagt her på Reinsvoll og vi har fremdeles kontakt. Hun ville også komme på besøk til meg her på sykehuset en dag så det gleder jeg meg til. Godt å ha noen man faktisk kan kalle for venner. Så tenker jeg meg en tur på cc sammen med ei som jeg er venn med på facebook som jeg har lyst til å bli bedre kjent med. Så blir det sikkert noen permisjoner hjem. Ellers har jeg ikke så mange konkrete planer. Tar bare en dag av gangen. 


Pappa og meg i syden<3

Er faktisk i farten nå eller snart iallefall. Blir hentet av kjæresten til mamma for skal hjem til dem på permisjon for ettermiddagen. Mamma og jeg skal gå oss en tur så blir nok koselig det. Er så sykt støl etter jeg for første gang på veldig lenge trente i et treningsrom i går så spendt på hvordan det kommer til å gå. Er vell godt å få strekt litt på seg når man er støl så skal nok gå bra. Er jo også veldig koselig å være på tur med mamma for er så glad i henne og hun er den personen her i livet som jeg virkelig føler jeg kan snakke med alt om og hun forstår meg faktisk og det er veldig godt å kjenne på. For er ikke mange som klarer å sette seg inn i hvordan jeg har det. Mener heller ikke at folk skal klare det altså, men ja dere skjønner hva jeg mener. Hun er iallefall en av mine viktigste personer i livet. Hun er nok en av de største grunnene til at jeg sitter her jeg gjør idag. Uten henne hadde jeg nok ikke klart det jeg har klart. Så hun er min store inspirasjon og motivasjon i livet. Hun hjelper meg så mye og hun har stått sammen med meg gjennom innleggelse etter innleggelse. Hun er en så sterk person og jeg vil virkelig bli som henne når jeg blir stor. 



Så det er egentlig mine planer for romjula så blir det sikkert noen småting til. Kan også hende jeg skal møte eksen for å snakke ut om ting så håper det blir noe av. Til slutt vil jeg bare si at selv om jeg sliter med mitt føler jeg meg også ekstremt heldig fordi jeg har en fantastisk mamma og pappa som jeg har sagt tidligere har stått sammen med meg gjennom alt det jeg har vært igjennom. De har ikke gitt opp håper om at jeg skal klare å bli frisk. Jeg er også så utrolig heldig som har tre nydelige småsøsken som jeg ufattelig glad i. Så som sagt selv om jeg har mine nedturer og jeg til tider føler meg så alene og at jeg ikke har noen, vet jeg innerst inne at jeg er heldig. For jeg har en faktisk familie som er der for meg når jeg trenger dem og de vil meg virkelig noe godt. De er så utrolig glad i meg og de vil absolutt ikke miste meg. Så de er min store motivasjon her i livet. For jeg vet også innerst inne at jeg kommer til å klare dette. Jeg kommer til å bli frisk en dag fordi jeg har så mange herlige mennesker i livet mitt. Det er bare for meg å minne meg selv på det hver gang jeg føler meg nede. 

Så vil jeg helt til slutt si at dere lesere virkelig hjelper meg i kampen om å bli frisk. Alle kommentarer og meldinger jeg får av dere hjelper meg veldig. Dere gjør så jeg føler meg forstått og sett på en annen måte enn familien. Så jeg vil bare gi dere en kjempe stor takk for at dere er der med meg, og at dere følger meg på veien mot et bedre liv. Så derfor sender jeg hver og en av dere en kjempe stor juleklem og håper alle dere får en fortsatt riktig fin jul og at det nye året blir like bra som dere ønsker. For det fortjener dere virkelig. Stor klem fra meg<3







 


Er faktisk veldig stolt av meg selv

God morgen eller god formiddag heter det vell nå. Tenk at det er første juledag allerede og at juleaften for 2015 er over for denne gang. Først vil jeg starte med å si at jeg håper virkelig alle dere fantastiske lesere hadde en utrolig fin og koselig kveld med familie, venner, fjærne eller kjære for det fortjener dere alle.

Jeg er jo innlagt på Reinsvoll i julen, men jeg fikk permisjon for å reise hjem å feire kvelden sammen med familien min. Siden mamma og pappa er skilt feirer vi julekvelden annenhvert år hos hver av dem og dette året var det pappa sin tur å ha oss barna på besøk så han kom å hentet meg i 5 tiden. Hadde sminka meg, retta håret og hoppet inn i kjolen og var klar for en koselig kveld sammen med familien min. Kom til pappa og skulle spise ganske med en gang, men jeg hadde rett og slett ingen appetitt fordi dere skjønner jeg har startet opp på en ny medisin og en av bivirkningene er nedsatt appetitt. Skal skrive litt mer om det med medisinen i et annet innlegg. Iallefall klarte jeg ikke å spise noe annet enn en yoghurt, måtte jo liksom prøve å få i meg noe for å holde humøret oppe. 

