Hvorfor skal ting være så utrolig vanskelig?

Jeg sitter her nå med så mye tanker om alt og ingenting. Jeg sov så utrolig dårlig i natt og da kjenner jeg at jeg har så lite å gå på. Tankene har så mye mer kontroll over meg og jeg klarer ikke å styre dem. Jeg sitter med så utrolig angst for kvelden og natten for jeg er livredd for at den skal bli som den var i natt. Bare ligge der å aldri få sove. Våkne flere ganger og bare ligge å tenke. Ikke klare å sovne igjen. Det er så utrolig slitsomt å bare ligge der å tenke. Når man er så trøtt og sliten. Tanker om alt kommer og klarer ikke få dem bort. 

Jeg kjenner også så godt at tankene, stemmene og tvangen rundt mat blir så mye sterkere når jeg har lite å gå på. Jeg klarer ikke kjempe i mot dem så jeg må bare gi etter og gi opp. Har så lyst til å dra på permisjon hjem til mamma å være med dem jeg er glad i, men stemmene nekter meg det. Har så lyst til å trosse dem, men jeg klarer ikke. Så da går hele dagen min med på å bli styrt av maten. Den har så stor kontroll over meg og den ødelegger så mye for meg. Så nå tror jeg at jeg snart ikke lengre har noe valg. Jeg må få noe hjelp for den. For spiseforstyrrelsen min er en så stor del av meg og den har så stor kontroll over meg. Den har tatt fra meg så mye og det fortsette den bare å gjøre. Jeg har så lyst til å gjøre noe med den, men jeg er bare så redd. For hvem er jeg uten maten? Jeg har brukt den som et verktøy nå i snart 4 år så klarer liksom ikke se for meg et liv uten, men som sagt tror snart ikke jeg har så  mange alternativer. Jeg må ta et oppgjør med meg selv å finne ut hva jeg ønsker her i livet. Og mitt største ønske er å ta tilbake livet mitt og kontrollen. For jeg blir så styrt av den og det er ikke det jeg ønsker. Jeg vil få det bedre og jeg vil bli frisk. 

Det skal være et møte med ganske mange her på Reinsvoll på Fredag å da skal vi ta opp en del ting, blant annet maten. Så veldig spendt på hva som kommer ut av det møte. For jeg startet jo på skolen nå i høst og har som mål å kunne fortsette med den så en innleggelse vil ødelegge det, men det finnes helt sikkert andre alternativer på hvordan jeg kan jobbe med maten. For det er som mamma sier at jeg trenger hjelp til å snu tankegangen min. Jeg vet det er jeg som må gjøre jobben, men jeg trenger å ha noen der som kan hjelpe meg med det og støtte meg. For jeg vet det kommer til å bli kjempe vanskelig og vondt, men det er som mange sier til meg. Hva har jeg egentlig å tape? Jeg bruker alle pengene mine på mat som bare havner i do og det er ganske deprimerende å tenke på. Tenke på hvor mye denne sykdommen har kostet meg å tatt fra meg. Jeg har lyst til å flytte hjem for jeg tror virkelig det hadde hjulpet meg på mange områder, men maten ødelegger dette. 

Jeg har lyst til å bli frisk, men jeg trenger bare å treffe den riktige personen som kan hjelpe meg gjennom dette her. For det er en lang vei, og jeg har startet som smått på den, men jeg har langt igjen å gå før jeg kan kalle meg frisk. Så jeg er på riktig vei og jeg har bestemt meg for at jeg ikke skal gi opp. Jeg nekter å gi opp for jeg fortjener å få det bra. Jeg er et godt menneske og jeg må bare minne meg selv på det igjen og igjen. Jeg er jo også så utrolig heldig som har en fantastisk mamma og pappa som gjør alt for meg. De forteller meg gang på gang ting jeg trenger å høre. De ringer og prøver å ordne ting for meg så jeg skal få den hjelpen jeg fortjener og trenger. Så jeg er heldigvis ikke alene og det er veldig godt å kjenne på. For jeg trenger støtte og trygghet. Jeg trenger å ha folk rundt meg som er der for meg og som vet hva de skal si og gjøre for å dra meg opp igjen fra bunnen. Jeg hadde aldri sittet her jeg gjør idag hvis det ikke hadde vært for disse to fantastiske menneskene. Jeg er så utrolig glad i dem og jeg skal klare å bli frisk. For deres del, men ikke minst for min egen del. For jeg har en lang fremtid foran meg og jeg kan klare det jeg bestemmer meg for. Jeg må bare ikke gi opp, men da spør jeg meg selv. Hvorfor skal ting være så utrolig vanskelig?

