Hvorfor skal ting vre s utrolig vanskelig?

Jeg sitter her n med s mye tanker om alt og ingenting. Jeg sov s utrolig drlig i natt og da kjenner jeg at jeg har s lite g p. Tankene har s mye mer kontroll over meg og jeg klarer ikke styre dem. Jeg sitter med s utrolig angst for kvelden og natten for jeg er livredd for at den skal bli som den var i natt. Bare ligge der aldri f sove. Vkne flere ganger og bare ligge tenke. Ikke klare sovne igjen. Det er s utrolig slitsomt bare ligge der tenke. Nr man er s trtt og sliten. Tanker om alt kommer og klarer ikke f dem bort.

Jeg kjenner ogs s godt at tankene, stemmene og tvangen rundt mat blir s mye sterkere nr jeg har lite g p. Jeg klarer ikke kjempe i mot dem s jeg m bare gi etter og gi opp. Har s lyst til dra p permisjon hjem til mamma vre med dem jeg er glad i, men stemmene nekter meg det. Har s lyst til trosse dem, men jeg klarer ikke. S da gr hele dagen min med p bli styrt av maten. Den har s stor kontroll over meg og den delegger s mye for meg. S n tror jeg at jeg snart ikke lengre har noe valg. Jeg m f noe hjelp for den. For spiseforstyrrelsen min er en s stor del av meg og den har s stor kontroll over meg. Den har tatt fra meg s mye og det fortsette den bare gjre. Jeg har s lyst til gjre noe med den, men jeg er bare s redd. For hvem er jeg uten maten? Jeg har brukt den som et verkty n i snart 4 r s klarer liksom ikke se for meg et liv uten, men som sagt tror snart ikke jeg har s mange alternativer. Jeg m ta et oppgjr med meg selv finne ut hva jeg nsker her i livet. Og mitt strste nske er ta tilbake livet mitt og kontrollen. For jeg blir s styrt av den og det er ikke det jeg nsker. Jeg vil f det bedre og jeg vil bli frisk.

Det skal vre et mte med ganske mange her p Reinsvoll p Fredag da skal vi ta opp en del ting, blant annet maten. S veldig spendt p hva som kommer ut av det mte. For jeg startet jo p skolen n i hst og har som ml kunne fortsette med den s en innleggelse vil delegge det, men det finnes helt sikkert andre alternativer p hvordan jeg kan jobbe med maten. For det er som mamma sier at jeg trenger hjelp til snu tankegangen min. Jeg vet det er jeg som m gjre jobben, men jeg trenger ha noen der som kan hjelpe meg med det og sttte meg. For jeg vet det kommer til bli kjempe vanskelig og vondt, men det er som mange sier til meg. Hva har jeg egentlig tape? Jeg bruker alle pengene mine p mat som bare havner i do og det er ganske deprimerende tenke p. Tenke p hvor mye denne sykdommen har kostet meg tatt fra meg. Jeg har lyst til flytte hjem for jeg tror virkelig det hadde hjulpet meg p mange omrder, men maten delegger dette.

Jeg har lyst til bli frisk, men jeg trenger bare treffe den riktige personen som kan hjelpe meg gjennom dette her. For det er en lang vei, og jeg har startet som smtt p den, men jeg har langt igjen g fr jeg kan kalle meg frisk. S jeg er p riktig vei og jeg har bestemt meg for at jeg ikke skal gi opp. Jeg nekter gi opp for jeg fortjener f det bra. Jeg er et godt menneske og jeg m bare minne meg selv p det igjen og igjen. Jeg er jo ogs s utrolig heldig som har en fantastisk mamma og pappa som gjr alt for meg. De forteller meg gang p gang ting jeg trenger hre. De ringer og prver ordne ting for meg s jeg skal f den hjelpen jeg fortjener og trenger. S jeg er heldigvis ikke alene og det er veldig godt kjenne p. For jeg trenger sttte og trygghet. Jeg trenger ha folk rundt meg som er der for meg og som vet hva de skal si og gjre for dra meg opp igjen fra bunnen. Jeg hadde aldri sittet her jeg gjr idag hvis det ikke hadde vrt for disse to fantastiske menneskene. Jeg er s utrolig glad i dem og jeg skal klare bli frisk. For deres del, men ikke minst for min egen del. For jeg har en lang fremtid foran meg og jeg kan klare det jeg bestemmer meg for. Jeg m bare ikke gi opp, men da spr jeg meg selv. Hvorfor skal ting vre s utrolig vanskelig?

S fr jeg bare skrive p slutten at selv om jeg kjenner at tvangen rundt mat er mye sterkere n som jeg har lite g p s gir jeg fortsatt ikke opp. Jeg kjemper og kjemper. Prver alt jeg kan for vinne over disse stemmene. Snn som idag s har jeg tenkt til prve f rydda og vaska rommet mitt slik at jeg har noe drive med. Hvis jeg klarer det blir jeg veldig stolt av meg selv. For da har jeg klart ta litt kontroll over livet mitt og dette gir meg igjen bare mer motivasjon for at jeg skal klare dette. s jeg str p og nekter gi opp. For jeg skal klare bli frisk. En dag skal jeg klare det for det fortjener jeg. Og det vet jeg at jeg kan klare. Jeg m bare aldri miste det lille hpet jeg har.

"Never give up, keep fighting"<3


Til alle mine kjre haters

"Du er bare en sykt oppmerksomhetssyk jente som jeg ikke skjnner klarer leve med seg selv"!

Jeg vil egentlig bare skrive et veldig kort innlegg til alle mine kjre haters der ute som slenger med leppa og legger igjen s "nydelige" kommentarer her p bloggen. For n skal jeg fortelle dere en ting eller to. Frst, tusen takk til alle dere for dere er en av de grunnene til at jeg faktisk fortsetter blogge. Ettersom jeg har blogget s lenge som jeg har gjort n synes jeg det rett og slett bare har blitt morsommere og morsommere lese disse kommentarene. Rett og slett fordi dere blir kanskje stolte av dere selv og fler dere bedre nr dere har lagt igjen en snn kommentar, men jeg sitter bare ler. For dere er virkelig tffe som trr uttrykke alt det dere fler over nettet, men hadde dere mtt meg face to face tror jeg nok ikke dere hadde vrt s store i kjeften. Dere er virkelig tffe alts det m jeg bare si til dere.

Jeg kan rlig si at i starten nr jeg fikk slike kommentarer gikk det litt inn p meg, men n er det rett og slett bare komisk s fr takke dere for en god latter. Den dagen dere faktisk trr komme opp til meg si det dere mener face to face fr dere bare fortsette gjemme dere bak en bokstav eller anonym her p bloggen. Jeg klarer ikke ta dere alvorlig jeg alts, s keep up the good work guys. You make my day so much better.

Og det siste jeg skal si til dere er at dere kan slenge s mye dere vil med leppa, men alle de hyggelige og motiverende kommentarene jeg ogs i tillegg fr ovegr deres kommentarer p et sekund. Er jo rett og slett bare komisk se at dere faktisk gidder bruke noen minutter av deres tid p lese innlegget mitt, hvis dere i det hele tatt gjr det da for s legge igjen en kommentar. Jeg har ikke tvunget noen til lese min blogg, dere har helt fri rett s dere gjr det av egen vilje. S kom ikke her klag til meg, for det er faktisk dere som velger klikke dere inn.

S da avslutter jeg dette innlegget med og igjen takke dere for all deres sttte og deres "nydelige" kommentarer. You only make me smile :)


Jeg SKAL f et bedre liv!!

Etter mitt forrige innlegg har jeg bare lyst til skrive et litt positivt innlegg. For jeg har en liten gladnyhet komme med.

For jeg skrev jo at jeg skulle snakke med legen og det har gjort. Han spurte meg hvordan jeg flte medisinen fungerte og hvordan jeg hadde det. Jeg fortalte han at jeg flte den fungerte bra p dagen, at jeg hadde mindre tankekaos og at ting gikk lettere, men at kveldene fremdeles var veldig tunge. Det han da antydet var at jeg fikk for liten dose mot kvelden. S han satte meg derfor p lik dose p eftaen som jeg fr p morgenen og jeg kan faktisk n skrive at jeg allerede kjenner en liten forskjell. For jeg har mye mindre tankekaos n mot kvelden og jeg har det faktisk litt bedre med meg selv. Jeg kan konsentrere meg om en og en ting, smile og le. Jeg har mer kontroll over meg selv, flelsene og tankene mine og det er utrolig godt kjenne p det. Jeg fler meg mer rolig og fikk i tillegg hre av pappa at han ogs syntes jeg var det for han kom en liten tur p besk idag. Det gir meg bare en bekreftelse p at det er flere enn meg som ser det.

Det gir meg egentlig bare et enda strre hp om at dette her er riktig for meg. At de har truffet hodet p spikeren. At jeg har ADHD og at jeg n har blitt satt p en medisin som faktisk fungerer for meg. Selvsagt m jeg jo se ann om dette er noe som varer over lengre tid for det var som jeg sa til legen. Jeg kan ikke g slik bare en dag fr de sier at jeg n er frisk nok til ut igjen, men dette er noe som m vare over en lengre tid, men jeg har troa. Jeg har ftt litt mer motivasjon. For jeg tror legen vet hva han snakker om og at endelig har funnet ut hva det er fornoe med meg. Det var som jeg skrev i det personlige innlegget om hvorfor jeg fremdeles er innlagt at jeg har ingen problemer med akseptere og st fram med ADHD som diagnose hvis jeg bare fr riktig hjelp og blir fulgt opp p riktig mte. For det er s mange mennesker som er hyt oppe som har denne diagnosen. For mange av de som sliter med ADHD er utrolig smarte og kommer langt i livet og n skal jeg skryte litt av meg selv. For jeg er ikke dum. Jeg ligger p 4ere p skolen og har utrolig mange fornuftige tanker i hodet mitt. Jeg er ogs veldig sta, det gjelder bare for meg bruke denne staheten p en riktig mte. Da kommer ogs jeg langt her i livet.

Jeg har faktisk klart gjennomfrt et halvt r p skolen selv om jeg har slitt og hatt mye tenke p. Dette har jeg klart rett og slett fordi jeg har bestemt meg for at dette er noe som jeg skal klare og fordi jeg kjenner en s stor mestring etter hver eneste time. Jeg fr s mye ros av alle lrerne mine. De synes jeg er kjempe flink og at jeg har kommet utrolig godt i gang med alle fagene. Dette skriver jeg enkelt og greit for vise dere at det faktisk er mulig f til ting selv om man har ting streve med. Man m bare st p og ha litt motivasjon. Jeg er s motivert for bli ferdig med skolen for s f meg en utdannelse og senere en jobb. Jeg har jo en drm om bli eiendomsmegler og det har jeg troa p at jeg kan klare hvis jeg fortsetter som n. Jeg klarer det jeg bestemmer meg for jeg.

Jeg fikk ogs bekreftet av legen at nr det gjaldt ut skrivelse var det han og jeg som var de eneste som skulle bestemme det sammen. S jeg kunne senke skulderne for jeg skulle ikke ut fr det lagt opp et ordentlig opplegg for meg den dagen jeg faktisk skal skrives ut. S jeg kom til bli her til godt ut i Januar. Det hjalp virkelig p angsten min hre han si det. S jeg har senket skulderne og tenker at n skal jeg bare ta en dag av gangen, ta medisinene mine og bygge meg selv opp igjen. For jeg skal IKKE tilbake dit jeg var. Det er ikke aktuelt. Jeg skal f det bedre med meg selv og jeg skal klare komme meg opp igjen fra der jeg er n. S de gangene jeg kjenner jeg blir tung i kroppen, tankene surrer og jeg blir demotivert m jeg bare fortelle meg dette igjen og igjen. Helt til jeg har klart overbevise meg selv.

JEG SKAL KLARE DETTE OG JEG HAR TROA P AT JEG ENDELIG HAR FTT RIKTIG HJELP. ENDELIG HAR JEG BLITT SETT OG HRT OG N ER DET NOK. JEG SKAL F ET BEDRE LIV!!


Jeg er livredd

Frst vil jeg starte med takke alle for den utrolige responsen jeg fikk p mitt forrige innlegg. Det betyr veldig mye for meg se at det blir s godt tatt i mot for det ble ett utrolig personlig innlegg der jeg er helt rlig og hvor jeg la alle kortene p bordet. S tusen takk for all sttten jeg har ftt, alle kommentarer og meldinger. Det betyr veldig mye for meg se at det finnes slike mennesker der ute.

Dette blir en liten fortsettelse p det forrige innlegget egentlig for jeg skrev jo kort i det forrige innlegget at det til tider er slik at jeg bare har lyst til kaste vekk tablettene og gi opp og tenkte forklare kort hvorfor jeg tenker slik.