Så var det tid for dessert og jeg orket heller ingenting så bare satt der og så på at de andre spiste. Likesågreit tenkte jeg for dere skjønner jeg var ganske sliten fra før fordi jeg hadde sovet 3 timer natt til juleaften. Så det tærer litt på når man i utgangspunktet ikke har så mye å gå på. Tislutt var det tid for det alle så frem til nemlig å ta opp pakkene vi hadde fått. Det gjorde ganske vondt egentlig for for hver gave jeg fikk ble jeg bare mer og mer deppa. Tror kanskje det kommer av at jeg har et litt sånn syn på meg selv at jeg ikke fortjener å få ting. Er ikke veldig ofte jeg unner meg selv noe liksom så ligger nok der. Iallefall åpnet jeg pakkene og så kom tårene. For jeg fikk et gavekort på Egon. Da brakk jeg sammen og måtte bare trekke meg unna for det ble for mye for meg. Jeg sliter jo som jeg tror alle dere vet med mat og tanken på at jeg skulle ut å spise offentlig var utenkelig. Sendte en melding til mamma og fikk meldt litt med henne så kom meg igjen. Gikk så ut igjen og fortsatte å pakke opp. Fikk utrolig mye fint, kan sikkert få prøvd å vist dere bilder i et innlegg. Kan jo si noe jeg fikk da. Fikk en del penger, et stort lerret med bildet av new york tror jeg, kosesokker, en genser, tovede marius votter, såpe, parfyme, en lykt og lys og en ting som jeg faktisk virkelig trenger. Slik man har rundt livet når man går tur, som man kan ha vannflaske i. For hver gang jeg går tur blir jeg så sykt tørst så den ble jeg kjempe glad for :)

Iallefall over til overskriften. Selv om jeg var sykt sliten før jeg dro til pappa og jeg brøt sammen er jeg veldig stolt av meg selv både fordi jeg faktisk klarte å ta meg sammen igjen og at jeg gikk ut igjen til de andre for å fullføre kvelden. Egentlig er jeg også stolt fordi jeg faktisk reiste til pappa i det hele tatt. Jeg kunne blitt på avdelingen å spist mat der og vært sammen med dem, men jeg valgte å tre utenfor komfort sonen min og reise til pappa selv om jeg viste det kom til å bli vanskelig. Så jeg velger å gi meg selv en klapp på skuldra og rose meg selv for at jeg klarte det.


Se på den nydelige søstera jeg har da<3


Og den kule broren min:)

Så til syvende og sist ble kvelden veldig koselig og jeg følte meg både sett og hørt. Jeg følte meg trygg fordi jeg var rundt folk som jeg er utrolig glad i og som jeg vet er glad i meg. Det håper jeg virkelig at dere også fikk oppleve i går for alle fortjener å føle seg trygge og i varetatt. Jeg vil tilslutt ønske alle dere fantastiske lesere en fortsatt fin jul. Kos dere masse i romjula samme hva dere skal. Når jeg er inne på det har jeg også tenkt til å skrive et kort innlegg i morgen om min planer for romjula og juleferien sånn generelt. For selv om jeg er innlagt kan jeg ta permisjoner når jeg ønsker så det gir meg jo noen muligheter. Da er jeg ikke bunnet til å være her. Jeg kan faktisk reise hjem og være sammen med familien eller treffe venner. Så det innlegget kommer iallefall i morgen i følge planen min.

Så da ønsker jeg dere en fortsatt riktig fin juletid. Kos dere sammen med de dere er glad i og de som er glad i dere. Dette er en tung tid for noen, men jeg vet at uansett hvordan du sliter og hvorenn du er i verden så har du en positiv ting i livet ditt som er verdt å smile for. Bruk alle tankene dine på den ene tingen så skal du nok klare det. Og julen er tiden hvor familie skal holde sammen så ta vare på de rundt dere som dere er glad i.


Utrolig glad i alle disse fine menneskene her<3


Og så er jeg så heldig at jeg har tre nydelige og flotte søsken som jeg ubeskrivelig glad i<3

Stor juleklem fra meg <3


Hjem på permisjon

Da var det kvelden før den store kvelden og jeg skal tilbringe den sammen med mamma, kjæresten til mamma, søsknene og besteforeldrene mine. Skal kose oss med jul i flåklypa på tven og taco. Gleder meg masse. Ville bare svinge innom å oppdatere dere kort før jeg drar for blir hentet om tjue minutter. 


Måtte jo nesten pynte meg litt da. Rart å bruke sminke igjen etter to uker.

Så vil ønske alle sammen en riktig fin lillejulaften. Kos dere masse hvor enn dere befinner dere og uansett hvem dere er med :)


Endelig har jeg følt glede på utrolig lang tid

Nå har jeg skrevet en del negative poster føler jeg så nå må jeg virkelig dele en gladnyhet med dere. For første gang på utrolig lenge har jeg kjent på glede. Jeg smilte fordi jeg tenkte positive tanker. Jeg vet ikke hva det kom av, men det skjedde og det var en utrolig god følelse. Det var utrolig godt å kjenne at selv om jeg har det veldig vondt og er ganske langt nede, kan jeg kjenne på en utrolig positiv følelse nemlig glede. 