Så får jeg bare skrive på slutten at selv om jeg kjenner at tvangen rundt mat er mye sterkere nå som jeg har lite å gå på så gir jeg fortsatt ikke opp. Jeg kjemper og kjemper. Prøver alt jeg kan for å vinne over disse stemmene. Sånn som idag så har jeg tenkt til å prøve å få rydda og vaska rommet mitt slik at jeg har noe å drive med. Hvis jeg klarer det blir jeg veldig stolt av meg selv. For da har jeg klart å ta litt kontroll over livet mitt og dette gir meg igjen bare mer motivasjon for at jeg skal klare dette. så jeg står på og nekter å gi opp. For jeg skal klare å bli frisk. En dag skal jeg klare det for det fortjener jeg. Og det vet jeg at jeg kan klare. Jeg må bare aldri miste det lille håpet jeg har. 

"Never give up, keep fighting"<3

Mentaltrener

06.01.2016 kl.17:35

Jeg anbefaler deg å lese mitt siste innlegg på min blogg. Kansje det kan sette ting i perspektiv.

Du skal være utrolig stolt over at du har kommet deg det stykke du har gjort til nå og det er nå du MÅ stålsette deg for større utfordringer! Denne kampen er det ingen andre enn deg SELV,som kan vinne over og beseire!

DU har ikke alternativet om å snu,angre på den positive fremgangen og gi opp!

Det finnes ikke. Det er et NULL EKSISTERENDE alternativ!

Med all støtten rundt deg,alle du hjelper rundt deg,bare ved å dele din fremgang,motgang og livshistorie... Tenk på det da?! Du er super! Du er deg og det er det at folk ser hvor mye du kjemper og hva DU har klart - som gir andre håp,lyst og krigsmot,i sin egen kamp!

Sifra om du treng en utenomforstående og anonym å skrive eller snakke med.

Det er derfor min blogg eksisterer.

mkde

06.01.2016 kl.19:48

Mentaltrener: Tusen takk for denne kommentaren. Her var det mye som dro frem et smil hos meg. Så veldig koselig at du tar deg tid til å kommentere slik.

06.01.2016 kl.20:49

http://www.klikk.no/kvinneguiden/kommentarer/article1648786.ece

Mari ❤

06.01.2016 kl.21:26

Helt enig i det du skriver. Selv om håpet er det, selv om vi har gode dager så svikter tankene og tar kontrollen på tankene våres, om å ikke klare å styre tankane sine 😢

Stay strong Maren 💜👊

06.01.2016 kl.21:29

Gå å spis en potet.... Din oppmerksomsjuke jente ..

mkde

06.01.2016 kl.21:50

Mari: ja det skal ikke være enkelt :( men håper det ordner seg etterhvert <3

Skriv en ny kommentar:



Jeg heter Maren Kristine Dahl Ensrud og er ei 19 år gammel jente som bor for meg selv. Jeg sliter veldig psykisk og skjuler dette mye bak en maske. Det hjelper derfor mye for meg å få skrevet det ut. Derfor blogger jeg. Jeg sliter med depresjon, angst, tvang, selvskading og selvmordstanker. Jeg har det ikke noe godt.

KONTAKT/SPONSING:
marenkri-95@hotmail.com









      • INSTAGRAM




        BLOGGDESIGN



        Design av
        Marie Gjernes

        ----------------------



        REKLAME


hits