For slik som jeg oppfattet det p legen virket seg som at jeg skulle kjenne en liten virkning av medisinen allerede nesten fra frste dag og jeg har jo kjent bittelitt, men jeg har det fortsatt s utrolig vanskelig hver eneste kveld. De siste tre kveldene har vrt et helvete for meg. Jeg er s sykt ustabil. Folk kan ikke komme borti meg eller snakke til meg fr jeg bryter ut i grt og bare tenker negativt. Jeg har bare s lyst til gi opp for det gjr s utrolig vondt. Det er s utrolig slitsomt vre slik kveld etter kveld. For hrtes jo nesten snn ut p legen at det skulle stabilisere seg litt mer og at jeg skulle f det bedre p kveldene, men n erfarer jeg det motsatte. S jeg har begynt tenke masse. Tenk om han har bomma helt. At jeg ikke har ADHD, men noe annet og at dette bare er en bomtur. At jeg ikke kommer noen vei, blir skrevet ut og da vet jeg at da kommer jeg til falle rett tilbake i det gamle sporet. Jeg kommer til ende rett tilbake hit om ikke annet verre. N tenker sikkert folk at jeg overdriver og alt slik, men dette er sannheten og grunnen til at jeg skriver det er jo rett og slett fordi jeg absolutt ikke vil at dette skal skje. Jeg har jo lyst til f det bedre, men jeg klarer ikke tenke at det kommer til ordne seg nr kvelden kommer. Jeg har det jo ganske mye bedre p dagen. Jeg smiler, ler, snakker, klarer konsentrere meg, komme igang med ting og det er ikke s mye tankekaos. Jeg har det litt bedre liksom s hvorfor skal det bli slik hver eneste kveld?

I utgangspunktet skal jeg snakke med legen min igjen i dag s utrolig spendt p hva han kommer til si. Om han mener jeg bare skal bite tenna sammen og fortsette som n eller om han kanskje har en forklaring p hvorfor det fremdeles er slik som det er p kvelden. Kanskje han setter meg p en strre dose eller noe snn. S jeg hper virkelig jeg fr snakket med han i dag. Har en del sprsml til han som det hadde vrt godt f svar p.

S jeg egentlig ganske livredd p hva som kommer til skje. For jeg har som jeg har skrevet flere ganger fr et indre stort hp om at jeg kan f det bedre og at dette kan vre rett for meg, men jeg har fremdeles den tvilen og djevelen i meg som tenker motsatt. S veldig ambivalent og usikker p hva jeg skal tenke og fle. Jeg kan jo ogs si at jeg har en mistanke om at noe av grunnen til at jeg er slik som jeg er p kveldene i disse dager er fordi underbevisstheten min vet det er jul og at folk er ute sammen med venner for drikke og ha det gy. S sitter jeg her. Jeg er jo ei 20 r gammel jente og jeg hadde jo ikke planlagt at jeg skulle tilbringe julen her, men det var som ei som jobber her prvde fortelle meg. At jeg mtte prve tenke at dette er en invitering for livet og at hvis dette her fungerer fr jeg det bedre med meg selv s kan jeg heller dra ut bde i pska og neste jul. At jeg faktisk kan dra ut for ha det artig og ikke for trste meg eller for glemme. S jeg prver fortelle meg det gang p gang for jeg vet at det er s fornuftig det hun sier.

S jeg fr bare bite tenna sammen og holde p det lille hpet jeg har om at ting ordner seg. For det ordner seg alltid for snille jenter og jeg velger tro at jeg er en av dem :)


Jeg har igjen prvd forlate denne verden

N er det lenge siden jeg har blogget og igjen er dette fordi det har skjedd noe i livet mitt som ikke er bra. Jeg har vrt p feil vei n en stund og p sndag drakk jeg meg full og tok masse piller. Jeg ringte selv sykebilen, men husker det ikke da. De kom og fikk meg p sykehuset. Har bare blitt fortalt dette for det som tydeligvis skjedde var at de fikk kontakt med meg gjennom hele natten men p morgenen fikk jeg kramper. De mtte derfor legge meg i respirator s jeg ikke skulle pdra meg skader av krampene. Jeg vknet opp p sykehuset p Torsdag og ble flyttet opp p medisinsk avdeling fordi jeg hadde pdratt meg lungebetennelse s jeg trengte antibiotika intravenst. Jeg har vrt der siden da og jeg er mye bedre n s blir nok skrevet ut herifra i morgen, men jeg skal snakke med ambulant team fordi jeg kan ikke bli skrevet hjem. Det er jul og da ender det bare med at jeg drikker, fester og ratt ender rett tilbake hit. S jeg kommer til si alt jeg kan for f dem til skrive meg over til Reinsvoll der jeg har vrt tidligere. Jeg trenger virkelig hjelp n og jeg er motivert til ta i mot det kan f. Jeg m f hjelp for spiseforstyrrelsen min og bordeline diagnosen min for det er disse to som styrer livet mitt. Det kommer til bli kjempe vanskelig, men jeg bare m. Jeg m tenke p de i livet mitt som jeg bryr meg om og som jeg er kjempe glad i og ikke vil miste. Min kjre fantastiske og gode mamma, mine flotte pappa, fine nydelige ssken, bestemor, tante. Det er s mange som bryr seg om meg og jeg m bare pne opp ynene mine se det n. Jeg m bare ta avstand fra de "vennene" jeg trodde jeg hadde for de er ikke noe gode for meg. Jeg trenger stabile personer som hjelper meg og som er der for meg nr jeg trenger det. Det har ikke de jeg har hatt n vrt for meg.

S da vet dere hvor jeg er og jeg hper virkelig de har sett alvoret i det jeg har gjort og at de hjelper meg n for jeg trenger virkelig hjelp og jeg vil ha hjelp. Jeg trenger det. Jeg vil bli voksen, f familie, barn, en kjreste, en jobb, bli gammel og leve et langt og lykkelig liv sammen med de jeg er glad i s n m jeg bare ta et tak og gjre en jobb. Jeg vet jeg m gjre mye av jobben selv, men jeg trenger sttte og hjelp av folk rundt meg for jeg klarer det ikke alene. S jeg hper virkelig de skjnner det, skriver meg til Reinsvoll i morgen og at jeg kan f videre hjelp derifra. Jeg har iallefall troa og hpet p det.


S var man kommet hjem igjen

Skrev jo i det forrige innlegget at jeg skulle snakke med legen om hva som skjedde videre. Om jeg kunne f vre her og om jeg kunne f en langtidsplass. Det gjorde jeg og svaret ble at jeg skulle bli skrevet ut idag. Reagerte med trer for hadde virkelig sett for meg vre her noen dager til s stormet ut fra samtalen og ringte mamma. Hun prvde si at kanskje det var for det beste for egentlig blir jeg drligere av vre her veldig lenge. Noen dager er greit, men det blir liksom s mye fokus p det negative og da blir jeg drligere. S var enig med mamma og ble skrevet ut klokka 4 idag.

Reiste hjem til meg selv for pakke ut og komme meg litt igjen etter det som har skjedd fr jeg tok turen bort til mamma. Skal sove der i natt. Er ogs snakk om at jeg skal vre med p bursdag til sstera til kjresten til mamma, men fr kjenne p om jeg har overskudd til det. Ellers tar jeg meg en tur bort til bestemor strikker videre p genseren jeg har startet p. Det har jeg ikke sagt til dere. Jeg fikk garn og strikkepinner i innflyttningsgave av bestemor og bestefar s n hjelper hun meg med strikke en genser. Hopper p en stor utfordring for bare strikket skjerf fr, men hun har troa p at jeg kommer til klare det s fr hpe hun har rett. Gr iallefall bra og fremover n.

Er jo ute jeg skal fungere s n har vi sett p flere lsninger som kan hjelpe meg med utfordringene jeg har slik at jeg fr en enklere og bedre hverdag. Vi driver ser p hest s jeg virkelig fr noe positivt som kommer til hjelpe og glede meg masse. S hper virkelig det gr i orden. Det er et nytt team i kommunen som jeg kan benytte meg av nr jeg trenger dem og psykiatritjenesten skal komme til meg som fr fra 8-9 nr jeg er hjemme. Det siste tiltaket vi skal sette igang som jeg tror kan hjelpe aller mest er at enten mamma eller noen andre skal ta over styringen min av penger. Slik at jeg fr utdelt penger hver dag. Da har jeg jo ikke penger til verken g p polet eller dra ut, s har virkelig troa p at det kan hjelpe meg masse. Jeg skal ogs benytte meg enda mer av reise p besk hos mamma, pappa og bestemor og bestefar. De bor jo like ved meg s det er jeg heldig med.







S jeg har ikke gitt opp. Det har kanskje virka slik p mten jeg har skrevet, men jeg tror faktisk det har noe med det mamma sa. At jeg blir drligere av vre innlagt over lengre tid. S godt vre hjemme igjen og m bare jobbe alt jeg kan for ta i mot den hjelpa jeg fr slik at jeg kanskje kan f det bedre. Jeg har troa p at disse tingene som blir satt igang kan hjelpe meg, s spendt p se om det er sant.

Jeg har hatt en litt tung periode n, men som sagt jeg gir ikke opp. Jeg har hatt en god periode n p et og et halvt r s jeg vet jeg kan klare det. Jeg m tenke p at det positive jeg har i livet mitt. Min fantastiske mamma som stiller opp, gjr alt for at jeg skal ha det bra og som er utrolig glad i meg. Pappa, ssknene mine, bestemor, bestefar og tante som bryr seg om meg og vil mitt beste og som ogs er utrolig glad i meg. Hesten jeg kanskje skal f og Tussi som hjelper meg mye i hverdagen. Som er avhengig av meg. Skole, frerkort, venner og videre utdannelse. Det er s mye bra i livet mitt, jeg m bare pne ynene og se p det.

S jeg er n hjemme og har ftt litt mer motivasjon. Dette skal jeg klare med sttte fra alle rundt meg som er utrolig glad i meg. Jeg er egentlig en utrolig heldig jente som har s mange fantastiske mennesker i livet mitt s n m jeg virkelig st p for deres skyld, men ogs min egen!

"Never give up, keep fighting"


N skjer det

Frst vil jeg bare starte dette innlegget og takke for alle fine og stttende kommentarer som jeg fikk p mitt forrige innlegg. Det motiverer meg og styrker meg til tro at det kanskje finnes hjelp der ute for meg og at jeg en dag kan bli frisk. S tusen takk til alle dere som har tatt dere tid til skrive til meg.

Jeg tenkte bare oppdatere dere bittelitt for fikk vite av kontakten min at jeg har legesamtale n klokka 10 s da fr jeg svar p om jeg fr bli her lengre, om jeg kan f en langtidsplass og egentlig alt jeg lurer p. S jeg sitter her n og er utrolig spendt men ogs veldig redd for hva utfallet blir. Jeg vil virkelig ikke hjem idag for jeg fler meg overhode ikke trygg nok p meg selv og jeg fler det er slemt av dem overlate alt ansvaret til mamma. Skal hun liksom g rundt hele tiden og tenke "hva driver maren med n". Nei det blir ikke riktig. S jeg hper virkelig de hrer p meg og lar meg f bli.

Jeg oppdaterer dere p hva som skjer med meg, men hper alle som leser dette kan krysse fingerne sammen med meg p at de hrer p ropet mitt etter hjelp og at jeg fr bli her mens jeg venter p langtidsplass!


Mitt store tilbakefall

Det gr en stund mellom hver gang jeg blogger og det beklager jeg, men det er en del ting som skjer i livet mitt fortiden og dessverre er det meste negativt. Jeg kan jo starte med si at jeg er innlagt igjen p Reinsvoll fordi jeg rett og slett er s sliten. Kom inn p Sndag.

Jeg har jo snakket p at jeg har slitt ganske mye den siste en og en halv mneden som har gtt, men p fredag skjedde det virkelig noe med meg som forandra alt. Jeg vet faktisk ikke hva det var, men det var som noen dyttet over en bryter for istedenfor oppleve ting svart, hvitt ble alt bare svart. S n har jeg det virkelig ikke noe godt. Jeg tenker bare negativt, ser ikke for meg noen fremtid og har ikke motivasjon til verken skole, venner, familie eller noe egentlig.

Jeg fler jeg ikke har noe som helst overskudd fortiden. Jeg orker egentlig ingenting. Jeg sliter med komme meg i dusjen, det har jeg gjort n i en mneds tid. M liksom nesten kastes inn i dusjen for at jeg skal klare det. Bryr meg ikke om jeg legger p meg. Jeg bryr meg egentlig ikke om noe. Har ingenting i livet mitt som motiverer meg til kjempe.