Jeg ville egentlig dele dette litt med dere fordi jeg er stolt av meg selv som kjenner på disse følelsene, men også fordi jeg vil vise dere at selv om man har det utrolig vanskelig kan man ha øyeblikk hvor ting er lettere. Så jeg håper dette lyste litt opp hverdagen deres like mye som det lyste opp min. Det var iallefall veldig godt å kjenne på det nå før jul. Kanskje det akkurat var derfor jeg kjente på den følelsen nå fordi det er noe jeg ser fram til. Nemlig julaften. Håper virkelig jeg kan få feire den sammen med familien min som stiller opp for meg uansett hva. De har stått sammen med meg gjennom tykt og tynt. Innleggelser etter innleggelser.

Jeg forstår faktisk ikke at de fremdeles er der for meg, men det viser kanskje hvor mye de er glad i meg. Hvor stort håp de har for at jeg skal få det bra igjen. Kanskje fordi de kjenner meg så godt at de vet at jeg kommer til å komme meg gjennom dette her og jeg kommer til å en dag kunne skrive at "jeg er maren som har slitt med en spiseforstyrrelse og personlighetsforstyrrelse, depresjon, angst og tvang, men nå er jeg frisk". 


Christmas inspiration

Nå er vi jo nesten ferdig med det som jeg synes er den beste måneden i året nemlig Desember. Det er bare to dager igjen til julaften. En dag hvor man kan pynte seg opp, kose seg med kjente og kjære som man er glad i, familie og venner. Spise deilig julemat og ikke minst se smilene i fjeset på alle når de åpner gavene sine under treet. Jeg gleder meg iallefall veldig og håper jeg får permisjon fra avdelingen for å feire denne kvelden sammen med søsknene mine hos pappa. Hvis ikke får jeg bare kose meg her på sykehuset. Det er sikkert koselig det også.

Iallefall så satte jeg tidlig i desember sammen flere collager med jule inspirasjon som jeg har glemt å dele med dere så her kommer dem. Er ikke så mye ute som minner om jula så håper dette kan hjelpe litt på da.









Fordi jeg likte disse bildene selv og vil komme i litt julestemning satte jeg sammen nesten alle av dem til en stor collage som jeg tok som bakgrunnsbilde :)



Så jeg har iallefall fått litt jule inspirasjon selv om det ikke er snø ute, men sitter nå og ser på hjemme alene så hjelper på det også. Er ingen jul uten de filmene. Så må jeg bare si en utrolig komisk ting og det er at han kevin som er hovedpersonen  i de to første filmene er en mini utgave av eksen min. Er ikke annet enn å le av det og klarer iallefall å se humoren i det. Filmene er jo så morsomme uansett at det går fint å se dem.

Jeg kommer nok til å slenge inn igjen ett eller to innlegg før juleaften, men jeg har allerede nå lyst til å ønske alle fantastiske lesere en fantastisk flott og fin julaften og romjulstid. Kos dere sammen med familie og venner, kjente og kjære<3


Tilbake på Reinsvoll

Nå kan jeg komme meg en gladnyhet. Jeg synes iallefall det er det for jeg er tilbake på Reinsvoll på sykehuset der og jeg har god tro på at jeg kan få hjelp her nå til å komme meg inn på rett kjør igjen. De har egentlig lovet meg at jeg skal få være her til det kommer noe annet til meg. Det er vært snakk om så smått at jeg kan få flytte inn i en døgnbemannet bolig der man har sitt egen leilighet, men hvor det er et felles areaet der man kan se på tv, spille kort og egentlig bare sitte å slappe av. Så håper og tror det kan hjelpe meg. Jeg er veldig sikker på at går det i orden så ordner mye seg for jeg er så klar på at det jeg trenger nå er å ha noen rundt meg hele tiden. Jeg trenger å bli sett og jeg trenger å ha noen der som jeg kan snakke med når ting blir for vanskelig så kanskje jeg klarer å holde meg unna flaska for eksempel. Som igjen gjør så jeg får behandlingen det er snakk om at jeg skal få på Dps i forhold til personlighetsforstyrrrelsen min. Det er en gruppe som starter opp på nyåret så håper virkelig jeg får bli med på den gruppa for jeg er utrolig motivert til å starte behandlingen av den forstyrrelsen. 

