Jeg er livredd

Frst vil jeg starte med takke alle for den utrolige responsen jeg fikk p mitt forrige innlegg. Det betyr veldig mye for meg se at det blir s godt tatt i mot for det ble ett utrolig personlig innlegg der jeg er helt rlig og hvor jeg la alle kortene p bordet. S tusen takk for all sttten jeg har ftt, alle kommentarer og meldinger. Det betyr veldig mye for meg se at det finnes slike mennesker der ute.

Dette blir en liten fortsettelse p det forrige innlegget egentlig for jeg skrev jo kort i det forrige innlegget at det til tider er slik at jeg bare har lyst til kaste vekk tablettene og gi opp og tenkte forklare kort hvorfor jeg tenker slik.

For slik som jeg oppfattet det p legen virket seg som at jeg skulle kjenne en liten virkning av medisinen allerede nesten fra frste dag og jeg har jo kjent bittelitt, men jeg har det fortsatt s utrolig vanskelig hver eneste kveld. De siste tre kveldene har vrt et helvete for meg. Jeg er s sykt ustabil. Folk kan ikke komme borti meg eller snakke til meg fr jeg bryter ut i grt og bare tenker negativt. Jeg har bare s lyst til gi opp for det gjr s utrolig vondt. Det er s utrolig slitsomt vre slik kveld etter kveld. For hrtes jo nesten snn ut p legen at det skulle stabilisere seg litt mer og at jeg skulle f det bedre p kveldene, men n erfarer jeg det motsatte. S jeg har begynt tenke masse. Tenk om han har bomma helt. At jeg ikke har ADHD, men noe annet og at dette bare er en bomtur. At jeg ikke kommer noen vei, blir skrevet ut og da vet jeg at da kommer jeg til falle rett tilbake i det gamle sporet. Jeg kommer til ende rett tilbake hit om ikke annet verre. N tenker sikkert folk at jeg overdriver og alt slik, men dette er sannheten og grunnen til at jeg skriver det er jo rett og slett fordi jeg absolutt ikke vil at dette skal skje. Jeg har jo lyst til f det bedre, men jeg klarer ikke tenke at det kommer til ordne seg nr kvelden kommer. Jeg har det jo ganske mye bedre p dagen. Jeg smiler, ler, snakker, klarer konsentrere meg, komme igang med ting og det er ikke s mye tankekaos. Jeg har det litt bedre liksom s hvorfor skal det bli slik hver eneste kveld?

I utgangspunktet skal jeg snakke med legen min igjen i dag s utrolig spendt p hva han kommer til si. Om han mener jeg bare skal bite tenna sammen og fortsette som n eller om han kanskje har en forklaring p hvorfor det fremdeles er slik som det er p kvelden. Kanskje han setter meg p en strre dose eller noe snn. S jeg hper virkelig jeg fr snakket med han i dag. Har en del sprsml til han som det hadde vrt godt f svar p.

S jeg egentlig ganske livredd p hva som kommer til skje. For jeg har som jeg har skrevet flere ganger fr et indre stort hp om at jeg kan f det bedre og at dette kan vre rett for meg, men jeg har fremdeles den tvilen og djevelen i meg som tenker motsatt. S veldig ambivalent og usikker p hva jeg skal tenke og fle. Jeg kan jo ogs si at jeg har en mistanke om at noe av grunnen til at jeg er slik som jeg er p kveldene i disse dager er fordi underbevisstheten min vet det er jul og at folk er ute sammen med venner for drikke og ha det gy. S sitter jeg her. Jeg er jo ei 20 r gammel jente og jeg hadde jo ikke planlagt at jeg skulle tilbringe julen her, men det var som ei som jobber her prvde fortelle meg. At jeg mtte prve tenke at dette er en invitering for livet og at hvis dette her fungerer fr jeg det bedre med meg selv s kan jeg heller dra ut bde i pska og neste jul. At jeg faktisk kan dra ut for ha det artig og ikke for trste meg eller for glemme. S jeg prver fortelle meg det gang p gang for jeg vet at det er s fornuftig det hun sier.