Det er utrolig vondt kjenne at jeg har falt s langt tilbake. For jeg fler jeg er faretruende nrme der jeg var da jeg var p mitt vanskeligste. Derfor har jeg idag sagt til kontakten min at jeg virkelig har behov for en langtidsplass der jeg kan komme meg opp igjen. Ha folk rundt meg, kjenner tryggheten og ha noen snakke med nr jeg trenger det. Og det er ganske ofte fortiden. S hun har skrevet det i rapporten og de tar det opp med legen i morgen tidlig. Jeg fr da svar p om det finnes noen ledige plasser for meg. Jeg har et stort nske om komme til Gjvik for jeg vil vre nrme familien min. Jeg har ogs ytret ett nske at jeg hper jeg kan f vre her p Reinsvoll til jeg fr noen konkrete svar p om jeg kan f en langtidsplass, evt hvor og nr dette er aktuelt. Skal nemlig egentlig skrives ut i morgen. Jeg fler meg ikke trygg p meg selv og jeg vil ikke overlate ansvaret til mamma s jeg hper virkelig de hrer p meg og lar meg f vre her.

S til dere som har kommentert det at det virker som jeg bare finner opp at n har jeg det godt og n har jeg det vondt s fr dere lese dette innlegget og tenke dere om. Jeg gjr ingenting av dette for f noe oppmerksomhet, jeg vil bare ha hjelp. For sannheten er at jeg er s utrolig ustabil fortiden at jeg trenger ha noen rundt meg hele tiden.

Jeg fr ingen svar fr i morgen s jeg er utrolig utenfor meg selv idag. Grter for livredd for hva som skal skje. Vil virkelig ikke bli skrevet ut i morgen for jeg er absolutt ikke trygg p meg selv og jeg bor jo ogs alene. S jeg krysser alle fingerne mine for at de hrer p meg og at det finnes en ledig langtidsplass for meg slik at jeg kanskje kan bygge meg opp igjen fr det faller helt sammen alt jeg har bygd opp det siste et og et halvt ret. S m bare distrahere meg selv med spilling og film idag for ikke tenke p hva som skjer i morgen, men jeg m bare velge tro og hpe at de ser hvor vanskelig jeg har det og at de hrer p meg.

Da vet dere litt hvordan jeg har det fortiden og hva som skjer med meg. Synes det er greit skrive ett slikt innlegg s jeg samler alt i ett innlegg s dere kanskje fr litt mer innsikt i min hverdag med alle utfordringene jeg har. For jeg lever et vanskelig og komplisert liv, men jeg har til n sagt i fra nr jeg trenger hjelp og de har hrt p meg s jeg m bare hpe at de fortsetter gjre det!


Dette er bare s utrolig slitsomt

Jeg trodde og flte virkelig at ting begynte ordne seg for meg. Jeg begynte f overskudd og jeg tenkte mer positivt, men for fire dager siden skjedde det noe.

Det sprakk virkelig for meg. Alle negative tanker kom og jeg begynte igjen tenke masse p eksen og har ikke klart slutte gjre det. S sliter veldig i disse dager. Hodet mitt er ikke der det skal vre og tenker bare p alt vi har gjort sammen og hva han har sagt til meg s er ganske fucka i hodet. Er utrolig slitsomt og hjelper ikke mye p problemene jeg har i fra fr. Jeg har sovet hos mamma fra lrdag, men tirsdag sprakk det for det var p mandag alt starta. S tirsdag klarte jeg ikke holde meg unna mitt vonde hjelpemiddel. Nemlig alkohol. Jeg flte jeg hadde vrt flink, men n sliter jeg igjen med dette. Jeg bruker det p helt feil mte. Jeg drikker ikke for ha det artig, jeg drikker for glemme. Jeg vet det er feil, men det sprakk virkelig for meg og da vet jeg ikke hva jeg skal gjre. Jeg er ikke slik at jeg ikke orker mer av livet og vil ende det eller at jeg vil gjre meg selv noe, men jeg orker bare ikke g rundt tenke p han hele tiden. Det gjr s vondt og jeg klandrer meg selv for at det ble slik det ble og det gjr enda vondere.

Jeg skulle s virkelig nska at jeg kunne f snakka med han face to face og forklart meg, men fr ikke sjansen. For han vil ikke ha noe med meg gjre. Jeg har prvd alt. Sendt melding, ringt, sendt facebook melding og til og med sendt brev, men ingenting fungerer s jeg vet ikke hvor lang tid det kommer til ta fr jeg kommer over han. For jeg har en slik personlighet at jeg m ordne opp med folk fr jeg kommer meg videre. Enten det er venner eller kjreste. S vet ikke hvor langt tid dette kommer til ta. Jeg prver alt jeg kan med komme meg videre, men jeg faller hele tiden tilbake og det er slitsomt og vondt.

Dette er rett og slett s utrolig slitsomt og jeg vet ikke hvor lenge jeg klarer holde p slik fr det sprekker ordentlig igjen. Jeg klarer ikke fokusere p skolen. Jeg klarer ikke hverdagen s det er bare snakk om tid fr jeg m ta meg en pause igjen s jeg virkelig ikke sprekker slik jeg har gjort fr. Det vil jeg ikke. S jeg m bare ta tiden til hjelp og hpe at ting ordner seg.

Jeg gir ikke opp og hper og tror at dette ordner seg. Jeg m bare komme meg videre for det er ingen sjanse at jeg og eksen kan ordne opp s da m jeg rett og slett bare komme meg videre! s jeg fr jobbe med det og hpe og tro at dette ordner seg. For det ordner seg for snille jenter :)


Jeg er egentlig utrolig stolt av meg selv

Hei igjen alle sammen. Frst vil jeg bare starte med takke alle sammen for alle de fine og stttende kommentarene jeg fikk etter det forrige innlegget. Det er utrolig godt se at andre har troa p at jeg kan komme meg opp igjen fra dette her. For innerst inne har jeg ogs troa p at det ordner seg. Jeg lever jo egentlig etter at det ordner seg for snille jenter.

Det gr bare veldig opp og ned, det har det jo gjort spesielt mye den siste mneden og det er jo derfor jeg bestemte meg for legge meg inn. Fordi jeg trengte en pause. Jeg har jo bare vrt her siden lrdag, men jeg kjenner meg litt mer stabil n enn det jeg gjorde p fredag. For da falt jeg rett og slett sammen og da mtte jeg bare innrmme at n klarte jeg ikke dette lengre p egenhnd. S det er veldig godt kjenne at jeg tok det riktige valget. For n kjennes det ut som om at det har gtt to skritt frem og ett tilbake istedenfor et skritt frem og to tilbake. Det er en ganske stor forskjell for meg. Det jeg gruer meg til eller lurer p hvordan blir er nr jeg kommer ut igjen. Kommer hjem til en tom leilighet og alle bekymringene er der igjen. Hvordan kommer jeg til takle det? Jeg m egentlig bare vente se. Slappe av og nyte de dagene jeg fr vre her. Jeg har ftt vite at jeg kan vre til Torsdag. Jeg skulle selv nske jeg kunne vre ut uken for ha en hel helg innlagt, uten en trang til mtte ut og drikke. For den kommer og det er jeg klar over. Og jeg vet jo at det alltid ender i trer. S hva er vitsen? Nei det blir for mye skrive p et innlegg, men jeg prver flykte i fra problemene mine og ha det artig. Innbille meg selv at problemene mine er borte, men det gr jo ikke.

S jeg hper at disse dagene jeg har ftt her kan hjelpe meg enda mer med f overskudd og komme meg videre. Komme meg over eksen, akseptere at det er over slik at jeg kan fokusere p de positive tingene i livet mitt. Begynne bygge meg selv opp igjen og kanskje jeg en dag mter den riktige gutten igjen. Det vet jeg ikke nr kommer til skje, men jeg skal iallefall ta den tiden jeg trenger. N skal jeg fokusere p stabilisere ting rundt meg og f trygge rammer. Bygge meg opp igjen. Starte p nytt. Jeg vet jeg kan klare det, det tar bare litt tid og litt jobbing. Noe jeg skal jobbe med motivere meg til gjre. Dette tar nok ogs litt tid, men jeg har god tid. Jeg er bare 20. N trenger jeg bare komme meg opp av denne gropa og det vet jeg at jeg kan klare.

Jeg har vrt og fler meg veldig ofte p bunnen. Jeg fler meg veldig deprimert og misslykka. Ting gikk s bra. Jeg hadde det bra med meg selv, jeg smilte, jeg begynte igjen p skolen, begynte lese til teorien p bil og tenkte p ta frerkort, hadde trosset guttangsten og telefonangsten, men s falt alt sammen. Da fler man seg ikke veldig oppe og vellykka, men da var det ei som sa til meg. Jeg skal se p alt det jeg har klart p denne korte tiden. Jeg har snart fullfrt et halvt r p skolen, jeg bor alene, jeg har en katt, jeg har fortsatt p frerkortet og det er flere smting. Tenk p hvilket steg dette er fra vre tvangsinnlagt og ligge p sykehus fordi man ikke orket mer. Jeg var virkelig p bunnen, men jeg kom meg opp igjen. Jeg jobbet som bare det og jeg klarte det. S jeg burde og jeg er egentlig utrolig stolt av meg selv som har klart alt dette.

S jeg vet innerst inne at jeg skal komme meg gjennom dette p en eller annen mte. Jeg m bare tenke positivt og tenke p alt jeg har klart og alt jeg mestrer i hverdagen. Jeg m sttte meg p de rundt meg og snakke med dem nr jeg trenger det. Finne positive strategier som hjelper meg til takle de vonde flelsene jeg fr. Klarer jeg dette er jeg p utrolig god vei mot et bedre liv. S jeg velger ha troa :)


Da var man blitt innlagt igjen

Beklager at jeg blogger s drlig fortiden, men jeg er rett og slett s opp og ned at noen ganger orker jeg bare ikke. Jeg har ingenting skrive om, ting er bare svart.

Jeg har hatt en veldig tung mned med lite svn, vanskelig for f i meg mat, mye problemer med holde p mat og mye alkohol. Det har skjedd en del vanskelige ting for meg som har slitt p meg. Det ble slutt mellom meg og kjresten og jeg sliter veldig med akseptere det og komme meg videre, jeg bodde jo en mned hos pappa, men n bor jeg igjen alene, jeg stresser mer og da bruker jeg mer penger som har resultert i at jeg sliter mer konomisk s jeg er rett og slett bare s sliten. Jeg er s ustabil. Jeg er vandt til at det gr opp og ned, men n er det snakk om at i det ene minuttet kan jeg ha det bra, i neste kan jeg sitte grine og bare tenke negativt. Alt har liksom bare sltt seg sammen til ei stor gjrme som det er vanskelig komme seg ut fra.

Hver gang jeg drar ut p byen faller jeg sammen i grt og det samme skjedde denne fredagen s p lrdag bestemte mamma og jeg meg for reise p legevakta for f meg lagt inn p frivillig mte. For jeg kjenner meg s godt at jeg vet at nr jeg kjenner meg s sliten og begynner tenke p gjre meg selv noe er det ikke lenge fr det smeller. Derfor ville jeg f meg lagt inn fr jeg gikk p en smell. S p lrdag ble jeg lagt inn p Reinsvoll p akutt avdelingen, rett og slett fordi n trenger jeg en time out. En pause fra alt som skjer i hverdagen. Ha noen rundt meg hele tiden som jeg kan snakke med, som kan observere meg. At jeg kan fle meg trygg og vite at her er det bare folk som vil passe p meg og jeg kan heller ikke gjre meg selv noe. Kanskje jeg kan komme meg litt opp igjen s jeg klarer bryte den onde sirkelen. For jeg orker ikke ha det slik som jeg har det n lengre. Det gr bare ikke lengre rett og slett. Jeg vil ikke delegge alt jeg har bygd opp n, men fortsetter jeg i samme bane kommer det til skje s derfor hper jeg med noen dager her at jeg kan f litt hjelp til dette. For jeg hper jeg kan vre her i noen dager til. Jeg skal snakke med legen i morgen og da kommer jeg til fortelle alt om hvordan jeg fler det og hvordan jeg har det og ikke minst hva jeg fler jeg trenger.

S jeg fler meg egentlig ganske stolt som har klart sprre etter hjelp fr jeg hadde gjort noe jeg kom til angre p. Det viser at jeg har blitt mer voksen og moden og at jeg tar ansvar for mitt eget liv. For jeg vil ikke gi opp. Jeg har gjort det fr og det frer ingen vei. Det gjr ting bare vanskeligere. S n hper jeg med noen dager her at jeg kan klare komme meg litt opp. Det er iallefall verdt forsket. Jeg taper ingenting p det.

Det var egentlig det jeg hadde tenkt til si. N skal jeg og kontakten min for kvelden spille et brettspill som fr meg til tenke p andre ting s det er en veldig god terapi for meg. S fr man bare se hva som skjer i morgen. Jeg hper at dere har hatt en litt bedre helg en meg og at uken deres blir like bra.

Klem fra meg


Jeg har klart det umulige

Hei. N m jeg virkelig skryte av meg selv for jeg har klart noe jeg ikke har klart p 2 r. Det virker sikkert som en kort tid og at det er en selvflge at jeg skulle klare det jeg har klart. Jeg liker skryte litt av meg selv nr jeg fr til slike ting. For jeg trosser angsten og tvangen gang p gang og jeg er virkelig inne p en helt annen vei, men n skal jeg fortelle dere hva jeg har klart.

Jeg har klart g en hel dag uten overspise og kaste opp!!

Jeg hadde aldri trodd jeg skulle klare det. Jeg har jo kastet opp hver enste dag n i 2 r. Var to r her om dagen. Rart jeg har tellinga p det, men jeg husker jo nr jeg startet med dette helvette. Det styrte dagen min og jeg gjorde det daglig. Jeg klarte aldri komme unna det bare skjedde som en vane eller uvane. Jeg hadde virkelig aldri trodd jeg skulle klare det, men n har jeg jeg gjort det. Jeg er s utrolig stolt av meg selv for dette var virkelig noe jeg trodde var umulig for meg klare. Folk spr meg sikkert "hva er det som har skjedd siden du klarer det n?". Jo det som har skjedd er at jeg har ftt en ny lege som virkelig har reddet livet mitt og ftt meg inn p den veien jeg er n. Jeg skal begynne p skolen til hsten. Jeg skal flytte. Jeg har ftt meg venner og jeg snakker med en gutt. Alt dette resulterte til at jeg n har klart meg en dag uten.

Jeg har ikke tenkt til skrive s mye mer enn det jeg har gjort, men jeg ville virkelig bare skryte av meg selv for det fler jeg at jeg kan gjre n. Jeg har klart noe jeg aldri trodde jeg skulle klare. Jeg vil vise dere som sliter med mat p den mten jeg gjr det at det er mulig snu. Ta sm skritt av gangen og test dere selv. Hva er det verste som kan skje om du gr en dag uten? Ingenting. Du fr mer overskudd. Du er ikke sliten hele tiden. Du smiler og er glad og snakker som bare det. Du har det bedre den ene dagen. Og fr dere vet ordet av det har dere klart to, tre dager, en uke, en mned. Det er ikke umulig og det ville jeg vise dere med dette innlegget.

Jeg hper dette innlegget gir dere hp og troa p at ogs dere kan klare det. For det kan dere. Jeg har nemlig klart det umulige:)


Stolt av meg selv for trosset to angster i gr

Jeg sitter her n og er utrolig stolt av meg selv rett og slett fordi i gr trosset jeg to av mine store angster p en og samme tid. Dere skjnner jeg fikk en snapp her om dagen av en gutt som lurte p om jeg ville vre med drikke p lrdag. Jeg svarte ja for hrtes artig og koselig ut det og hadde jo tenkt til drikke uansett. S kom dagen liksom og jeg fikk en kjempe stor klump i magen for jeg har jo en utrolig stor angst for gutter og snakke med dem nr jeg er edru. Jeg gjr det jo aldri. Unngr det helt. Har liksom tenkt tanken om at jeg skal trosse angsten, men jeg har aldri klart det. Har ogs angst mot dra ut p noe slikt uten ha drkki p forhnd. S satt i gr med en kjempe stor klump i magen for skjnte ikke helt hva jeg tenkte p nr jeg sa ja til det. Iallefall s sminka jeg meg, retta hret og tok p meg klr. Ordna meg skyss og drikke s jeg var klar, men kom jeg til faktisk klare det?

Ja det gjorde jeg. Jeg dro bortover og snakket med en av gutta i cirka en halvtime alene fr det kom to andre gutter. Hele tiden var jeg edru. Begynte jo drikke senere, men jeg var edru mye av tiden. Var bestemor som sa det for var hun som henta meg i dag at jeg mtte virkelig vre stolt av meg selv for at jeg hadde klart det jeg hadde klart. For jeg har disse to angstene, men jeg klarte likevel trosse dem. Jeg klarte det virkelig til min store overraskelse. S fler n at jeg har en stor grunn til vre stolt av meg selv. Er jo ikke en person som skryter mye, men akkurat n kan jeg si at jeg fler meg veldig flink for jeg velger jobbe med tingene jeg sliter med istedenfor unng dem.

Jeg ville dele dette med dere rett og slett fordi jeg vil vise dere at det er mulig trosse angster dere har. Jeg vet er vanskelig, men begynn i det sm. Finn noen du kan stole p og som du fler deg trygg p og ta sm skritt. Behver ikke gjre som jeg gjr i gr og trosse den helt, men bare litt og litt er bra det ogs. Det er ingen skam sprre om hjelp fra andre det viser bare en styrke. At man trr sprre andre om hjelp. Det str det stor respekt for.

S min oppgave til alle dere som sitter med en angst er prve jobbe dere gjennom den ikke forbi den. For det virker kanskje lett unng dem, men er det slik at du vil leve resten av livet ditt med unng akkurat denne tingen? Eller kan du klare jobbe deg gjennom den? Jeg har virkelig troa p dere og vet at alle kan klare det:)


Life is complicaded

/ kan vre triggende for noen/

Frst m jeg bare skrive at jeg lenge har hatt det veldig bra og har de siste mnedene hatt mange oppturer s dette tror jeg er frste gang p veldig lenge at jeg skriver et "syte" innlegg. For den siste uka eller egentlig de to siste ukene har jeg vrt ganske s nede. Jeg har rett og slett vrt deprimert og liksom vrt veldig likegyldig. Har hatt masse angst og tvangen har vrt p sitt verste p veldig lenge, men det toppet seg denne helga og sitter her n og har en jvla drlig dag. Kan rlig si at jeg brt helt sammen i dag og tankene p gjre meg noe kom faktisk for frste gang p veldig lenge. Jeg klarte ringe mamma og tror jeg snakka sammenhengende i 5 minutt om alt som har skjedd og hvordan jeg hadde det og takket vre henne klarte jeg holde igjen. S dagen min idag har rett og slett vrt et helvette og jeg vet dette er teit og dumt og alt slik, men jeg orker bare ikke tenke p det s jeg har valgt drukne sorgene mine i alkohol. Ja jeg vet at det er dumt, men jeg vet ikke om en annen metode for f tankene til bli borte. En dag skal jeg nok finne metoder for akkurat dette, men den dagen er dessverre ikke idag.


Braste bare sammen idag s trene kom ganske raskt

S dette var mitt syte innlegg for dagen. For jeg vil at dere skal f se at selv om ting gr bedre med meg s har jeg ogs noen perioder der ting tukler seg til og rett og slett er et helvette. Det er sikkert normalt, men jeg har liksom kjent det n i et par uker og det ble ikke noe bedre etter denne helga. Ja det skjedde noe, men jeg kommer ikke til si noe om dette.

Jeg har fortsatt troa p at ting kan ordne seg og jeg kommer meg opp igjen. Jeg har ikke gitt opp hper, men akkurat n virker ting ganske mrkt. S vil ikke at dere skal tro at selv om ting er mrkt for meg n s har jeg falt helt ned igjen. Jeg har bare en drlig periode noe jeg ikke har hatt p lenge s derfor tenkte jeg dele det med dere. Ikke for f stakkars kommentarer men rett og slett for vise at livet ikke er en dans p roser.

Men jeg sier til dere, ikke gi opp. Ting ordner seg for snille jenter og gutter s aldri gi opp hpet :)


102 dager fri fra selvskading

Hei og god dag eller god kveld heter det vel. Jeg sitter her igjen smiler for i dag er en stor dag for meg. Retteresagt det var egentlig det for 2 dager siden, men jeg glemte helt skrive det til dere. Jeg er nemlig i dag 102 dager fri fra selvskading. Det er det lengste jeg har klart meg uten gjre meg selv noe. Det beste av alt er at p disse 102 dagene har jeg ikke bare vrt skadefri, men jeg har heller ikke tenkt p skade meg selv. Jeg har tenkt slik at hvorfor skal jeg la andre styre meg og f meg til gjre s jeg fr enda flere sr p kroppen. Ingen personer eller ingen smerte er stor nok til at jeg skal mtte behve bruke en kniv for f vekk den smerten jeg fler.

Dette er jo noe helt nytt for meg tenke slik. Er utrolig rart tenke tilbake 1 r nr jeg gjorde dette daglig. Hver eneste dag satte jeg med ned straffet meg selv for ting jeg hadde sagt eller gjort eller ting jeg aldri kom til klare og ting jeg hadde mislyktes i. Idag har jeg ikke slike tanker. For det er ting jeg aldri kommer til klare og jeg begr mange feil her livet, men det er helt normalt fordi jeg er et menneske. Alle mennesker gjr feil enten de innrmmer det eller ikke. Det er menneskelig gjre feil er det noen som sier og det er helt sant. S hvorfor skal jeg da fle meg s spesiell og mtte straffe meg selv p den mten? Nei det trenger jeg ikke og det har jeg forsttt n.

Fr jeg det vanskelig n blogger jeg om det. Jeg ringer mamma eller reiser til mamma og snakker med henne. Jeg bruker de som kommer til meg hver dag og snakker med dem. Jeg setter meg ned ser en serie eller en god film eller jeg setter meg ned med en god bok. Jeg har p disse 102 dagene lrt meg disse strategiene og jeg hper at jeg kan fortsette bruke dem i tiden som kommer. For jeg vet at det kommer til vre oppturer og nedturer i fremtiden slik er livet. Det er en bergodalbane og en prvelse. Livet er fylt med glede og mestring, men ogs sorg og smerte. Slik er det bare og det gjelder da prve tenke at man ikke er s spesiell for det er slik for alle sammen. Alle sier det ikke hyt, men det er det jeg vil at folk skal gjre. De kan skrive om det, snakke om det, bruke andre til komme seg opp igjen. Det er mitt rd til dere.

For ett r siden hadde jeg aldri trodd dette var mulig og siden jeg sprakk for 4 mneder siden trodde jeg iallefall at jeg kom til sprekke igjen, men neida. Det viser at hvis man virkelig vil noe og bestemmer seg for det kan man klare det. Kanskje ikke alene men det er ingen skam sprre om hjelp. Det er mitt andre rd til dere.

S da kan jeg fortsette smile denne torsdagskvelden s hper jeg dere flger mine rd s skal nok dere klare holde dere fri fra selvskading :)


Ei 19 r gammel jente som sker en venn

Jeg har det s mye bedre n og vil at folk skal vite det derfor skriver jeg dette. Jeg er ei 19 r gammel jente som ikke har noen venner og er derfor p sken etter noen. Gjerne bare en. En er bedre enn ingenting. Grunnen til at jeg ikke har noen venner fra fr er nok fordi jeg har vrt psykisk syk de siste 3 rene og har p de rene mistet alle jeg hadde. Jeg har selv prvd ta kontakt med folk, men har rast mistet kontakten med dem igjen. Jeg prver og prver, men folk blir bare borte. De sier de skal finne p ting med meg men det skjer aldri noe s n skriver jeg dette innlegget i et hp om at det er noen der ute som vil bli min venn.

Og med venn mener jeg en person som jeg kan mte, finne p ting med. Snakke om alt og allting. Ta med p kino, bowling, dra p fest med og gjre det meste. En person som vil hre hva jeg har si og som pne seg for meg. Som jeg kan lene meg p nr jeg er nede og som gjr det samme til meg. At vi kan sttte hverandre og dra hverandre opp.Jeg trenger virkelig ei venninne eller en venn for jeg er s alene. ja jeg har familien, men de er der alltid. Jeg har ingen be med p kino, ingen dra p fest med. Liksom jeg har ingen. Ingen venner. Derfor skriver jeg denne statusen.

Jeg hper mest at folk fra oppland/toten tar kontakt for vil gjerne treffe folk som er i nrheten. Litt enklere. Men kommenter de som vil. For jeg trenger virkelig noen n. Jeg har det s mye bedre s derfor jeg trenger noen rundt meg n. Jeg er ganske desperat for kjenner at det snart gr nedover for meg fordi jeg bare har familie og ikke mer. S hverssnill vil du bli venn med meg hadde jeg blitt s glad.

Jeg er ei livvatt og glad jente som elsker dra ann en god spk. Jeg holder p hemmeligheter og er en trofast venn. Den eneste personen jeg sier noe til er mamma og nei hun sier ikke noe videre. Jeg liker feste s dra p fest er ett pluss. Jeg liker hest og egentlig dyr s alt med det er innfor. Jeg er ganske smart og omtenksom. Kort om meg.



S jeg hper virkelig noen kan ta kontakt med meg etter det. Dere som er interessert kan sende melding til facebooken min HEReller sende mail til marenkri-95@hotmail.com. Trr ikke skrive mobil nummer. Ellers kan dere skrive igjen en kommentar her :) hper virkelig at etter dette innlegget kan jeg mte noen som kanskje kan bli min venn :)

og hvis dere vil dele dette innlegget hadde jeg blitt glad for jeg er p et stadie at jeg trenger enn venn n!!!


Hvem er Maren? del 2

/Inneholder ting som kan vre triggende for noen/

Det neste halve ret skulle vise seg bli et helvete for meg, men ogs de rundt meg. Jeg prvde flere ganger ta livet mitt, men en gang var det s alvorlig at hjertet mitt stanset og de mtte bruke hjertestarter for f meg i livet igjen. Dette var mitt mest alvorlige selvmordsforsk. Hver gang etter mine selvmordsforsk ble jeg lagt inn p Reinsvoll akutt post. Etter mitt siste selvmordsforsk fikk jeg en 3 mneders innleggelse p Reinsvoll fordi i samrd med foreldrene mine og lege fant vi ut at det ikke var mulig for meg bo hjemme lengre. Jeg skjnte da ikke hvorfor, men idag har jeg full forstelse for dette. De begynte derfor se etter leilighet til meg i kommunen slik at jeg skulle bli fulgt opp f besk av det som idag kalles psykiatri tjenesten. De fant meg ei leilighet p Lena og 1 mai flyttet jeg inn. P dette stadiet var jeg en helt annen plass enn jeg var bare 4 mneder tidligere. Jeg gikk p medisiner som hjalp meg, men jeg hadde ogs funnet motivasjon i det at jeg skulle bo alene og bli mer selvstendig. Jeg flyttet s inn og en mned senere reiste vi for hente katten som skulle bli min. Dette ga meg en enda strre livsgnist og jeg trodde at alt var bra n, men jeg tok feil.

Jeg gikk igjen p en smell og prvde ta livet mitt med piller. Igjen var det inn p Reinsvoll, men denne gangen ble innleggelsen bare noen dager da de mente jeg ikke var syk nok til vre der lengre. Mot mamma og pappas fortvilelse ble jeg sendt tilbake i leiligheta, men til alles overraskelse gikk dette mye bedre enn de hadde trodd. Jeg klarte samle meg sammen igjen og ble ble sakte, men sm skritt bedre. Jeg hadde mye mindre selvmordstanker, men jeg skadet meg fremdeles flere ganger i uka. Hver gang noe gikk meg i mot eller at jeg ble deprimert. P dette stadiet slet jeg ogs med min bulimi. Jeg overspiste og kastet opp etter hvert eneste mltid. Alle pengene mine gikk til mat og jeg begynte engste meg over pengene. Jeg begynte da ta av sparepengene mine noe jeg angrer sykt p i dag, men jeg mtte bare. Fordi dere skjnner jeg har ikke en vanlig bulimi. Om jeg i det hele tatt har det for skal prve forklare. Jeg spiste ikke hva jeg ville for s kaste opp. Jeg hadde et mnster som jeg fulgte. Jeg spiste noe, kastet opp. Spiste en ting til og kastet opp og slik fortsatte det i to timer. Jeg spiste den samme rekkeflgen om og om igjen flere ganger daglig. Jeg viste raskt at dette var tvang og viste ikke hva jeg skulle gjre med det, men jeg ble mer og mer lei av dette her. Og det som tilslutt skjedde var at hodet mitt lrte seg til hvordan jeg kunne regulere vekta mi. Dette resulterte i at jeg gikk ned 10 kg. Jeg veide p dette stadiet 43 kg. Jeg syntes forsatt jeg var stor og at jeg hadde mer ta av.


Her veide jeg 43 kg

Samtidig med dette gikk jeg til ukentlig samtaler med en psykiatrisk sykepleier p Dps. Dette hjalp meg veldig og jeg kjente hver gang jeg var ferdig der at jeg hadde mer g p, men dette gikk raskt over. Derfor var jeg helt avhenge av ukentlige timer. De gangene hun ble syk og ble borte tuklet ting seg veldig mye sammen og jeg fikk mye strre tvang rundt mat og jeg drev mye mer med selvskading. Men jeg klarte fremdeles motivere meg p at dette skulle jeg klare. Ting ble lettere og lettere, men jeg slet fremdeles veldig. Jeg holdt meg mest for meg selv og den sosiale angsten min var n p sitt verste og et nytt problem dukket opp. For i November begynte jeg drikke for dempe angsten og for holde meg mer unna mat for jeg var s lei av mtte spise og kaste opp hele tiden. S plutselig satt jeg p hverdager full og alene. Det var ikke mange som viste om dette og det ville jeg heller ikke for jeg hadde ikke noe problem. Jeg tror heller ikke jeg hadde utviklet et stort problem da, men jeg var p en farlig vei.

Hsten var over og vi var kommet til jula. Fortsatt gikk ting lettere, men maten, tvangen, selvskadingen, angsten og drikkingen var fortsatt store problemer. Nyttr kom og et nytt r var p vei. Jeg hadde n troa p at i dette ret skulle jeg f det bedre. Det gikk ganske bra til starte med, men en kveld var jeg p fest og bare at det skjedde en smting gjorde s jeg prve hoppe ut av bilen i 80 km/t. Da ble jeg kjrt rett til Reinsvoll igjen. Ble der bare i 2 dager s var det hjem igjen, men dette var mitt siste selvmordsforsk. Jeg har i dag ingen tanker om ta livet mitt for jeg har ting i livet mitt som jeg ikke forlate. Jeg sitter i dag med ddsangst. Tanken p at jeg en dag skal d skremmer meg s mye. S n har det snudd seg helt og det er jeg utrolig glad for.

Men i mange r har jeg gtt kjent at det har vrt noe med meg og jeg har mast p helsevesenet om at de skal hjelpe meg finne det ut. For de fant ut i 2014 at jeg ikke hadde Ahdh og mest sannsynlig ikke har hatt det i det hele tatt. Det har vrt noe annet med meg og det hjalp de meg endelig finne ut hva var for et par uker siden. Jeg ble pvist diagnosen bordeline ustabilitetsforstyrrelse. De har tydeligvis mistenkt at jeg har hatt en personlighetsforstyrrelse helt siden jeg gikk p Bup s jeg tror det var det var grunnen til at jeg slet med ta kontakt med folk nr jeg gikk i barnehagen og p barneskolen.

Ogs er det en ting jeg ikke har skrevet noe om og det er grunnen til at jeg har spass stor angst ovenfor gutter og menn. For jeg klarer nesten ikke svare de engang p facebook hvis de skriver til meg. Jeg snakker aldri med gutter face to face i edru tilstand og grunnen skal dere f hre her. Sommerferien i 2012 skjedde det noe med meg som har gjort dette med meg. Jeg vet ikke hva man skal kalle det, men jeg kan skrive kort hva som skjedde. Jeg og et par venninner var p fest hos noen vi kjente og s kom det noen gutter utover kvelden. Jeg hadde drukket nok s mye og jeg fikk ogs en ryk. Etter denne ryken ble det noks svart for meg. Jeg var jomfru fr denne kvelden men det ble endra. Det som dela alt dette var at mens jeg gjorde det kom flere gutter inn og tok bilder som de i etterkant sendte rundt. Jeg ble ropt p og kalt etternavnet p gutten i et halvt r etterp. Etter dette forandret synes mitt seg rundt gutter og jeg fikk en kjempe stor angst mot dem og den gjorde noe med selvtilliten min. Den falt helt ned og det er noe jeg fortsatt sliter med i dag. Det er her det spiller inn at jeg er bifil. For helt rlig vet jeg ikke hva jeg er. Jeg vet ikke om jeg liker gutter eller om det bare er angsten min som stopper meg, men jeg liker jenter det vet jeg.



S n sitter jeg her i dag nr jeg skriver dette innlegget med diagnosen sosial angst noe jeg har ftt fordi jeg har blitt sviktet s mange ganger og fordi jeg har forandret meg spass mye at andre har snakket stygt om meg. Det som ogs skjedde med meg med han gutten har vrt en stor faktor til at angsten min har vokst. Jeg har ogs diagnosen bulimi etter r med trening og sulting som resulterte i en anoreksia, men s ble alt snudd p hodet da jeg ikke fikk trene mer. Deretter fulgte det p meg bulimi og maten ble min strste tvang. Jeg har til slutt en personlighetsforstyrrelse som jeg og familien min tror jeg har hatt helt siden jeg var liten. Den har vrt grunnen til mange av valgene og veiene jeg har valgt oppover rene. Den har gjort meg til den jeg er i dag p godt og vondt.

Jeg har gjort mange gale valg her i livet som flger meg i dag, men jeg har bare prvd passe inn. Jeg har prvd f meg venner, beholde dem, vre en del av gjengen. Jeg har prvd oppn en kropp som skulle gjre slik at folk skulle synes jeg var pen. S folk skulle se meg, slik at jeg fikk oppmerksomhet. Slik at jeg skulle f det bra med meg selv, men hva har skjedd. Jeg sitter her i dag med mye bagasje som jeg kunne klart meg uten. Jeg jobber utrolig hardt for bearbeide noe av det som har skjedd med meg for at jeg faktisk skal f det bedre med meg selv og kanskje bli frisk fra alt dette. For det er ikke noe annet jeg nsker enn f vekk alt dette og vre en helt vanlig person. For jeg fler meg spesiell og ikke p en positiv mte. Jeg fler at jeg er til bry, at jeg bare srer personer og at jeg burde vre alene. Dette er tanker jeg vil gjre noe med og jeg jobber hver eneste dag.



Jeg forteller meg selv at jeg er nydelig slik jeg er. Jeg trenger ikke g ned mer i vekt. Jeg har det siste mnedene kommet meg opp igjen til en noks normal vekt. Jeg har klart stabilisere meg p 50 kg noe som jeg er fornyd meg. Jeg vet innerst inne at jeg burde g opp mer, men det tar jeg etterhvert. For n har jeg det faktisk ganske bra. Jeg skal flytte om noen mneder. Jeg skal fullfre 3 fag p mitt siste r p videregende til hsten. Jeg skal bli med i en gruppe til hsten som skal hjelpe meg finne mter takle og minske min personlighetsforstyrrelse. Jeg har ftt tre kattunger som gjr dagene mye lettere. Alt dette her kan jeg takke meg selv for, men ogs legen min og ikke minst min kjre mamma. Hun har sttt sammen med meg i alt dette jeg har skrevet og jeg forstr ikke at hun ikke har gitt opp, men takket vre henne sitter jeg her i dag. Takket vre henne skal jeg bli frisk for hun er min rollemodell og personen her i livet som gir meg livsgnist og motivasjon. Hun er alt for meg.

S n er jeg inne i en bra periode. Jeg er 93 dager selvskadingsfri. Jeg bruker mye mindre penger p mat. Jeg spiser ogs mer mat som jeg holder p. Jeg har ingen selvmordstanker. Jeg har det mye bedre med meg selv. Jeg tror jeg er inne p en riktig vei og jeg skal ikke gi opp. Jeg hper dette her kan vise dere at selv hvor mye som skjer i livet er det mulig f det bedre. Man m bare aldri gi opp. Man m kjempe og kjempe. Snakk med folk, hjelp og motiverer hverandre. For uansett hvor mye bagasje du har kan du bli frisk. Jeg fler jeg er et bevis p det. Jeg har opplevd mye, men jeg sitter her i dag. Jeg har vrt helt p bunnen, men jeg har tatt skritt for skritt. Det er det som gjelder. Bygg det opp. Ta en dag av gangen og finn noe positivt i hver dag. Never give up keep fighting!!

Dette var alts min historie. Dette er hvem Maren er og tusen takk til alle som har lest min historie og delt den. Jeg vet det ble mye, men jeg ville fortelle dere alt s detaljert som jeg fikk til. Jeg vil vise folk at det er hp. S tusen takk for meg.


Hvem er Maren? del 1

/Innlegget inneholder ting som kan vre triggende for noen/

Det er flere som har etterspurt ett innlegg der jeg samler alt jeg har skrevet om meg selv, ang diagnoser, hvordan jeg fikk de og slike ting. Slik at alt kommer i et og samme innlegg. Tror det kanskje blir enklere for folk forstr derfor skal jeg prve s godt jeg kan skrive s detaljert som mulig. S dette innlegget kommer til bli utrolig langt, derfor har jeg valgt dele det opp i 2 deler. Del 2 kommer i morgen.

Jeg er ei 19 r gammel jente som har vokst opp sammen med mamma, pappa og mine tre ssken, men i en alder av 10 opplevde jeg det som er alle sin strste frykt. Jeg mistet min lillebror. Det var en stor pkjenning p hele familien, men jeg kjente det veldig fordi nr han var i live og frem til han ble borte var det nesten s bestemor oppdro meg og lillessteren. Fordi mamma og pappa var p sykehuset en hel del siden lillebroren min var hjerneskadet og trengte medisinsk oppsyn og hjelp. Jeg hadde da i 10 r klart meg mye alene og flt meg mye alene, men plutselig var mamma og pappa der hele tiden. Jeg kjente dette veldig for disse rene jeg var alene fler jeg tok meg igjen i en alder av 10. Alts at jeg flte at da startet livet mitt. Jeg ble alts hengende mye etter. Jeg var kanskje 10 p papiret, men i hodet flte jeg meg som en 5 ring som er avhengig av foreldrene sine. S hele denne forandringen forandret meg veldig.