Jeg føler meg veldig trygg her jeg er nå for jeg har folk rundt meg hele tiden og jeg vet at jeg er i gode hender. De vil bare hjelpe meg og det er veldig betryggende og godt å kjenne på så jeg har troa på at et opphold her kan få meg såpass inn på riktig spor igjen at kanskje andre ting faller mer på plass. Så jeg har igjen startet opp kampen. Kampen for at jeg skal få en bedre hverdag og et bedre liv. Kampen om å bli frisk :)


Jeg har igjen prøvd å forlate denne verden

Nå er det lenge siden jeg har blogget og igjen er dette fordi det har skjedd noe i livet mitt som ikke er bra. Jeg har vært på feil vei nå en stund og på søndag drakk jeg meg full og tok masse piller. Jeg ringte selv sykebilen, men husker det ikke da. De kom og fikk meg på sykehuset. Har bare blitt fortalt dette for det som tydeligvis skjedde var at de fikk kontakt med meg gjennom hele natten men på morgenen fikk jeg kramper. De måtte derfor legge meg i respirator så jeg ikke skulle pådra meg skader av krampene. Jeg våknet opp på sykehuset på Torsdag og ble flyttet opp på medisinsk avdeling fordi jeg hadde pådratt meg lungebetennelse så jeg trengte antibiotika intravenøst. Jeg har vært der siden da og jeg er mye bedre nå så blir nok skrevet ut herifra i morgen, men jeg skal snakke med ambulant team fordi jeg kan ikke bli skrevet hjem. Det er jul og da ender det bare med at jeg drikker, fester og ratt ender rett tilbake hit. Så jeg kommer til å si alt jeg kan for å få dem til å skrive meg over til Reinsvoll der jeg har vært tidligere. Jeg trenger virkelig hjelp nå og jeg er motivert til å ta i mot det kan få. Jeg må få hjelp for spiseforstyrrelsen min og bordeline diagnosen min for det er disse to som styrer livet mitt. Det kommer til å bli kjempe vanskelig, men jeg bare må. Jeg må tenke på de i livet mitt som jeg bryr meg om og som jeg er kjempe glad i og ikke vil miste. Min kjære fantastiske og gode mamma, mine flotte pappa, fine nydelige søsken, bestemor, tante. Det er så mange som bryr seg om meg og jeg må bare åpne opp øynene mine å se det nå. Jeg må bare ta avstand fra de "vennene" jeg trodde jeg hadde for de er ikke noe gode for meg. Jeg trenger stabile personer som hjelper meg og som er der for meg når jeg trenger det. Det har ikke de jeg har hatt nå vært for meg. 

Så da vet dere hvor jeg er og jeg håper virkelig de har sett alvoret i det jeg har gjort og at de hjelper meg nå for jeg trenger virkelig hjelp og jeg vil ha hjelp. Jeg trenger det. Jeg vil bli voksen, få familie, barn, en kjæreste, en jobb, bli gammel og leve et langt og lykkelig liv sammen med de jeg er glad i så nå må jeg bare ta et tak og gjøre en jobb. Jeg vet jeg må gjøre mye av jobben selv, men jeg trenger støtte og hjelp av folk rundt meg for jeg klarer det ikke alene. Så jeg håper virkelig de skjønner det, skriver meg til Reinsvoll i morgen og at jeg kan få videre hjelp derifra. Jeg har iallefall troa og håpet på det. 

Jeg trenger virkelig hjelp

Som sagt jeg beklager at det går så lang tid i mellom hver gang jeg blogger, men det skjer så mye i livet mitt. Både positivt og negativt, men den siste uka har det skjedd mer positive ting enn negative så det er jo bra. 

Men nå trenger jeg hjelp av dere. For jeg begynte med briller her om dagen skjønner dere. Er minus en på dem og har jo allerede minus 7 med linser så ja jeg ser dårlig. Men ser mye bedre med briller. Ser ikke dårlig altså uten dem, men blir bedre med briller. Men nå skal jeg ut på byen og vet ikke om det er teit å bruke briller. Jeg trenger dem jo ikke, men fortsatt veldig usikker. Derfor spør jeg dere, med eller uten briller på byen? Dere kan være helt ærlige altså. Blir ikke fornærma eller noe. Derfor jeg spør dere om råd. 



Her er det et bilde av meg med og uten briller. Så hva synes dere? 


Slik har jeg det fortiden

Det går noen dager mellom hver gang jeg blogger, men som sagt har en del ting som skjer i livet mitt. Sist sa jeg at det var mye negativt, men nå kan jeg faktisk si at jeg har hatt fire bra dager. Ble jo skrevet ut fra Reinsvoll på Onsdag og har egentlig hatt det ganske bra etter det. Var godt med en pause og tror jeg trengte det, men nå er jeg tilbake og motivasjonen er der igjen. For skole, for fremtiden og livet. Jeg vet det går opp og ned og at en dag kan jeg skrive slik som nå at jeg føler ting går bra og en annen dag at alt er på bunnen. Dessverre er dette et stort problem for de som sliter med bordeline som jeg gjør. Man svinger utrolig følelsesmessig. Jeg vet jeg kanskje skylder på sykdommen min en hel del, men ganske mye av det er sannheten enten dere tror på det eller ikke. 