S jeg fr bare bite tenna sammen og holde p det lille hpet jeg har om at ting ordner seg. For det ordner seg alltid for snille jenter og jeg velger tro at jeg er en av dem :)

Kjell-Bjarne

28.12.2015 kl.12:23

Hei.

Nr man leser det du skriver; synes det hres rart ut at legen din uttaler seg snn som han gjr. Det er ikke virkningen av medisinene som bestemmer diagnosen, det er det symptomene som gjr. Har du ADHD s har du det, samme hva slags effekt medisinene har.

Ut fra det du beskriver s hadde den legen her uansett bestemt seg for sette en ADHD-diagnose, og det er ogs ganske betenkelig. Du beskriver selv symptomer som er mer typiske for ulike depresjoner enn for ADHD.

Shino Wilberg

28.12.2015 kl.16:41

Hei igjen.. Ikke mye jeg vil si n, annet enn sende en god bamseklem i din retning. Jeg veit at av og til kan en god klem gjre mer godt en noe annet. Hold den s lenge du trenger..

mkde

28.12.2015 kl.16:58

Shino Wilberg: Tusen takk for den

Mari

28.12.2015 kl.17:22

Ordne seg for snille jenter? Skulle virkelig nske det gjorde det..

Maren!

28.12.2015 kl.18:40

Oppmerksomsjuk eller ????? No m du ptide ta Deg sammen din oppmerksomsjuke jente !!!!

mkde

28.12.2015 kl.18:55

Mari: Ja jeg lever jo etter det da s hper det stemmer

L

28.12.2015 kl.19:23

Hper virkelig det ordner seg for deg! Krysser fingrene for at det vil hjelpe deg. Du fortjener et bra liv og positive tanker <3 klemmer <3

mkde

28.12.2015 kl.19:39

L: Hper virkelig jeg ogs :) Tusen takk for en utrolig koselig kommentar og stor klem tilbake <3

28.12.2015 kl.19:52

Du m gi det noen dager. Du av alle burde jo vite at det tar tid fr medisiner viser sin egentlige virkning. Du gir opp s utrolig fort, og tenker s utrolig negativt hele tiden...

Del 1 :-) Noen tanker, tips og et nske om alt godt for deg!

28.12.2015 kl.20:24

Hei Maren. Jeg vet ikke hva som "feiler" deg, men slik jeg kjenner meg igjen i det du har skrevet over lang tid, er det nok mye som tilsier at du kan ha en slags "emosjonelt ustabil personlighetsforstyrrelse", selv om jeg hater bruke det ordet. Jeg liker det ikke, fordi ordet "personlighetsforstyrrelse" etter min mening, er med p redusere en som menneske; den sier ingen ting om at du lider, men den sier at det er noe grunnleggende galt med deg som person. Og alle har vi jo styrker og kvaliteter og som regel har vi alle ogs noe godt i livet. Dessverre har helsevesenet en tendens til glemme dette i mte med dem de kaller borderline. Dessuten er det mye stigma rundt det ute i samfunnet ogs. Jeg kan godt forst at du fant hp i legens ide om ADHD. Sikkert fordi det skulle kunne tilsi en lettere lsning ut av alt, men - ogs fordi ADHD "klandrer" ikke. Jeg har erfaring fra en venninne som datet en lege p sitt 3. r inn i psykiatri-utdannelsen, hvorp han forklarte min venninne at man skilte mellom to grupper diagnoser; 1. der hvor pasienten var til plage for seg selv, og 2. diagnoser der hvor pasienten var til plage for andre. Borderline gikk, i flge ham, inn under sistnevnte.