Min kjre vakre lillebror som ble borte alt for tidlig<3

Helt siden jeg var liten har jeg slitt med ta kontakt med andre mennesker. Jeg viste liksom aldri hvordan jeg skulle snakke med dem s min mte f kontakt var sl og sparke. Gjre andre vondt p en mte. Jeg fikk jo oppmerksomhet da for det ble mye styr rundt dette, men oppmerksomheten var negativ. Pgrunn av alt dette tok mamma meg med til BUP i en alder av 6 r der de konkluderte at jeg hadde Adhd. Jeg var helt p grensen mellom ha den eller ikke ha den, men de satte fortsatt diagnosen. I voksen alder fler jeg liksom at de satte den bare for late som de fant en forklaring p min oppfrsel, mens det var noe annet som plagde meg. Jeg tror jeg gjorde hva jeg gjorde for f oppmerksomheten til folk siden jeg flte spass alene hjemme fordi mamma og pappa var mye borte.Jeg har alltid vrt en person som er avhenge av andre og jeg har trengt kjrlighet og ha vist at folk er glad i meg, men de to personene jeg trengte dette mest av var mye borte fra meg.

Jeg levde et ganske vanlig liv egentlig siden jeg ble fdt, men pkjenningen med tapet av lillebroen hang mye i meg. Jeg kom meg igjennom barnskolen og hadde det egentlig veldig bra der. Jeg hadde fortsatt problemer med ta kontakt med folk s jeg kom ofte i krangler med folk siden de ikke forstod hva jeg mente og ville. Jeg prvde bare passe inn. For jeg har i mange r flt at jeg ikke vet hvem jeg er. Helt siden jeg var liten, men verre i voksen alder, men barneskolen gikk bra. Jeg hadde mange gode venner og trivdes godt s nr ungdomskolen kom forandret mye seg. Jeg mistet kontakten med de jeg var tett med p barnskolen og fler jeg mtte starte helt p nytt. Finne nye venner og for meg var ikke dette lett. Jeg fant heldigvis ei som jeg kom godt overens med. Hun ble min bestevenn. Gjorde mange ting sammen bde p skolen, men ogs hjemme. Senere kom ogs ei anna inn i bildet s vi ble en treklver, men hun forsvant fort da hun fikk seg kjreste og ikke hadde tid til oss. Det var da jeg og bestevenninna sa til hverandre at vi aldri skulle la en gutt komme i mellom oss. Dessverre skjedde dette nr vi kom over p videregende.

Det var dette hoppet som var utrolig vanskelig for meg for jeg viste ikke hvor jeg passet inn. Jeg hadde skt meg p helse og sosial, men jeg valgte studiespesialisering siden det var der bestevenninna mi skulle g og jeg ville ikke vre alene. Det forandret seg raskt for plutselig hadde hun ftt seg kjreste og vi gled mer og mer i fra hverandre. Jeg ble igjen alene og prvde alt jeg kunne for passe inn andre steder. Jeg forandret hele meg, gjorde ting jeg trodde var riktig, men som ikke var meg. Jeg ble en helt annen person. Begynte ryke og drikke for dette var s kult innenfor den gjengen jeg var. Det var da alt startet for fult for jeg begynte gjre ting som jeg aldri hadde gjort i edru tilstand. Jeg ble enda en gang en helt annen person siden jeg drakk og jeg ble raskt samtale emne i mange situasjoner og jeg begynte ha pigger ute da jeg ikke flte jeg kunne stole p noen. Dette var starten p ett av mine nvrende problemer nemlig sosial angst. Jeg drakk for f vekk denne tvilen og jeg var p vei inn i en ond sirkel.



Det som stoppet meg var at jeg fikk et annet fokus. Det var s mye snakk om den perfekte kroppen og jeg hadde jo aldri vrt stor eller noe snn, men jeg ville begynne trene p et treningsenter. Hadde jo gtt p fotball og hndball i mange r, men dette ble slutt av ulike grunner. S jeg meldte meg inn i Toten treningsenter. Dette var i 2012. Trente nr jeg flte for det, men ting fortsatte tulle seg til p skolen og sosialt s jeg trappet opp treningen til flere ganger i uken og plutselig trente jeg hver dag. Det ble min nye tvang. For nr jeg var liten hadde jeg snev av tvang i form av vasking, telling og slike ting. S n hadde jeg en annen tvang. Jeg klarte meg ikke uten. Jeg begynte ogs snakke med en personlig trener fordi jeg ville ha hjelp til f en velltrent og fin kropp. Han satte opp et treningsprogram som jeg skulle flge. Dette gjorde jeg, men det var en ting som skjedde sammen med dette og det var at jeg trente hver dag, men jeg spiste absolutt ikke nok til flge opp. Derfor startet jeg sakte, egentlig ganske fort g ned i vekt. Jeg gikk bare mer og mer ned. Jeg utviklet anoreksia. Hadde fortsatt overskudd til trening s trente hver dag, men plutselig en dag fikk jeg beskjed om at n var jeg blitt for tynn og at jeg ikke fikk lov til trene mer. Dette var vren 2013. Verdenen min falt helt sammen og jeg viste ikke lengre hva jeg skulle gjre. Dette var starten p min dype depresjon.



Jeg skjnte ikke lengre hva jeg skulle leve for. De hadde tatt i fra meg det jeg levde for og jeg begynte trste spise. Siden jeg ikke lengre trente gikk jeg raskt opp igjen i vekt og dette skremte meg helt forferdelig. Jeg skjnte ikke hva jeg skulle gjre fr jeg kom over noe som var slik at man kunne spise hva man ville, men kaste det opp igjen etterp. Dette var starten p bulimien min. Jeg holdt det hemmelig i noen mneder fr mamma fant det ut. Hun trodde det bare var av og til, mens sannheten var at det var etter hver eneste mltid.

Jeg var fortsatt veldig deprimert og sammen med problemene med maten begynte jeg f selvmordstanker. Jeg gikk fremdeles p mitt siste r p videregende, men jeg hadde ikke hodet med meg. Det var andre steder. S i september fortalte jeg til mamma og pappa at jeg hadde sterke tanker om ta livet mitt. De tok meg med til legen som henviste meg til Sannerud som var en psykiatrisk post for ungdom. Jeg fortalte alt jeg tenkte til legen som kom snakket til meg og jeg ble lagt inn der. Jeg fikk s valget om jeg skulle prve gjre ferdig siste ret mitt eller om jeg skulle gi fra meg skoleplassen. Det ble til det siste da jeg var alt for syk til fortsette. Etter jeg ble lagt inn trodde jeg at dette skulle hjelpe meg, men jeg tok helt feil. For jeg begynte raskt og skade meg. Plutselig gjorde jeg det hver dag. Jeg fikk aldri g ut, var nesten alltid p posten og dette gjorde s jeg ble helt stengt inne i meg selv. Dette var grunnen til at jeg startet skade meg. Mamma og pappa kom p besk og jeg viste dem armene mine. Jeg takker dem for dette idag for de tok ifra meg det jeg brukte, men trangen var fremdeles der. Jeg var fortsatt utrolig deprimert og selvmordstankene var sterkere enn noen gang. Jeg startet og kaste meg selv ned fra senga i et forsk p skade meg spass mye at jeg kanskje klarte d. Dette var det ingen som viste om.



Fordi dette var en ungdoms post og jeg fylte 18 i oktober s ville de gjerne skrive meg ut s fort som mulig, men jeg var alt for syk. De ville derfor f meg over til Kringsjtunet som var en annen post for ungdom, men de kunne gjre ett unntak for meg. Jeg hadde samtale med dem og det ble bestemt at jeg skulle f plass, men de ville fortsatt skrive meg ut fra Sannerud og det gjorde de. En uke fr jeg skulle inn p Kringsj. Dette var den strste feilen de kunne gjort. For jeg samlet sammen alle tablettene jeg kunne f tak,og tok dem. Jeg gjorde mitt frste av 5 selvmordsforsk. Mamma fant det raskt ut for jeg tok ikke nok til sovne. Det ble ringt etter sykebil og jeg ble lagt inn p intensiven p Gjvik sykehus. De fikk ikke pumpet meg, men jeg fikk medisiner mot dem. Fordi jeg var utrolig syk nektet jeg for ta i mot dem og de hadde ingen andre valg enn legge meg i belter. Jeg brukte alle kreftene jeg hadde i hele kroppen for komme meg ls. Skrek, sparket og slo til ingen nytte. De fikk i meg medisinene og jeg ble liggende til dagen var over.

Deretter kom jeg p akutt posten p Reinsvoll hvor jeg var noen dager frem til jeg ble kjrt til Kringsj. Dette trodde jeg igjen skulle hjelpe meg, men jeg tok igjen feil. For det var noe de ikke hadde sagt til meg og det var at den eneste plassen de hadde plass til meg var p avdelingen for spiseforstyrrelse. Oppe i alt dette slet jeg fortsatt med maten, men det var min eneste trygghet s jeg nektet gi det fra meg. Jeg mtte opp til alle mltider, men forsvant raskt p do etterp. Dette foregikk hele oppholdet mitt. Oppholdet ble kort da jeg nektet for vre der lengre og ville hjem. Dette var i Januar 2014. Jeg klarte mot mamma og pappas vilje f overbevist dem om at jeg var mye bedre og at jeg lovte ikke gjre noe mer. Jeg kom derfor hjem.

Del 2 kommer som sagt i morgen


Tusen takk for all den sttten jeg for fra dere

Tusen takk for alle de positive kommentarene jeg fikk p mitt forrige innlegg. Det gjorde noe med meg og mitt inntrykk til meg selv. Kanskje jeg n ser p meg selv som en hore, men kanskje ogs etter alle kommentarene at jeg endrer litt syn.

Folk kler seg verre enn meg og jeg har "kanskje en kropp til vise frem" som noen av dere sier. Jeg skammer meg snn egentlig ikke kroppen min. Den kroppsdelen jeg er mest fornyd med er magen s derfor liker jeg g i magetopp, men hver gang jeg gjr det fr jeg slengt at jeg ser ut som en hore. Det er ikke sant for vet dere hva? De som slenger det er bare misunnelige og dette kan jeg si takket vre dere s takker alle dere som skrev slike ting. For er grunn til at jeg blogger for da kan jeg skrive hva jeg fler og tror rundt ting s kan dere skrive tilbake hva dere mener. For det meste fr jeg positive kommentarer, men selvsagt m noen slenge dritt. Snn er det med alt enten det er blogg, facebook, meldinger eller face to face. Noen m alltid bryte ned folk og slik kommer det alltid til vre dessverre. Derfor sier jeg DRIT I DET! Jeg prver p det og takket vre dere som kommenterer de snille tingene s klarer jeg det. Takker dere for det. Det betyr veldig mye for meg at folk sttter meg.



Etter det dere skriver prver jeg tenke annerledes. Hvis dere s hva jeg hadde p meg n i helgen ser dere at jeg har prvd endre noe. Jeg har prvd en annen stil som dere sier. Det fungerte for meg s kanskje jeg er inne p ett annet spor. Ikke vet jeg, men kanskje jeg har klart endre noe. Jeg har iallefall prvd.

Alltid er det noen som m slenge dritt, men jeg hever meg over det. Jeg er meg. Jeg kler meg er som jeg vil. Ingen fr gjort noe med det.


Jeg ser p meg selv som en hore

N skal jeg skrive noe som jeg lenge har tenkt p skrive. For jeg fr veldig ofte kommentarer eller sprsml om hvordan jeg klarer dra ut p byen hvis jeg har angst og ikke minst hvordan jeg klarer kle meg s lst eller horete. Svaret er enkelt og det er fordi jeg ser p meg selv som en hore. Jeg har hrt det s mange ganger at jeg har startet tro det selv i tillegg til at jeg fler at gutter bare ser meg som en hore s da er det veldig enkelt.

Slik har jeg flt det veldig lenge s hvorfor skal jeg ikke bare vre en hore som dere kaller meg. Kle meg som en hore og oppfre meg slik. Virker som det er slik jeg er og hvordan egentlig bde jenter og gutter ser meg. For hver gang jeg kler meg opp nr jeg skal f fest tenker jeg slik. "hvordan skal jeg kle meg for at folk skal se meg best p byen". Er helt rlig med dere n for er slik jeg tenker. Jeg ser s ned p meg selv hver gang jeg skal ut derfor ser dere meg p byen med korte kjoler, magetopp og utringa topper. Fordi jeg vet at jeg ikke er verdt noen ting i andres yne.