Iallefall har jeg det ganske bra nå. Jeg fikk vite mens jeg var på Reinsvoll at det var en ny tjeneste i kommunen som ble startet opp på Tirsdag. Det er to stykker som på hverdager kan komme til deg og være med på det du måtte ønske når du trenger dem. Enten det er en time eller tre. De er veldig fleksible. Det passer meg jo veldig bra for har jeg ingenting en dag kan jeg ringe dem og si at nå har jeg lyst til å gå eller kjøre en tur. Hun som jobber i den tjenesten var hos meg på Torsdag og vi satt å snakket i et time før vi fikk vaska og ordna litt i leiligheta. Hun var utrolig god å snakke med så hun og jeg har iallefall en god kjemi og det betyr jo veldig mye for da tørr jeg å åpne meg for henne. Vi fikk også byttet på senga og det var en deilig følelse for fikk på et så godt sengesett så er slik at jeg gleder meg til å legge meg liksom.

Når jeg er inne på søvn kan jeg jo fortelle at jeg har sovet utrolig godt også de siste fire dagene og jeg tror det kan ha noe med at jeg har det såpass bra nå fortiden. At jeg har overskudd igjen og da klarer å tenke mer positivt. Mens jeg var på Reinsvoll fortalte jeg at jeg opplevde mye at jeg fikk episoder der jeg følte meg så urolig i kroppen så de satte meg på en medisin som heter Seroquel. Den er jo en beroligende medisin og den har virkelig hjulpet meg. Jeg tar en nå fast før jeg legger meg og både mamma og jeg mistenker at det kan være grunnen til at jeg sover så mye bedre. Jeg våkner et par ganger i løpet av natten og må på do, men jeg sovner igjen med en gang. Nå sover jeg sånn 9-10 timer god søvn så har jo sikkert noe med at jeg føler meg mer ovenpå og at jeg har mer energi.

Er iallefall utrolig godt å kjenne at jeg takler det mye bedre nå å være hjemme. Denne helga har jeg vært mye sammen med familien og jeg har ikke vært på fest. Dette er min første edru helg på lenge og det tror jeg er veldig smart og jeg er ganske stolt av meg selv. Jeg hadde lyst til å drikke, men jeg ser nå at det var lurt av meg å stå i mot. Jeg har istedenfor bakt og pyntet pepperkaker sammen med småbrødrene mine og mamma. Utrolig koselig. Mye bedre enn å ligge med hodevondt og kvalme på en søndag. 



Så jeg har det faktisk ganske bra fortiden og det er en deilig følelse å kjenne på. Jeg håper det kan fortsette slik, men jeg vet at det kommer til å gå veldig opp og ned. Så er forberedt på det, men nå ser jeg at jeg også kan ha lengre oppturer. Det gir meg motivasjon og glede til å fortsette å kjempe og tro at jeg kan komme meg opp igjen fra dette. For jeg har hatt en lang nede periode nå, men en ting vet man jo. Er man på bunnen så kan det bare gå en vei :)


Så var man kommet hjem igjen

Skrev jo i det forrige innlegget at jeg skulle snakke med legen om hva som skjedde videre. Om jeg kunne få være her og om jeg kunne få en langtidsplass. Det gjorde jeg og svaret ble at jeg skulle bli skrevet ut idag. Reagerte med tårer for hadde virkelig sett for meg å være her noen dager til så stormet ut fra samtalen og ringte mamma. Hun prøvde å si at kanskje det var for det beste for egentlig blir jeg dårligere av å være her veldig lenge. Noen dager er greit, men det blir liksom så mye fokus på det negative og da blir jeg dårligere. Så var enig med mamma og ble skrevet ut klokka 4 idag. 

Reiste hjem til meg selv for å pakke ut og komme meg litt igjen etter det som har skjedd før jeg tok turen bort til mamma. Skal sove der i natt. Er også snakk om at jeg skal være med på bursdag til søstera til kjæresten til mamma, men får kjenne på om jeg har overskudd til det. Ellers tar jeg meg en tur bort til bestemor å strikker videre på genseren jeg har startet på. Det har jeg ikke sagt til dere. Jeg fikk garn og strikkepinner i innflyttningsgave av bestemor og bestefar så nå hjelper hun meg med å strikke en genser. Hopper på en stor utfordring for bare strikket skjerf før, men hun har troa på at jeg kommer til å klare det så får håpe hun har rett. Går iallefall bra og fremover nå. 

Er jo ute jeg skal fungere så nå har vi sett på flere løsninger som kan hjelpe meg med utfordringene jeg har slik at jeg får en enklere og bedre hverdag. Vi driver å ser på hest så jeg virkelig får noe positivt som kommer til å hjelpe og glede meg masse. Så håper virkelig det går i orden. Det er et nytt team i kommunen som jeg kan benytte meg av når jeg trenger dem og psykiatritjenesten skal komme til meg som før fra 8-9 når jeg er hjemme. Det siste tiltaket vi skal sette igang som jeg tror kan hjelpe aller mest er at enten mamma eller noen andre skal ta over styringen min av penger. Slik at jeg får utdelt penger hver dag. Da har jeg jo ikke penger til å verken gå på polet eller å dra ut, så har virkelig troa på at det kan hjelpe meg masse. Jeg skal også benytte meg enda mer av å reise på besøk hos mamma, pappa og bestemor og bestefar. De bor jo like ved meg så det er jeg heldig med.







Så jeg har ikke gitt opp. Det har kanskje virka slik på måten jeg har skrevet, men jeg tror faktisk det har noe med det mamma sa. At jeg blir dårligere av å være innlagt over lengre tid. Så godt å være hjemme igjen og må bare jobbe alt jeg kan for å ta i mot den hjelpa jeg får slik at jeg kanskje kan få det bedre. Jeg har troa på at disse tingene som blir satt igang kan hjelpe meg, så spendt på å se om det er sant. 

Jeg har hatt en litt tung periode nå, men som sagt jeg gir ikke opp. Jeg har hatt en god periode nå på et og et halvt år så jeg vet jeg kan klare det. Jeg må tenke på at det positive jeg har i livet mitt. Min fantastiske mamma som stiller opp, gjør alt for at jeg skal ha det bra og som er utrolig glad i meg. Pappa, søsknene mine, bestemor, bestefar og tante som bryr seg om meg og vil mitt beste og som også er utrolig glad i meg. Hesten jeg kanskje skal få og Tussi som hjelper meg mye i hverdagen. Som er avhengig av meg. Skole, førerkort, venner og videre utdannelse. Det er så mye bra i livet mitt, jeg må bare åpne øynene og se på det. 

Så jeg er nå hjemme og har fått litt mer motivasjon. Dette skal jeg klare med støtte fra alle rundt meg som er utrolig glad i meg. Jeg er egentlig en utrolig heldig jente som har så mange fantastiske mennesker i livet mitt så nå må jeg virkelig stå på for deres skyld, men også min egen! 

"Never give up, keep fighting"

Nå skjer det

Først vil jeg bare starte dette innlegget og takke for alle fine og støttende kommentarer som jeg fikk på mitt forrige innlegg. Det motiverer meg og styrker meg til å tro at det kanskje finnes hjelp der ute for meg og at jeg en dag kan bli frisk. Så tusen takk til alle dere som har tatt dere tid til å skrive til meg.

Jeg tenkte bare å oppdatere dere bittelitt for fikk vite av kontakten min at jeg har legesamtale nå klokka 10 så da får jeg svar på om jeg får bli her lengre, om jeg kan få en langtidsplass og egentlig alt jeg lurer på. Så jeg sitter her nå og er utrolig spendt men også veldig redd for hva utfallet blir. Jeg vil virkelig ikke hjem idag for jeg føler meg overhode ikke trygg nok på meg selv og jeg føler det er slemt av dem å overlate alt ansvaret til mamma. Skal hun liksom gå rundt hele tiden og tenke "hva driver maren med nå". Nei det blir ikke riktig. Så jeg håper virkelig de hører på meg og lar meg få bli.

Jeg oppdaterer dere på hva som skjer med meg, men håper alle som leser dette kan krysse fingerne sammen med meg på at de hører på ropet mitt etter hjelp og at jeg får bli her mens jeg venter på langtidsplass! 


Mitt store tilbakefall

Det går en stund mellom hver gang jeg blogger og det beklager jeg, men det er en del ting som skjer i livet mitt fortiden og dessverre er det meste negativt. Jeg kan jo starte med å si at jeg er innlagt igjen på Reinsvoll fordi jeg rett og slett er så sliten. Kom inn på Søndag.

Jeg har jo snakket på at jeg har slitt ganske mye den siste en og en halv måneden som har gått, men på fredag skjedde det virkelig noe med meg som forandra alt. Jeg vet faktisk ikke hva det var, men det var som noen dyttet over en bryter for istedenfor å oppleve ting svart, hvitt ble alt bare svart. Så nå har jeg det virkelig ikke noe godt. Jeg tenker bare negativt, ser ikke for meg noen fremtid og har ikke motivasjon til verken skole, venner, familie eller noe egentlig. 

Jeg føler jeg ikke har noe som helst overskudd fortiden. Jeg orker egentlig ingenting. Jeg sliter med å komme meg i dusjen, det har jeg gjort nå i en måneds tid. Må liksom nesten kastes inn i dusjen for at jeg skal klare det. Bryr meg ikke om jeg legger på meg. Jeg bryr meg egentlig ikke om noe. Har ingenting i livet mitt som motiverer meg til å kjempe. 



