Jeg er livredd

Først vil jeg starte med å takke alle for den utrolige responsen jeg fikk på mitt forrige innlegg. Det betyr veldig mye for meg å se at det blir så godt tatt i mot for det ble ett utrolig personlig innlegg der jeg er helt ærlig og hvor jeg la alle kortene på bordet. Så tusen takk for all støtten jeg har fått, alle kommentarer og meldinger. Det betyr veldig mye for meg å se at det finnes slike mennesker der ute. 

Dette blir en liten fortsettelse på det forrige innlegget egentlig for jeg skrev jo kort i det forrige innlegget at det til tider er slik at jeg bare har lyst til å kaste vekk tablettene og gi opp og tenkte å forklare kort hvorfor jeg tenker slik. 

For slik som jeg oppfattet det på legen virket seg som at jeg skulle kjenne en liten virkning av medisinen allerede nesten fra første dag og jeg har jo kjent bittelitt, men jeg har det fortsatt så utrolig vanskelig hver eneste kveld. De siste tre kveldene har vært et helvete for meg. Jeg er så sykt ustabil. Folk kan ikke komme borti meg eller snakke til meg før jeg bryter ut i gråt og bare tenker negativt. Jeg har bare så lyst til å gi opp for det gjør så utrolig vondt. Det er så utrolig slitsomt å være slik kveld etter kveld. For hørtes jo nesten sånn ut på legen at det skulle stabilisere seg litt mer og at jeg skulle få det bedre på kveldene, men nå erfarer jeg det motsatte. Så jeg har begynt å tenke masse. Tenk om han har bomma helt. At jeg ikke har ADHD, men noe annet og at dette bare er en bomtur. At jeg ikke kommer noen vei, blir skrevet ut og da vet jeg at da kommer jeg til å falle rett tilbake i det gamle sporet. Jeg kommer til å ende rett tilbake hit om ikke annet verre. Nå tenker sikkert folk at jeg overdriver og alt slik, men dette er sannheten og grunnen til at jeg skriver det er jo rett og slett fordi jeg absolutt ikke vil at dette skal skje. Jeg har jo lyst til å få det bedre, men jeg klarer ikke tenke at det kommer til å ordne seg når kvelden kommer. Jeg har det jo ganske mye bedre på dagen. Jeg smiler, ler, snakker, klarer å konsentrere meg, komme igang med ting og det er ikke så mye tankekaos. Jeg har det litt bedre liksom så hvorfor skal det bli slik hver eneste kveld?

I utgangspunktet skal jeg snakke med legen min igjen i dag så utrolig spendt på hva han kommer til å si. Om han mener jeg bare skal bite tenna sammen og fortsette som nå eller om han kanskje har en forklaring på hvorfor det fremdeles er slik som det er på kvelden. Kanskje han setter meg på en større dose eller noe sånn. Så jeg håper virkelig jeg får snakket med han i dag. Har en del spørsmål til han som det hadde vært godt å få svar på. 

Så jeg egentlig ganske livredd på hva som kommer til å skje. For jeg har som jeg har skrevet flere ganger før et indre stort håp om at jeg kan få det bedre og at dette kan være rett for meg, men jeg har fremdeles den tvilen og djevelen i meg som tenker motsatt. Så veldig ambivalent og usikker på hva jeg skal tenke og føle. Jeg kan jo også si at jeg har en mistanke om at noe av grunnen til at jeg er slik som jeg er på kveldene i disse dager er fordi underbevisstheten min vet det er jul og at folk er ute sammen med venner for å drikke og ha det gøy. Så sitter jeg her. Jeg er jo ei 20 år gammel jente og jeg hadde jo ikke planlagt at jeg skulle tilbringe julen her, men det var som ei som jobber her prøvde å fortelle meg. At jeg måtte prøve å tenke at dette er en invitering for livet og at hvis dette her fungerer får jeg det bedre med meg selv så kan jeg heller dra ut både i påska og neste jul. At jeg faktisk kan dra ut for å ha det artig og ikke for å trøste meg eller for å glemme. Så jeg prøver å fortelle meg det gang på gang for jeg vet at det er så fornuftig det hun sier.

Så jeg får bare bite tenna sammen og holde på det lille håpet jeg har om at ting ordner seg. For det ordner seg alltid for snille jenter og jeg velger å tro at jeg er en av dem :)  

Kjell-Bjarne

28.12.2015 kl.12:23

Hei.

Når man leser det du skriver; synes det høres rart ut at legen din uttaler seg sånn som han gjør. Det er ikke virkningen av medisinene som bestemmer diagnosen, det er det symptomene som gjør. Har du ADHD så har du det, samme hva slags effekt medisinene har.

Ut fra det du beskriver så hadde den legen her uansett bestemt seg for å sette en ADHD-diagnose, og det er også ganske betenkelig. Du beskriver selv symptomer som er mer typiske for ulike depresjoner enn for ADHD.

Shino Wilberg

28.12.2015 kl.16:41

Hei igjen.. Ikke mye jeg vil si nå, annet enn å sende en god bamseklem i din retning. Jeg veit at av og til kan en god klem gjøre mer godt en noe annet. Hold den så lenge du trenger..

mkde

28.12.2015 kl.16:58

Shino Wilberg: Tusen takk for den

Mari

28.12.2015 kl.17:22

Ordne seg for snille jenter? Skulle virkelig ønske det gjorde det..

Maren!

28.12.2015 kl.18:40

Oppmerksomsjuk eller ????? No må du påtide å ta Deg sammen din oppmerksomsjuke jente !!!!

mkde

28.12.2015 kl.18:55

Mari: Ja jeg lever jo etter det da så håper det stemmer

L

28.12.2015 kl.19:23

Håper virkelig det ordner seg for deg! Krysser fingrene for at det vil hjelpe deg. Du fortjener et bra liv og positive tanker <3 klemmer <3

mkde

28.12.2015 kl.19:39

L: Håper virkelig jeg også :) Tusen takk for en utrolig koselig kommentar og stor klem tilbake <3

28.12.2015 kl.19:52

Du må gi det noen dager. Du av alle burde jo vite at det tar tid før medisiner viser sin egentlige virkning. Du gir opp så utrolig fort, og tenker så utrolig negativt hele tiden...

Del 1 :-) Noen tanker, tips og et ønske om alt godt for deg!

28.12.2015 kl.20:24

Hei Maren. Jeg vet ikke hva som "feiler" deg, men slik jeg kjenner meg igjen i det du har skrevet over lang tid, er det nok mye som tilsier at du kan ha en slags "emosjonelt ustabil personlighetsforstyrrelse", selv om jeg hater å bruke det ordet. Jeg liker det ikke, fordi ordet "personlighetsforstyrrelse" etter min mening, er med på å redusere en som menneske; den sier ingen ting om at du lider, men den sier at det er noe grunnleggende galt med deg som person. Og alle har vi jo styrker og kvaliteter og som regel har vi alle også noe godt i livet. Dessverre har helsevesenet en tendens til å glemme dette i møte med dem de kaller borderline. Dessuten er det mye stigma rundt det ute i samfunnet også. Jeg kan godt forstå at du fant håp i legens ide om ADHD. Sikkert fordi det skulle kunne tilsi en lettere løsning ut av alt, men - også fordi ADHD "klandrer" ikke. Jeg har erfaring fra en venninne som datet en lege på sitt 3. år inn i psykiatri-utdannelsen, hvorpå han forklarte min venninne at man skilte mellom to grupper diagnoser; 1. der hvor pasienten var til plage for seg selv, og 2. diagnoser der hvor pasienten var til plage for andre. Borderline gikk, i følge ham, inn under sistnevnte.

Jeg har brukt alt for mange år av mitt ganske unge liv som svingdørspasient. For mitt vedkommende var vendepunktet ETT eneste menneske som ga meg alt hva jeg trengte av trygghet og omsorg. Men jeg hadde til gjengjeld en historie bak meg som tilsa at min "borderline" heller var et symptom - nærmere PTSD, mer enn det var en forstyrrelse og et problem i seg selv. Og jeg hadde absolutt ingen - ikke foreldre, INGEN. Så jeg trengte det, mer enn noe annet - for jeg hadde aldri fått det. Det tok et helt år med dette mennesket, før jeg begynte å kjenne på glede, at livet kunne være godt, og tillit. Tillit til at andre kunne bry seg, at jeg kunne være verdt noe.

Det er mulig at da jeg kom inn i psykiatrien, ble jeg "tvunget" inn i mønstre som selvskading og intoks også. Rett og slett fordi jeg var så redd og desperat, og gjorde alt for det lille døgnet med trygghet og et snev av noe som kunne ligne på omsorg. Hadde ikke BUP mistenkt borderline gjennom en utredning rett før jeg kom inn i voksenpsykiatrien, er det nok ikke sikkert jeg hadde havnet der. Men jeg ble møtt som en "skyldig" fra første stund i psykiatrien. De hadde bestemt seg, de visste hvem jeg var. Kanskje var det øynene mine, de "skyldige", skambelagte øynene som borderlinere har en tendens til å ha? Jeg vet ikke. Det jeg vet er at mye av min redning var det ene mennesket, og å bli "anti-psykiatri" med hele meg. Det er synd at det i enkelte tilfeller handler om flaks å overleve seg selv, men slik er det dessverre alt for ofte.

P.S. Når du sier at du ønsker å bli "frisk" - ha det godt - tenk deg om: gjør du det? Jeg spør, fordi jeg kan huske jeg selv ikke gjorde det. Jeg kanskje sa det, ja - og ønsket på et teoretisk plan å ha det bedre - men hadde ingen tro på at jeg kunne få det, for jeg visste ikke hvordan det ville være. Å ha det godt, å være tilfreds. Når jeg fikk det bedre, forstod jeg imidlertid at jeg aldri ville valgt bort dette. Men jeg klarte ikke å se det for meg, å tro på det, tørre ønske eller håpe, når jeg var der.

Jeg har noen tips/råd som jeg ønsker å dele med deg, så får du ta de imot om du vil. Jeg kan love at det hjelper, men noe av det krever hardt arbeid.

Del 2 :-) Noen tanker, tips og et ønske om alt godt for deg!

28.12.2015 kl.20:25

Jeg skal vedde at du hundre ganger om dagen sier til deg selv "jeg hater meg selv", "jeg vil ikke leve mer", "jeg klarer ikke mer", eller "du skal dø", "du får ikke lov til å leve"? Det er som om hjernen har hengt seg opp, og nå går den på repeat, og for hver gang den gjør det, blir det enda litt vanskeligere å få den i et annet spor. Mitt tips er bygget på egenerfaring og det hjalp meg:

Hver gang du hører de tankene, vær oppmerksom. Hver eneste gang. Og snakk imot dem, selv om du ikke tror på det. Når du våkner, når du legger deg, foran speilet. Si "du er vakker", og når noen sier "du er stygg", svar deg selv "nei, du er vakker". Si "jeg vil leve!", "jeg har noe å leve for". Når tankene sier "du får ikke lov til å leve mer", skrik inni deg selv eller si det høyt "JO, du får lov til å leve". "Jo, du er verdifull". Det må gjentas så lenge selvhat-tankene er der, kan hende de vil henge igjen lenge etter du har begynt å få det bra (det gjorde de på meg), men det vil hjelpe til slutt. Jeg tror det har noe med at man trenger nye tråder i hjernen, nye koblinger som tenker bra om seg selv.