Det hres sikkert helt teit ut, men er virkelig slik jeg ser p meg selv. Er jo ikke et tilfelle at p hverdager gr jeg med joggebukse og sminkels, men nr fredagen kommer og jeg skal ut s gr jeg med kjoler som gr litt nedenfor rumpa, topper som viser klft og magetopp som viser magen.

Jeg vet ikke hva jeg skal gjre med det for tro meg JEG VIL GJRE NOE MED DET! S den som har noen tips mot dette tar jeg gledelig i mot dem. For ja vil gjre noe med det!


Resultatet av utredningen for personlighetsforstyrrelse

God kveld. Fler jeg starter alle innlegg slik men er sykt drlig p starte innlegg s er en grei lsning.

I dag hadde jeg time hos psykologen min og fikk endelig resultatet eller svaret jeg har ventet p. Har jeg eller har jeg ikke en personlighetsforstyrrelse i sfall hvilken. Selvsagt vil jeg jo ikke ha en slik diagnose men jeg har sagt i revis at jeg har villet f svar p hva det feiler meg. F satt en ramme rundt og ftt et navn. Er liksom enklere i forhold til faktisk f hjelp for deg og idag har jeg ftt svaret.

Resultatet var at jeg har en bordeline utstabilitetsforstyrrelse. Har ikke tenkt til g s mye inn p hva det vil si n, tenkte skrive ett innlegg om hva bordeline er fornoe og forklare litt s dere kanskje forstr litt mer senere. Jeg ville bare fortelle dere hva slags svar jeg hadde ftt.

S n vet jeg det. Jeg har en personlighetsforstyrrelse og n str det p papiret. N er det ikke noe "jeg tror jeg har det" eller "kanskje jeg har det". N er det slik at jeg har det og jeg fr ikke gjort noe med det. Jeg m n fokusere p finne mter lre leve med det. Lre metoder for takle endringen og skiftningene p. Derfor hper jeg virkelig at jeg fr bli med i den gruppen som jeg snakket p her om dagen. De virket veldig optimistiske p at det var noe som passet for meg og som jeg fikk vre med p. S da er det bare for meg krysse fingerne for at jeg fr hjelp for dette. For det vil jeg virkelig ha og til alle dere som sier at jeg ikke fokuserer p bli frisk eller at jeg ikke nsker bli frisk. Dere skulle bare vist hvor mye jeg har jobbet den siste tiden og hvor mye jeg fortsatt jobber mot komme meg ut fra dette. Snu ting og komme inn p riktige veier og det har jeg faktisk klart. Jeg har det mye bedre n enn jeg hadde det bare for noen mneder siden. Jeg har fortsatt ting streve med, men det er mange ting som gr mye bedre s de seierene skal ingen f ta fra meg!



Og avslutter innlegget slik jeg alltid gjr med nske alle en riktig fin kveld. I morgen er det helg :)


Jeg er bifil

Flere kommenterer og mener at jeg lesbisk. Jeg skrev det frst , men n og i det siste har jeg sagt at jeg er bifil s det vil jeg si til dere. S hverssnill slutt si at jeg er lesbisk og bruk det som et argument nr jeg skriver om ting jeg ser etter i gutter og slike ting. For jeg liker bde jenter, men ogs gutter.



har ikke tenkt til si s mye mer, men hper dere fr en fortsatt kveld :)


Kjre anonym

Kjre anonym. Jeg fikk en lang kommentar av deg med masse sprsml som jeg har tenkt til svare p i dette innlegget. Et helt innlegg er dedikert til deg. S da starter jeg bare.

Hvorfor spr du gutter, var du ikke lesbisk?
- Nei jeg har frst sagt jeg var lesbisk men s har jeg i etterkant sagt at jeg er bifil. Alts at jeg liker jenter og gutter, men jeg har ikke noe i mot jenter ser du. Derfor spr jeg guttene for er de jeg har angst rundt

Kanskje det heller er du som ikke tr snakke med andre?
- Det kan godt hende for jeg sliter veldig med snakke med folk nr jeg er edru. Der kommer den sosiale angsten min inn. For hver gang jeg er ute p byen snakker med folk er det nr jeg har drukket masse og er i humr. S blir feil nr folk skriver til meg at fest og angst ikke passer sammen. Det er sant, men jeg er ALDRI edru nr jeg drar p fest. Jeg er spass besruset at jeg trr gjre det.

Hva skjer med sillikonpuppene du skulle ta forresten?
- Det som skjer med dem er at jeg har tenkt til avvente for det kom inn et argument mot som gjorde s jeg begynte tenke. Nemlig at hvis jeg fr barn, noe jeg har tenkt til s kommer puppene til bli pvirket av dette og jeg er mest sannsynlig ntt til opperere de igjen noe som begynner bli dyrt. Har ogs begynt tenke at vil jeg gjre det for at andre skal like meg bedre eller er det fordi jeg vil det?

Og har du ftt noe svar p utredningen av bordeline personlighetsforstyrrelsen din?
- Nei jeg har ikke det, men det er fordi hele gruppen rundt meg m samles frst og vet ikke nr de gjr det, men fr svar p torsdag for da har jeg time med psykologen min. Derfor har jeg ikke ftt svaret enda.

Har du anoreksia eller bulimia?
- P papiret str det at jeg har bulimia, men jeg, familien min og legen min mener jeg har anoreksia med bulimiske tendenser. Er noe som heter det. S jeg sier selv at jeg har begge deler fordi jeg ikke har blitt ordentlig utredet for det. De har bare sett at jeg kaster opp og da kaller de det bulimi.

Er du fortsatt alkoholiker?
- Jeg har aldri sagt jeg er en alkoholiker. Jeg sa bare at jeg hadde problemer med alkohol og var redd jeg skulle bli det, men ting gr mye bedre med det n. Jeg drikker nr jeg fler for det og kan g en hel uke mellom hver gang. For dere er det ikke mye, men i en periode drakk jeg hver dag s for meg er det bra. Drikker som regel bare p helg n s er ikke en alkoholiker

Har du fortsatt stttekontakt?
Ja jeg har det, men vi har ikke s god kontakt disse dager. Finner p ting med andre s har ikke s stort behov for benytte henne, men hun er det hvis jeg fler for det.

Hvordan skal du ta hyde for sosial angst og spiseforstyrrelse og samtidig nske delta p paradise hotel?
- Igjen sannsynligheten for at jeg i det hele tatt blir sett p er sykt liten pgrunn av hvordan jeg ser ut s jeg har ikke troa p at jeg kommer med. Derfor tenker jeg ikke s mye p det der, men skulle jeg vre s heldig bli med har jeg en ting motivere meg mot og dere aner ikke hva det betyr for min forbedring.



Der har jeg iallefall svar p alle dine sprsml og jeg forstr godt at dere ikke skjnner meg for gjr det ikke selv. Jeg vet ikke hva det er med meg og dere kan bare si jeg finner p ting selv, men jeg vet selv hvordan jeg fler det. Jeg vet det er noe med meg og hper testen kan svare p det. S dette var illefall svar p alt du lurte p. Hvis det er noe mer dere lurer p rundt dette s kan dere bare kommentere det her.

Vil til slutt nske alle en fortsatt fin lrdagskveld :) hper uken og helga har vrt bra for dere ogs :)


Sprsml til dere gutter

Har lenge tenkt p dette som jeg skal sprre om s n fler jeg det er p tide at jeg faktisk spr dere gutter disse sprsmlene.

Kan vel starte med sprsmlene s forklarer jeg hva jeg mener med dem. S her kommer de

- Skremmer arrene mine dere fra ta kontakt med meg?

- Trr dere ikke ta kontakt med meg fordi jeg er en blogger?

Grunnen til at jeg spr om dette er rett og slett for hre hva dere tenker. Dere kan gjerne vre anonyme nr dere svarer det er egentlig det samme og jeg godkjenner alle kommentarer p dette innlegget. For jeg har som sagt lenge tenkt p dette siden mange gutter som jeg har snakket med tidligere ikke lengre tar kontakt med meg. Ogs fler jeg at gutter spesielt kanskje ikke trr snakke med meg fordi jeg ser slik ut som jeg gjr. Derfor spr jeg dere n og hper dere gidder svare og hverssnill svar helt rlig. Jeg blir ikke sur. Er jo derfor jeg spr for f rlige svar.



Senere kommer det ogs sprsml til dere jenter for har noen sprsml ogs til dere. Hper dere fr en fortsatt fin kveld videre :)


Jeg er ferdig med utredningen for personlighetsforstyrrelse

"N er det igjen 2 sider og 4 sprsml Maren".

Skjnte ikke at psykologen min mente at det bare var igjen 2 sider av hele testen for jeg hadde s drlig tid og trodde hun skulle ta 2 sider til fr jeg skulle g. kan tro jeg ble glad nr jeg forstod at jeg faktisk var ferdig med testen. Jeg skrev jo her for en tid tilbake at jeg endelig skulle bli utredet for personlighetsforstyrrelse. Endelig liksom. For de har jo mistenkt det i mange r at jeg har bordeline.

I denne testen ble jeg stilt alle mulige sprsml og jeg skulle svare om jeg ikke kjente meg igjen, om jeg delvis kjente meg igjen eller var helt enig. Alts 1,2 eller 3, men s enkelt var det ikke. Det var masse undersprsml og jeg mtte tenke masse og svare i lange setninger. Jeg trodde ikke jeg skulle bli sliten etter tre kvarter, men det ble jeg virkelig. Brukte hodet mitt utrolig mye og kjente det etter den timen.

S endelig er jeg ferdig med testen, men fr ikke svaret fr om 2 uker pgrunn av pinsen og slike ting. Er nemlig et behandlingteam som m samles og diskutere svarene mine og finne ut om jeg har noe og evt hva. S jeg er sykt spent p hva svaret blir, men jeg kjente fort igjen sprsmlene p testen som hadde med bordeline gjre og p alle de sprsmlene var det 3 p alle. For jeg kjenner meg sykt godt igjen i det s jeg blir ikke overasket om jeg fr den diagnosen. Selvsagt vil jeg ikke ha noen diagnose, men jeg kan ikke noe for det om jeg har den og vil gjerne vite om jeg har den. S da kan jeg bare vente p svar og fr hpe p det beste. Krysser fingerne for at jeg ikke fr noen diagnose, men fr bare se hva de finner ut.



S m jeg bare sprre dere. Er det noen av dere som leser dette innlegget og bloggen min som har diagnosen personlighetsforstyrrelse?


Mangel p empati!

Leste en bok her for noen dager siden og kom over noe som mange sikkert vet hva er. Ordet "empati". Kjent for noen, ukjent for andre. Men dette er at man klarer sette seg inn i andre sin situasjon, se hvordan de fler og har det hvis slik og slik skjer.



Det som stod der var at alle var fdt med empati. Men jeg har hrt mange ganger at jeg ikke har det. Hvorfor er det slik? For kan kjenne meg igjen i det de sier. At jeg ikke klarer se ting fra andres side, at jeg ikke klarer forst at de fr vondt av at jeg gjr slik mot meg som jeg gjr. Jeg klarer det ikke! S hvorfor sier de da at dette er noe som alle er fdt med! For jeg fler ikke jeg ble det! Og dette er utrolig vanskelig for meg! For jeg har selv mttet lre meg hva som gjr andre glad og hva som gjr dem lei seg. Jeg har mttet finne ut alt dette selv. Ingen ting har kommet av seg selv! Og da har jeg ikke funnet riktig svar!

S jeg forstr ikke at jeg srer andre og skader dem ved vre slik mot meg selv! jeg tenker bare at jeg straffer meg selv, at det er meg det gr utover! Jeg ser ikke dette! Jeg forstr det ikke! S nr noen sier til meg at jeg er slem mot dem, at jeg delegger dem, s str jeg der og ikke forstr. Klarer bare ikke skjnne det! Ikke at jeg ikke vil, men jeg klarer det ikke! De flelsene som da kommer er at jeg bare er dum, misslykka og stygg. Alle de negative tankene. S m jeg straffe meg selv for dette! S fortsetter det bare.



Dette er en ond sirkel! For jeg finner aldri noen andre svar, enn at dette er min skyld! Jeg er sikkert egosentrert og tenker bare p meg selv, det kan jeg sikkert innrmme, men jeg velger ikke alltid dette selv! Jeg har ikke nsket at noe av dette skulle skje! Skjnner ikke en gang at det har skjedd. De ordene som kom ut av munnen min den frste gangen jeg truet med ende livet mitt, var starten p dette her! Hvorfor de kom, hvorfor jeg tenkte det, og sa det? Hvorfor jeg gjorde det, det vet jeg ikke! Finner ikke svaret. Hadde jeg bare holdt kjeft, kanskje ikke noe av dette hadde skjedd! Kanskje sstra mi ikke hadde hatt det slik hun har det n, kanskje mamma hadde hatt det bedre! kanskje jeg hadde hatt det bedre!