Jeg har brukt alt for mange r av mitt ganske unge liv som svingdrspasient. For mitt vedkommende var vendepunktet ETT eneste menneske som ga meg alt hva jeg trengte av trygghet og omsorg. Men jeg hadde til gjengjeld en historie bak meg som tilsa at min "borderline" heller var et symptom - nrmere PTSD, mer enn det var en forstyrrelse og et problem i seg selv. Og jeg hadde absolutt ingen - ikke foreldre, INGEN. S jeg trengte det, mer enn noe annet - for jeg hadde aldri ftt det. Det tok et helt r med dette mennesket, fr jeg begynte kjenne p glede, at livet kunne vre godt, og tillit. Tillit til at andre kunne bry seg, at jeg kunne vre verdt noe.

Det er mulig at da jeg kom inn i psykiatrien, ble jeg "tvunget" inn i mnstre som selvskading og intoks ogs. Rett og slett fordi jeg var s redd og desperat, og gjorde alt for det lille dgnet med trygghet og et snev av noe som kunne ligne p omsorg. Hadde ikke BUP mistenkt borderline gjennom en utredning rett fr jeg kom inn i voksenpsykiatrien, er det nok ikke sikkert jeg hadde havnet der. Men jeg ble mtt som en "skyldig" fra frste stund i psykiatrien. De hadde bestemt seg, de visste hvem jeg var. Kanskje var det ynene mine, de "skyldige", skambelagte ynene som borderlinere har en tendens til ha? Jeg vet ikke. Det jeg vet er at mye av min redning var det ene mennesket, og bli "anti-psykiatri" med hele meg. Det er synd at det i enkelte tilfeller handler om flaks overleve seg selv, men slik er det dessverre alt for ofte.

P.S. Nr du sier at du nsker bli "frisk" - ha det godt - tenk deg om: gjr du det? Jeg spr, fordi jeg kan huske jeg selv ikke gjorde det. Jeg kanskje sa det, ja - og nsket p et teoretisk plan ha det bedre - men hadde ingen tro p at jeg kunne f det, for jeg visste ikke hvordan det ville vre. ha det godt, vre tilfreds. Nr jeg fikk det bedre, forstod jeg imidlertid at jeg aldri ville valgt bort dette. Men jeg klarte ikke se det for meg, tro p det, trre nske eller hpe, nr jeg var der.

Jeg har noen tips/rd som jeg nsker dele med deg, s fr du ta de imot om du vil. Jeg kan love at det hjelper, men noe av det krever hardt arbeid.

Del 2 :-) Noen tanker, tips og et nske om alt godt for deg!

28.12.2015 kl.20:25

Jeg skal vedde at du hundre ganger om dagen sier til deg selv "jeg hater meg selv", "jeg vil ikke leve mer", "jeg klarer ikke mer", eller "du skal d", "du fr ikke lov til leve"? Det er som om hjernen har hengt seg opp, og n gr den p repeat, og for hver gang den gjr det, blir det enda litt vanskeligere f den i et annet spor. Mitt tips er bygget p egenerfaring og det hjalp meg:

Hver gang du hrer de tankene, vr oppmerksom. Hver eneste gang. Og snakk imot dem, selv om du ikke tror p det. Nr du vkner, nr du legger deg, foran speilet. Si "du er vakker", og nr noen sier "du er stygg", svar deg selv "nei, du er vakker". Si "jeg vil leve!", "jeg har noe leve for". Nr tankene sier "du fr ikke lov til leve mer", skrik inni deg selv eller si det hyt "JO, du fr lov til leve". "Jo, du er verdifull". Det m gjentas s lenge selvhat-tankene er der, kan hende de vil henge igjen lenge etter du har begynt f det bra (det gjorde de p meg), men det vil hjelpe til slutt. Jeg tror det har noe med at man trenger nye trder i hjernen, nye koblinger som tenker bra om seg selv.

2. Nr du sitter et sted, hver dag over lang tid (i leiligheten eller hva som helst) - og har det vondt, vil smerten feste seg i det du ser p og omgis av. Snn som hvis du hadde opplevd mobbing som barn, vil jeg vedde p at N beske skolen du gikk p ville f deg i ganske drlig humr. Selv om det er lenge siden, og du er voksen. Det har noe med assosiasjoner gjre. Man kan ikke bytte leilighet hver uke, men man kan gjre NOE. S... Mitt andre tips er:

Ta ned det ene bildet som har hengt der i lang tid. Heng opp noe nytt. Bare bytt litt rundt i leiligheten p ting, flytt bildet fra soverommet til stua, og omvendt, gjr noe smtt med farger og interir ofte, trenger ikke vre dyrt, bare... Kjp noen fargerike plakater som gjr deg glad, og bytt med jevne mellomrom. S bytter du kanskje ogs ut litt av de gamle tankene.

Tips nummer tre, er delvis avhengig av konomi (men det er ogs verdt det):

Reis p egenhnd. Se nye steder, kjenn nye lukter og hr nye lyder. Gi hjernen din ny stimuli og nye erfaringer. Jeg lover deg at klare seg helt p egenhnd i det store utland vil gi deg en selvtillitsboost du aldri hadde drmt om.

Mitt siste er mer en slags undring jeg nsker invitere deg til tenke p. Det kan vre hardt og noe man ikke nsker innse, men lyver man for seg selv har man allerede tapt kampen om bli et fritt menneske noen gang. Sprsmlet er:

Graver du deg ned, fordi du trenger noe skrive om? For at bloggen skal bli spennende, for at DU skal bli spennende? Jeg vet hvordan det kan vre ikke "ha noe liv", men faktisk bare ha selvskading og overdoser snakke om. Det er en farlig vei, og noe du br vre deg bevisst; det kan vre flaut og fles skamfullt... Men nr man ikke "har noe", og fler at man ikke er "noen", er det rart hvor langt man kan g for bli sett. Jeg vet det, for jeg har vrt der selv - og inns det ikke fr jeg sluttet med bloggingen. Du burde virkelig tenke deg om i forhold til om bloggen din hjelper deg (fordi du fr noen sekunders trst og omsorg gjennom kommentarer - sikkert ogs fordi det er terapi skrive) eller om den driver deg inn i overdoser og selvskading, s du kan f de trengte sekundene med omsorg og trst i kommentarfeltet... Det kan godt hende det fles ut som det er verdt det, fordi du er utsulta p det. Men det vil aldri hjelpe deg mer enn de sekundene. Hvilket betyr: velger du de sekundene framover, er du muligens dmt til et liv med selvskading og overdoser. Kanskje hjertet ditt sier "skitt au, hvem er jeg uten det?" men jeg hper, om det jeg sier er tilfelle, at fornuften din kan lede vei og si: jeg vil ikke ha det snn. Og at du kan flge den og trosse det akutte behovet.

Om du gjr hva fornuften sier deg, vil du bli sjokkert nr du kommer til det som virkelig er ha det bra. Men det tar ikke en dag, eller en uke. Det kan ta mange mneder og kanskje r. For meg tok det nesten to r. Allikevel, er det verdt det. Det kan jeg love deg!

nsker deg alt godt!

regine

28.12.2015 kl.20:41

Prvd Metamina?

mkde

28.12.2015 kl.23:32

regine: ja har prvd den ;)

Skriv en ny kommentar:



Jeg heter Maren Kristine Dahl Ensrud og er ei 19 r gammel jente som bor for meg selv. Jeg sliter veldig psykisk og skjuler dette mye bak en maske. Det hjelper derfor mye for meg f skrevet det ut. Derfor blogger jeg. Jeg sliter med depresjon, angst, tvang, selvskading og selvmordstanker. Jeg har det ikke noe godt.

KONTAKT/SPONSING:
marenkri-95@hotmail.com









      • INSTAGRAM




        BLOGGDESIGN



        Design av
        Marie Gjernes

        ----------------------



        REKLAME


hits