2. Når du sitter et sted, hver dag over lang tid (i leiligheten eller hva som helst) - og har det vondt, vil smerten feste seg i det du ser på og omgis av. Sånn som hvis du hadde opplevd mobbing som barn, vil jeg vedde på at å NÅ besøke skolen du gikk på ville få deg i ganske dårlig humør. Selv om det er lenge siden, og du er voksen. Det har noe med assosiasjoner å gjøre. Man kan ikke bytte leilighet hver uke, men man kan gjøre NOE. Så... Mitt andre tips er:

Ta ned det ene bildet som har hengt der i lang tid. Heng opp noe nytt. Bare bytt litt rundt i leiligheten på ting, flytt bildet fra soverommet til stua, og omvendt, gjør noe smått med farger og interiør ofte, trenger ikke være dyrt, bare... Kjøp noen fargerike plakater som gjør deg glad, og bytt med jevne mellomrom. Så bytter du kanskje også ut litt av de gamle tankene.

Tips nummer tre, er delvis avhengig av økonomi (men det er også verdt det):

Reis på egenhånd. Se nye steder, kjenn nye lukter og hør nye lyder. Gi hjernen din ny stimuli og nye erfaringer. Jeg lover deg at å klare seg helt på egenhånd i det store utland vil gi deg en selvtillitsboost du aldri hadde drømt om.

Mitt siste er mer en slags undring jeg ønsker å invitere deg til å tenke på. Det kan være hardt og noe man ikke ønsker å innse, men lyver man for seg selv har man allerede tapt kampen om å bli et fritt menneske noen gang. Spørsmålet er:

Graver du deg ned, fordi du trenger noe å skrive om? For at bloggen skal bli spennende, for at DU skal bli spennende? Jeg vet hvordan det kan være å ikke "ha noe liv", men å faktisk bare ha selvskading og overdoser å snakke om. Det er en farlig vei, og noe du bør være deg bevisst; det kan være flaut og føles skamfullt... Men når man ikke "har noe", og føler at man ikke er "noen", er det rart hvor langt man kan gå for å bli sett. Jeg vet det, for jeg har vært der selv - og innså det ikke før jeg sluttet med bloggingen. Du burde virkelig tenke deg om i forhold til om bloggen din hjelper deg (fordi du får noen sekunders trøst og omsorg gjennom kommentarer - sikkert også fordi det er terapi å skrive) eller om den driver deg inn i overdoser og selvskading, så du kan få de trengte sekundene med omsorg og trøst i kommentarfeltet... Det kan godt hende det føles ut som det er verdt det, fordi du er utsulta på det. Men det vil aldri hjelpe deg mer enn de sekundene. Hvilket betyr: velger du de sekundene framover, er du muligens dømt til et liv med selvskading og overdoser. Kanskje hjertet ditt sier "skitt au, hvem er jeg uten det?" men jeg håper, om det jeg sier er tilfelle, at fornuften din kan lede vei og si: jeg vil ikke ha det sånn. Og at du kan følge den og trosse det akutte behovet.

Om du gjør hva fornuften sier deg, vil du bli sjokkert når du kommer til det som virkelig er å ha det bra. Men det tar ikke en dag, eller en uke. Det kan ta mange måneder og kanskje år. For meg tok det nesten to år. Allikevel, er det verdt det. Det kan jeg love deg!

Ønsker deg alt godt!

regine

28.12.2015 kl.20:41

Prøvd Metamina?

mkde

28.12.2015 kl.23:32

regine: ja har prøvd den ;)

Skriv en ny kommentar:



Jeg heter Maren Kristine Dahl Ensrud og er ei 19 år gammel jente som bor for meg selv. Jeg sliter veldig psykisk og skjuler dette mye bak en maske. Det hjelper derfor mye for meg å få skrevet det ut. Derfor blogger jeg. Jeg sliter med depresjon, angst, tvang, selvskading og selvmordstanker. Jeg har det ikke noe godt.

KONTAKT/SPONSING:
marenkri-95@hotmail.com









      • INSTAGRAM




        BLOGGDESIGN



        Design av
        Marie Gjernes

        ----------------------



        REKLAME


hits