Men jeg mtte pne kjeften. Og ut kom mamma sin strste frykt! Jeg skjnte allerede ikke da at dette var noe som gjorde henne vondt! Hun forteller meg ofte at jeg skal prve se for meg hvordan det hadde vrt hvis min egen datter hadde kommet sagt til meg at hun ikke nsket leve mer. Jeg svarer det samme hver gang. Det er noe jeg ikke klarer se for meg! Skjnner bare ikke hvorfor det er slik? Er jeg fdt uten empati? For jeg vil egentlig ikke gjre noen noe vondt, jeg vil ikke vre slem, men dette er min mte vre snill mot andre p! For jeg fler at alt er min skyld, s jeg m straffe meg selv! Derfor gjr jeg slik jeg gjr!



S jeg har sikkert ikke empati for andre:( gjr sikkert dette for vre slem! Tenker sikkert bare p meg selv! Men mener det ikke :(

#Depresjon #Angst #Psykisk #Syk #Tvang #Selvskading #Straffe #Sorg #Smerte #blogg #Hverdag #Sndag #ferie #foto


Angst for legge meg

Jeg sitter her n, klokka er snart 12 og jeg er enda ikke i seng. Hvorfor kan jeg ikke bare g legge meg! Klarer det bare ikke. Livredd for ikke f sovne, for at jeg skal ha mareritt eller at jeg skal vkne p natten! Jeg tenker s mye p det at jeg har ftt helt angst for legge meg. S jeg tvinger meg selv til vre oppe s lenge jeg klarer! Legger meg ikke fr jeg sovner av meg selv p sofaen eller noe slik, men var ikke slik i dag. S n sitter jeg her, er jo egentlig trtt, men jeg nekter legge meg :(

Skrev dette innlegget i natt, for fikk ikke sove :( s begynte jeg kjenne etter og da var det angsten som stod bak! Den styrer s mye den! Egentlig alt! Hvis det er noe som er ute av kontroll s er det angsten! For jeg er jo redd for alt, jeg trr ingen ting! Fler skikkelig pysete, og pingle, men jeg er redd! S jeg klarer ikke legge meg :(


Sitter her og er egentlig ganske sliten men klarer ikke g legge meg :(


Skulle vrt som henne, hun slokner overalt!

er det noen som kanskje har noen tips eller rd om dette s tar jeg i mot alt jeg kan f, for blir sliten i lengden, sovet lite den siste uka n s kjenner det p kroppen :(

- Flere som har problemer med legge seg p kveldene?
- Noen som har noen tips mot det?


Jeg er ferdig.....

N orker og gidder jeg ikke mer! er bare s sykt lei alt dette her. Orker bare ikke bloggingen og livet mer. Jeg er ferdig!!!



Neida jeg bare tuller med dere. Jeg er ferdig ja, men ikke med bloggingen eller livet. Jeg er ferdig med fifty shades of grey boka. Er ei stund siden n alts, men helt glemt skrevet det. Skrev jo at jeg startet lese den, men ikke at jeg ble ferdig. Leste den utrolig nok ut p en uke. En klapp for meg ikke sant? Jeg har ikke lest ferdig ei bok siden ungdomskolen da vi hadde det som ei oppgave og den var ikke p langt nr 550 sider. S jeg er stolt av meg selv som klarte det og ikke minst p s kort tid.

Boka var utrolig bra, mye bedre en filmen! Fikk jo en helt annen opplevelse av hva historien handlet om. I filmen var alt kortet ned. Er kanskje en grunn til at folk sier at bker er bedre enn filmer, men jeg har ett rd til dere. Se filmen frst og s les boka for da blir man ikke s skuffet over filmen. Alle sier jo at man skal lese bkene frst og s se filmen, men gjr motsatt. Prv det p en film/bok s kan dere f bedmme hva dere mener. Jeg har iallefall den meningen etter jeg leste boka etter jeg s filmen, men morsomt hre hva dere synes.

Selv elsket jeg bde filmen og boka av fifty shades of grey. Hres spennende ut hva de driver med og hvordan historien er skrevet og filmatisert. Er ogs utrolig imponert over skuespillerne i filmen. Stor applaus for dem. At de klarer spille ut de scenene de gjr. Er virkelig imponert over dem. Ble utrolig revet med nr jeg s filmen. Det var da jeg bestemte meg for at jeg mtte lese boka og f mer historie enn hva som var i filmen.



Det som er litt morsomt er at jeg aldri hadde hrt om verken filmen eller boka fr den kom ut. Jeg var nemlig p jobb i barnehagen og overhrte at de jeg jobbet med snakket om at de skulle p premiera av filmen. Tenkte da at dette ikke hrtes ut som en film for meg. Overhrte ogs at de snakket om den p radioen og tenkte iallefall da at dette var noe jeg aldri skulle se p, men fr jeg viste ordet av det reiste jeg p filmen med ei venninne. Det tok ikke mange minuttene ut i filmen fr jeg bestemte meg for at denne boka mtte jeg lese og ser du n, jeg er ferdig med frste bok og 150 sider ut i nummer 2.

S jeg er alts ferdig med frste boka og har kommet godt igang med bok nummer 2. Mitt tips til alle sammen er prve se filmen frst og s lese boka og dette gjelder ikke bare fifty shades, men andre bker/filmer. Hper dere kan dele deres erfaringer med meg og gleder meg til lese om dem :)


Stolt og glad - 2 mneder fri fra selvskading

N gir jeg meg enda et strre klapp p skuldra for dette gr min vei. Jeg har enda engang klart meg uten selvskading i 2 mneder. Jeg sprakk jo for en stund tilbake og drev p et par mneder, men plutselig stoppet jeg opp. Jeg spurte meg selv "er det verdt f s mange flere arr og sr p kroppen fordi andre sier eller gjr noe som srer meg? skal jeg sitte straffe meg selv for hva andre synes og mener om meg? NEI det er det ikke verdt".

Jeg bestemte meg for at nok er nok. Om jeg ikke klarer det for min egen del skal jeg tenke p mamma og pappa. Skal de se deres datter med sr etter sr p kroppen min. Nei det skal de ikke behve s n har jeg sluttet og jeg har p disse 2 mnedene ikke tenkt en tanke p gjre meg selv noe derfor er jeg mer stolt n enn p veldig lenge. For jeg har drevet med dette i s lang tid n og resultatet er 300 arr p kroppen min som jeg aldri kan f vekk. De skal vre med meg resten av livet p godt og vondt. Jeg skammer meg ikke over dem og derfor er jeg s pen om snakke om dem, men ogs vise dem. Hvorfor skjule at jeg har mtt motgang og tapt kamper. Jeg har vunnet s mange og bare at jeg sitter her i dag er en kjempe stor seier i seg selv. Det er den strste seieren av alt s hvorfor skamme meg? S svaret mitt til alle som spr meg hvorfor og hvordan jeg klarer vre s pen. Bare vr det. Jeg vet det er vanskelig, men en dag kommer dere til takke meg for at jeg rdet dere til det. For ingen skal mtte gjemme seg bak gensere og bukser fordi de har battlescars p kroppen. For det er det de er. De er ingen ting annet. Sikkert teit, men slik ser jeg p det.



S svaret mitt og rdet mitt til alle som spr meg hvordan jeg klarer skjule arrene er: Ikke skam deg over dem og ikke gjem dem. Ja folk kommer sikkert til stirre, men folk dmmer folk for allting om det er det ene eller det andre s hvorfor skjule seg. NEI ikke gjr det. Det er mitt rd til dere. Jeg vet det er vanskelig, men livet er ikke enkelt. Det har opp og nedturer og det er menneskelig gjre feil, men man skal ikke gjemme seg bak en maske. St frem og bare gjr det.


vise at man er psykisk syk er ikke enkelt!

"Skjerp deg". "Du kommer over det". Det er s enkelt for andre si til oss som er psykisk syke. At det bare liksom ligger i hodet og vi velger selv om vi vil ha det eller ikke. Men slik er det ikke! For hvis man kunne sett p utsiden at en person har psykiske plager, hadde det da vrt enklere og skjnt hvor vanskelig det egentlig er. For har man brukket benet eller er lam, eller skadet, s er dette noe man ser. Man ser det utvendig. Men p en person som sliter innvendig, hvordan skal man da se det. Derfor mener jeg at man kan ikke dmme folk ut i fra dette, for det kan vre like vanskelig slite psykisk som fysisk. Det er s mange psykiske sykdommer, akkurat som fysiske plager og sykdommer.


Lett skjule smerten , og enkelt lure folk!

Og s kan det vre enkelt kurere det. Har man influensa kan man f tabletter. Har man diabetes kan man ta spryter og har man brukket noe kan man f gips. Men slik er det ikke med psykiske plager. Det finnes ingen kur. Ingen fasit p hva som gjr man frisk! Derfor mener jeg at slite psykisk er vanskelig, for det synes ikke. Det er ikke enkelt for andre se at en person har det vondt. For man s enkelt skjule det. Med en maske. Og da ser jo ingen at personen foreksempel har angst, tvang, drlig selvtillit eller er deprimert. For det er s mange sykdommer som man kan skjule, men det vil ikke si at personen har det noe enklere enn de som sliter fysisk. Tvert i mot!


Her ser man at personen er syk!

For jeg sliter psykisk og har slitt i mange r, men jeg har skjult det! Veldig godt! S nr jeg skrev denne bloggen, ble mange overasket over at ting var som de var. At jeg hadde det s vondt. For de hadde ikke sett det. S da kan ikke mennesker bare si "Skjerp deg", "Ta deg sammen". Det er ikke slik det fungerer. At det er et valg vi har tatt, at det er noe vi innbiller oss. At vi liksom bestemmer det selv om vi skal f en depresjon eller en spiseforstyrrelse. Slik fungerer det ikke!

S hvordan hadde det da vrt om de andre rundt oss hadde sett at vi slet. Det er jo mange som viser det, samtidig som de skjuler det. De skader seg fysisk for vise at de sliter psykisk! De gr ned eller opp i vekt, fordi de har stemmer i hodet som forteller dem at de m det. Eller de trenger bare en pause s de m gjre noe! Og vise at de har vondt! Slik har jeg det i alle fall.


I 2012 trente jeg og spiste lite, men jeg skjulte smerten min veldig. Hadde et par sr. I 2014 sliter jeg mye mer med maten og viser det for vise at jeg har det vondt. Har ogs et utrolig stort problem med selvskading!

Og jeg fler jeg har kommet en vei som klarer snakke om hvordan jeg har det, noe hvert fall. For sier ikke alt. Men m da vre bedre det enn at jeg skal sitte helt alene for meg selv, skade meg, kaste opp, sulte meg, straffe meg. Og s ute blant folk skal man ha p et smil og late som ingen ting. S ingen skjnner noe. Det er deres hemmelighet. Og plutselig s opplever man at man ikke orker mer, men man kan ikke fortelle det til noen, s man bare gjr det. Hvordan er dette da for de rundt, nr de ikke hadde noen aning om at personen hadde det s vondt! Jeg har ikke hele tiden snakket s pent om hvordan jeg har det. Det er noe som kom for ett r siden. Samtidig som jeg startet kaste opp. Jeg gjorde det for vise at jeg hadde det vondt, men s har det blitt ett problem. Skal ta tak i det, men alt til sin tid. For jeg startet med dette for vise at jeg hadde det vondt inni meg. Det l noe der som var s smertefullt at jeg bare mtte f det ut. For jeg holdt ikke det at jeg kvittet meg med maten skjult lenge for mamma, bare noen mneder. Hun lurer p hvorfor og jo, for vise at jeg har det vondt. Det er en mte f ut smerten min p. Hvorfor, det vet jeg ikke. Det ligger noe i hodet mitt trykker, som jeg ikke vet hva er. Dette er min psykiske sykdom, og alt det andre er symptomer eller plager jeg har ftt i etterkant av dette. For det er en rot til alt dette og hper noen kan f tak i den!


Hadde det vrt enklere for folk forst hvis man hadde sett det utenp?!

For man utvikler ikke psykiske sykdommer for morroskyld! For f dette er et helvette. For som sagt s synes det ikke utenp, mennesker tror det er enkelt gjre noe med, men slik er det ikke! Det kan jeg fortelle! Og ting som noen tror er problemer, kan vre symptomer p det egentlige problemet!


Les mer i arkivet November 2016 Januar 2016 Desember 2015


Jeg heter Maren Kristine Dahl Ensrud og er ei 19 r gammel jente som bor for meg selv. Jeg sliter veldig psykisk og skjuler dette mye bak en maske. Det hjelper derfor mye for meg f skrevet det ut. Derfor blogger jeg. Jeg sliter med depresjon, angst, tvang, selvskading og selvmordstanker. Jeg har det ikke noe godt.

KONTAKT/SPONSING:
marenkri-95@hotmail.com









    • INSTAGRAM




      BLOGGDESIGN



      Design av
      Marie Gjernes

      ----------------------



      REKLAME


hits