Hvorfor skal ting være så utrolig vanskelig?

Jeg sitter her nå med så mye tanker om alt og ingenting. Jeg sov så utrolig dårlig i natt og da kjenner jeg at jeg har så lite å gå på. Tankene har så mye mer kontroll over meg og jeg klarer ikke å styre dem. Jeg sitter med så utrolig angst for kvelden og natten for jeg er livredd for at den skal bli som den var i natt. Bare ligge der å aldri få sove. Våkne flere ganger og bare ligge å tenke. Ikke klare å sovne igjen. Det er så utrolig slitsomt å bare ligge der å tenke. Når man er så trøtt og sliten. Tanker om alt kommer og klarer ikke få dem bort. 

Jeg kjenner også så godt at tankene, stemmene og tvangen rundt mat blir så mye sterkere når jeg har lite å gå på. Jeg klarer ikke kjempe i mot dem så jeg må bare gi etter og gi opp. Har så lyst til å dra på permisjon hjem til mamma å være med dem jeg er glad i, men stemmene nekter meg det. Har så lyst til å trosse dem, men jeg klarer ikke. Så da går hele dagen min med på å bli styrt av maten. Den har så stor kontroll over meg og den ødelegger så mye for meg. Så nå tror jeg at jeg snart ikke lengre har noe valg. Jeg må få noe hjelp for den. For spiseforstyrrelsen min er en så stor del av meg og den har så stor kontroll over meg. Den har tatt fra meg så mye og det fortsette den bare å gjøre. Jeg har så lyst til å gjøre noe med den, men jeg er bare så redd. For hvem er jeg uten maten? Jeg har brukt den som et verktøy nå i snart 4 år så klarer liksom ikke se for meg et liv uten, men som sagt tror snart ikke jeg har så  mange alternativer. Jeg må ta et oppgjør med meg selv å finne ut hva jeg ønsker her i livet. Og mitt største ønske er å ta tilbake livet mitt og kontrollen. For jeg blir så styrt av den og det er ikke det jeg ønsker. Jeg vil få det bedre og jeg vil bli frisk. 

Det skal være et møte med ganske mange her på Reinsvoll på Fredag å da skal vi ta opp en del ting, blant annet maten. Så veldig spendt på hva som kommer ut av det møte. For jeg startet jo på skolen nå i høst og har som mål å kunne fortsette med den så en innleggelse vil ødelegge det, men det finnes helt sikkert andre alternativer på hvordan jeg kan jobbe med maten. For det er som mamma sier at jeg trenger hjelp til å snu tankegangen min. Jeg vet det er jeg som må gjøre jobben, men jeg trenger å ha noen der som kan hjelpe meg med det og støtte meg. For jeg vet det kommer til å bli kjempe vanskelig og vondt, men det er som mange sier til meg. Hva har jeg egentlig å tape? Jeg bruker alle pengene mine på mat som bare havner i do og det er ganske deprimerende å tenke på. Tenke på hvor mye denne sykdommen har kostet meg å tatt fra meg. Jeg har lyst til å flytte hjem for jeg tror virkelig det hadde hjulpet meg på mange områder, men maten ødelegger dette. 

Jeg har lyst til å bli frisk, men jeg trenger bare å treffe den riktige personen som kan hjelpe meg gjennom dette her. For det er en lang vei, og jeg har startet som smått på den, men jeg har langt igjen å gå før jeg kan kalle meg frisk. Så jeg er på riktig vei og jeg har bestemt meg for at jeg ikke skal gi opp. Jeg nekter å gi opp for jeg fortjener å få det bra. Jeg er et godt menneske og jeg må bare minne meg selv på det igjen og igjen. Jeg er jo også så utrolig heldig som har en fantastisk mamma og pappa som gjør alt for meg. De forteller meg gang på gang ting jeg trenger å høre. De ringer og prøver å ordne ting for meg så jeg skal få den hjelpen jeg fortjener og trenger. Så jeg er heldigvis ikke alene og det er veldig godt å kjenne på. For jeg trenger støtte og trygghet. Jeg trenger å ha folk rundt meg som er der for meg og som vet hva de skal si og gjøre for å dra meg opp igjen fra bunnen. Jeg hadde aldri sittet her jeg gjør idag hvis det ikke hadde vært for disse to fantastiske menneskene. Jeg er så utrolig glad i dem og jeg skal klare å bli frisk. For deres del, men ikke minst for min egen del. For jeg har en lang fremtid foran meg og jeg kan klare det jeg bestemmer meg for. Jeg må bare ikke gi opp, men da spør jeg meg selv. Hvorfor skal ting være så utrolig vanskelig?

Så får jeg bare skrive på slutten at selv om jeg kjenner at tvangen rundt mat er mye sterkere nå som jeg har lite å gå på så gir jeg fortsatt ikke opp. Jeg kjemper og kjemper. Prøver alt jeg kan for å vinne over disse stemmene. Sånn som idag så har jeg tenkt til å prøve å få rydda og vaska rommet mitt slik at jeg har noe å drive med. Hvis jeg klarer det blir jeg veldig stolt av meg selv. For da har jeg klart å ta litt kontroll over livet mitt og dette gir meg igjen bare mer motivasjon for at jeg skal klare dette. så jeg står på og nekter å gi opp. For jeg skal klare å bli frisk. En dag skal jeg klare det for det fortjener jeg. Og det vet jeg at jeg kan klare. Jeg må bare aldri miste det lille håpet jeg har. 

"Never give up, keep fighting"<3


Til alle mine kjære haters

"Du er bare en sykt oppmerksomhetssyk jente som jeg ikke skjønner klarer å leve med seg selv"!

Jeg vil egentlig bare skrive et veldig kort innlegg til alle mine kjære haters der ute som slenger med leppa og legger igjen så "nydelige" kommentarer her på bloggen. For nå skal jeg fortelle dere en ting eller to. Først, tusen takk til alle dere for dere er en av de grunnene til at jeg faktisk fortsetter å blogge. Ettersom jeg har blogget så lenge som jeg har gjort nå synes jeg det rett og slett bare har blitt morsommere og morsommere å lese disse kommentarene. Rett og slett fordi dere blir kanskje stolte av dere selv og føler dere bedre når dere har lagt igjen en sånn kommentar, men jeg sitter bare å ler. For dere er virkelig tøffe som tørr å uttrykke alt det dere føler over nettet, men hadde dere møtt meg face to face tror jeg nok ikke dere hadde vært så store i kjeften. