Mitt liv med emosjonell personlighetsforstyrrelse

I forrige innlegg skrev jeg om hva en personlighetsforstyrrelse egentlig er og om hvilke ulike typer som finnes. Jeg skrev også at den diagnosen jeg sliter med er emosjonell personlighetsforstyrrelse også kalt bordeline. Det er en del kriterier som må fylles for at denne diagnosen skal settes og skrev ned disse også. I dette innlegget kommer jeg til å skrive hvilke problemer denne diagnosen gir meg, kort sagt hvilke kriterier jeg sliter med. For som jeg skrev må man ikke fylle alle punktene og det gjør jeg heller ikke, men derfor skal jeg nå skrive om mitt liv med denne diagnosen. 

Jeg har hele livet følt at det har vært noenting med meg, men de har aldri utredet meg. Jeg fikk diagnosen adhd når jeg var 6 år,  men det viser seg at hele veien har jeg slitt med en personlighetsforstyrrelse. For det de så på som disse to diagnosene har tilfelles var at jeg slet med å ta kontakt med andre. Jeg slo, sparket og gjorde gale ting for å få andres oppmerksomhet. Dette er heldigvis noe som jeg ikke sliter så mye med idag. Jeg kan jo ikke legge skjul på at jeg har slitt med det for ikke lenge siden i den perioden hvor jeg selvskadet meg selv. Det var et rop om at folk skulle se meg, men på helt feil måte. Allikevel var dette den måten jeg så at jeg kunne få andres oppmerksomhet på. Den var riktig for meg.

Jeg har også utrolig vekslende selvbilde eller selvfølelse og dette er noe som kan veksle fra time til time. Jeg kan i det ene øyeblikket se i speilet og si til meg selv at jeg er i pen, søt og snill jente og i neste øyeblikk kan jeg ligge på sofaen uten å orker noenting for jeg vet at jeg er stygg og at jeg ikke får til noenting. Dette er også utrolig slitsomt for meg, men også for andre og det er noe jeg kan skjønne. For det er ikke alltid lett å følge med på hvor jeg er. 

En annen ting var det at jeg var veldig impulsiv og urolig. Jeg kunne plutselig finne på å hoppe fra et tak eller gjøre andre slike ting uten å tenke på konsekvensene. Dette er dessverre noe jeg i ganske stor grad sliter med i dag. Dette er kanskje en av de største problemene jeg har med denne diagnosen. For jeg skal være helt ærlig med dere nå og si at jeg det siste halve året har begynt å bruke alkohol som en måte å regulere følelsene mine i tillegg til maten. Jeg vet innerst inne at dette er feil og jeg ser hvor mye det ødelegger. Det har gjort så det ble slutt mellom meg og kjæresten, jeg sier og gjør ting jeg angrer på i forhold til familie og venner. Likevel klarer jeg ikke å slutte med det. Dette er nok det jeg jobber mest med i dag for jeg vet jo at det er galt og jeg ser hvor mye det ødelegger. Så jeg innrømmer at jeg har et problem med det og dette har jeg fått beskjed om at er et stort skritt i riktig retning. 

Jeg har også er fortsatt en person som trenger å vite at folk er der. Jeg trenger bekreftelser. Jeg har siden jeg var liten vært slik at jeg alltid sier natta og at jeg er glad i mamma og pappa. Hver eneste kveld. Nå sender jeg det på melding til dem og jeg trenger liksom svar. Det er ganske slitsomt for dette også ødelegger. For jeg vet også her innerst inne at de er glad i meg og de er der for meg. De blir ikke borte, men jeg trenger den bekreftelsen. Dette presset også bort kjæresten så dette er en ting jeg virkelig håper jeg kan klare å snu på når jeg begynner i behandling. Her også har jeg fått beskjed fra psykologer at jeg er på god vei fordi jeg har en slik innstilling og motivasjon som viser at jeg har begynt på veien mot å snu på denne tingen.



Det er de to siste jeg virkelig håper de kan hjelpe meg med i behandling for det er disse som er mest slitsomme og som ødelegger mest. Jeg vil ikke ha det slik mer. Jeg så utrolig lei av disse tingene skal styre meg. For friske Maren tenker og ser at dette er feil, men diagnosen min klarer på en eller annen måte å vinne gang på gang. Så da fortsetter jeg med det samme igjen og igjen, men en ting er at har jeg riktig motivasjon så klarer jeg faktisk å endre på ting. Det tar utrolig mye av meg, men jeg har sett at det er mulig. Jeg har vært utrolig avhengig av telefonen for å vite at folk er der, men i forhold til slik jeg var før er jeg utrolig flink nå. Jeg lar den gå strømtom, jeg legger den igjen når jeg går tur eller skal til mamma eller pappa. Jeg trenger den liksom ikke. Så jeg ser det er mulig :)

Jeg har funnet ut en ting om meg selv da og det er at for det meste går det bra med meg om dagen. Da er jeg den friske Maren som jeg kaller det, men så kommer kvelden og jeg bytter. Det er som noen knipser i fingerne så er jeg på den andre siden. Som noen drar ned en rullegardin og alt blir bare svart. Jeg blir så negativ og det er da jeg begynner å trøste meg selv fordi jeg ikke orker å sitte med alle disse negative tankene så jeg ender opp med å sitte med flaska. Heldigvis har jeg en så utrolig flink og snill familie rundt meg så de sier jeg kan komme til dem og sove over, ber meg med på kino, til å gå tur og slike ting. Jeg har også nå den siste tiden begynt å få besøk igjen fra psykiatritjenesten. De kommer som regel 8 og er til 9 og da er jeg over den verste perioden når det kommer til drikking.

Så det går flere og flere dager imellom hver gang jeg dyr meg til den og jeg er utrolig stolt av meg selv for da ser jeg at jeg klarer det hvis jeg bare bestemmer meg for det. Så jeg har bestemt meg for at dette er noe jeg skal komme meg gjennom. Jeg skal klare å bekjempe disse negative tankene og jeg skal klare å bli frisk. Det skal gå flere og flere dager imellom hver gang jeg faller tilbake. Jeg skal bruke alle krefter jeg har på å holde meg på riktig side. Jeg skal vinne denne kampen. Det har jeg bestemt meg for!!

Jeg håper dette innlegget ga folk et litt mer innblikk i hvordan hverdagen min er preget av denne diagnosen. At det er utrolig slitsomt, det er et helvette, men jeg jobber med det. Jeg håper folk kan forstå litt mer hvorfor jeg sier og gjør de tingene jeg gjør. Jeg mener ikke å såre folk og presse dem vekk, men det er det diagnosen vil. Den vil ødelegge for meg og presse alle vekk. Den vil at jeg skal være alene. Jeg håper inderlig at det aldri skjer. Jeg kommer iallefall til å fortsette å jobbe meg ikke forbi, men gjennom denne diagnosen. Jeg skal ikke jukse og ta noen snarveier. Her skal jeg komme meg gjennom og det har jeg innstilt meg på. Så dette skal jeg klare! Det har jeg troa på :) 

08.11.2015 kl.00:03

❤️❤️❤️

Jeanette

08.11.2015 kl.10:29

Kan jeg dele?

nyheterbarefordeg

11.11.2015 kl.11:50

Vi ønsker deg en fin Onsdag! : )

mkde

12.11.2015 kl.21:05

Jeanette: beklager sent svar men det kan du gjøre :)

me

18.11.2015 kl.08:28

Jeg heier på deg!

Skriv en ny kommentar:



Jeg heter Maren Kristine Dahl Ensrud og er ei 19 år gammel jente som bor for meg selv. Jeg sliter veldig psykisk og skjuler dette mye bak en maske. Det hjelper derfor mye for meg å få skrevet det ut. Derfor blogger jeg. Jeg sliter med depresjon, angst, tvang, selvskading og selvmordstanker. Jeg har det ikke noe godt.

KONTAKT/SPONSING:
marenkri-95@hotmail.com









      • INSTAGRAM




        BLOGGDESIGN



        Design av
        Marie Gjernes

        ----------------------



        REKLAME


hits