Det er utrolig vondt å kjenne at jeg har falt så langt tilbake. For jeg føler jeg er faretruende nærme der jeg var da jeg var på mitt vanskeligste. Derfor har jeg idag sagt til kontakten min at jeg virkelig har behov for en langtidsplass der jeg kan komme meg opp igjen. Ha folk rundt meg, kjenner tryggheten og ha noen å snakke med når jeg trenger det. Og det er ganske ofte fortiden. Så hun har skrevet det i rapporten og de tar det opp med legen i morgen tidlig. Jeg får da svar på om det finnes noen ledige plasser for meg. Jeg har et stort ønske om å komme til Gjøvik for jeg vil være nærme familien min. Jeg har også ytret ett ønske at jeg håper jeg kan få være her på Reinsvoll til jeg får noen konkrete svar på om jeg kan få en langtidsplass, evt hvor og når dette er aktuelt. Skal nemlig egentlig skrives ut i morgen. Jeg føler meg ikke trygg på meg selv og jeg vil ikke overlate ansvaret til mamma så jeg håper virkelig de hører på meg og lar meg få være her. 

Så til dere som har kommentert det at det virker som jeg bare finner opp at nå har jeg det godt og nå har jeg det vondt så får dere lese dette innlegget og tenke dere om. Jeg gjør ingenting av dette for å få noe oppmerksomhet, jeg vil bare ha hjelp. For sannheten er at jeg er så utrolig ustabil fortiden at jeg trenger å ha noen rundt meg hele tiden. 

Jeg får ingen svar før i morgen så jeg er utrolig utenfor meg selv idag. Gråter for livredd for hva som skal skje. Vil virkelig ikke bli skrevet ut i morgen for jeg er absolutt ikke trygg på meg selv og jeg bor jo også alene. Så jeg krysser alle fingerne mine for at de hører på meg og at det finnes en ledig langtidsplass for meg slik at jeg kanskje kan bygge meg opp igjen før det faller helt sammen alt jeg har bygd opp det siste et og et halvt året. Så må bare distrahere meg selv med spilling og film idag for å ikke tenke på hva som skjer i morgen, men jeg må bare velge å tro og håpe at de ser hvor vanskelig jeg har det og at de hører på meg. 

Da vet dere litt hvordan jeg har det fortiden og hva som skjer med meg. Synes det er greit å skrive ett slikt innlegg så jeg samler alt i ett innlegg så dere kanskje får litt mer innsikt i min hverdag med alle utfordringene jeg har. For jeg lever et vanskelig og komplisert liv, men jeg har til nå sagt i fra når jeg trenger hjelp og de har hørt på meg så jeg må bare håpe at de fortsetter å gjøre det!

Jeg beklager

Jeg vet ikke åssen jeg skal starte dette innlegget, men jeg følte bare veldig for å skrive det. Føler dere fortjener det.

Jeg beklager så mye at jeg skriver så mye at og frem. Plutselig har jeg det bra og så er jeg helt nede, men jeg vil bare prøve å få dere til å forstå at det er en kjempe stor problematikk med diagnosen jeg har fått. Bordline gjør slik med en. Jeg kan føle jeg har bra en periode og så kan jeg være helt nede og ikke orke noen ting. Så når jeg skriver på bloggen her at jeg har det vondt så er det sant. Jeg lyver ikke til dere, men jeg kan si at mange ganger når jeg har det vondt og blogger har har jeg drukket. Det er et stort problem for meg, men jeg vet ikke hvordan jeg skal jobbe med det. Jeg er motivert til å jobbe med personlighetsforstyrrelsen min, men akkurat det med drikking der blir ting vanskelig. For jeg har det mye vondt fortiden og da "hjelper" alkoholen meg. Skriver hjelper i hermetegn fordi jeg innerst inne vet at det ikke gjør det. Men jeg prøver så godt jeg kan å jobbe med det. For jeg vil innerst inne ikke ha det slik jeg har det nå. Det vil jeg at dere skal forstå.



Men nå skal jeg ut på fest. Blitt bedt med på en privatfest og tror det er bedre for meg enn byen. Og kanskje jeg kan utvide vennekretsen min også så jeg har troa på at denne kvelden skal bli bra. Jeg har jo tidligere idag vært å feira mamma hjemme hos mamma sammen med en del av familien. Det var utrolig koselig så jeg er i et godt humør nå. Det er en bra start på kvelden.

Jeg håper iallefall at dere også får en fin lørdagskveld. Kos dere masse :)


Dette er bare så utrolig slitsomt

Jeg trodde og følte virkelig at ting begynte å ordne seg for meg. Jeg begynte å få overskudd og jeg tenkte mer positivt, men for fire dager siden skjedde det noe.

Det sprakk virkelig for meg. Alle negative tanker kom og jeg begynte igjen å tenke masse på eksen og har ikke klart å slutte å gjøre det. Så sliter veldig i disse dager. Hodet mitt er ikke der det skal være og tenker bare på alt vi har gjort sammen og hva han har sagt til meg så er ganske fucka i hodet. Er utrolig slitsomt og hjelper ikke mye på problemene jeg har i fra før. Jeg har sovet hos mamma fra lørdag, men tirsdag sprakk det for det var på mandag alt starta. Så tirsdag klarte jeg ikke å holde meg unna mitt vonde hjelpemiddel. Nemlig alkohol. Jeg følte jeg hadde vært flink, men nå sliter jeg igjen med dette. Jeg bruker det på helt feil måte. Jeg drikker ikke for å ha det artig, jeg drikker for å glemme. Jeg vet det er feil, men det sprakk virkelig for meg og da vet jeg ikke hva jeg skal gjøre. Jeg er ikke slik at jeg ikke orker mer av livet og vil ende det eller at jeg vil gjøre meg selv noe, men jeg orker bare ikke gå rundt å tenke på han hele tiden. Det gjør så vondt og jeg klandrer meg selv for at det ble slik det ble og det gjør enda vondere. 

Jeg skulle så virkelig ønska at jeg kunne få snakka med han face to face og forklart meg, men får ikke sjansen. For han vil ikke ha noe med meg å gjøre. Jeg har prøvd alt. Sendt melding, ringt, sendt facebook melding og til og med sendt brev, men ingenting fungerer så jeg vet ikke hvor lang tid det kommer til å ta før jeg kommer over han. For jeg har en slik personlighet at jeg må ordne opp med folk før jeg kommer meg videre. Enten det er venner eller kjæreste. Så vet ikke hvor langt tid dette kommer til å ta. Jeg prøver alt jeg kan med å komme meg videre, men jeg faller hele tiden tilbake og det er slitsomt og vondt. 

Dette er rett og slett så utrolig slitsomt og jeg vet ikke hvor lenge jeg klarer å holde på slik før det sprekker ordentlig igjen. Jeg klarer ikke fokusere på skolen. Jeg klarer ikke hverdagen så det er bare snakk om tid før jeg må ta meg en pause igjen så jeg virkelig ikke sprekker slik jeg har gjort før. Det vil jeg ikke. Så jeg må bare ta tiden til hjelp og håpe at ting ordner seg. 

Jeg gir ikke opp og håper og tror at dette ordner seg. Jeg må bare komme meg videre for det er ingen sjanse at jeg og eksen kan ordne opp så da må jeg rett og slett bare komme meg videre! så jeg får jobbe med det og håpe og tro at dette ordner seg. For det ordner seg for snille jenter :)

 

Jeg har hatt en fremgang :)



Jeg synes jeg er flink jeg. Ting ordner seg ikke over natten og det håper jeg folk forstår, men jeg jobber med problemene mine. Jeg vet jeg sliter med alkohol og jeg har nå klart meg 4 dager uten. Jeg synes det er veldig bra til meg å være. For jeg drakk vanligvis hver dag eller annenhver dag så det er en fremgang. Man må jo bare prøve å se på det positive. Alt ordner seg ikke på et magisk vis. Det tar tid, men jeg har startet å jobbe og derfor synes jeg at jeg er flink. Det er mange som ikke innrømmer at de har problemer og de er mye lengre bak en meg. Jeg innrømmer at jeg har et anstrengt forhold til alkohol og bruker det til feil ting. Derfor må jeg jobbe med det, men det er en start. En god start. Jeg har kommet mye lengre enn mange andre.

Så at jeg sprekker en dag det får bare være. Jeg må bare fokusere på det positive. Det er en fremgang og det er det jeg må fokusere på og tenke på. Rose meg selv for den jobben jeg har gjort. For jeg er et skritt lengre frem enn jeg var i går. Ja jeg faller kanskje tilbake til tider, men jeg vil gjerne møte den personen som klarer å bli frisk fra en sykdom uten å ha noen sprekker. For det er ikke mange som klarer det. Det er sikkert noen, men jeg er nok ikke en av dem, men jeg er en av dem som jobber med problemet mitt. 

Jeg la meg selv inn fordi jeg følte det var for mye i livet mitt og jeg trengte en pause og den fikk jeg. Så nå har jeg mer energi og overskudd til å jobbe med tingene mine og jeg ser allerede nå bare en uke etter jeg ble skrevet ut at det har fungert slik jeg ønska det skulle. Ting går bedre :)

 

Så som jeg har skrevet tidligere vet jeg at en dag kommer jeg til å skrive at jeg er frisk fra dette her, men når den dagen kommer det vet jeg ikke. Den kommer, men jeg får bare jobbe frem til da. Jeg tar noen ganger to frem skritt frem og ett tilbake og andre ganger et skritt frem og to tilbake, men slik er livet. Jeg har en sykdom og jeg jobber med den. Mer får jeg ikke gjort så derfor er jeg stolt av meg selv og jeg føler jeg har hatt en fremgang :)


Les mer i arkivet » November 2016 » Januar 2016 » Desember 2015


Jeg heter Maren Kristine Dahl Ensrud og er ei 19 år gammel jente som bor for meg selv. Jeg har slitt en del psykisk, men jeg har det så utrolig mye bedre nå enn for et år siden og mye av takken er bloggen. Jeg blogger om mine opp og nedturer. Hvordan det er å være ungdom i dagens samfunn.

KONTAKT/SPONSING:
marenkri-95@hotmail.com









    • INSTAGRAM




      BLOGGDESIGN



      Design av
      Marie Gjernes

      ----------------------



      REKLAME


hits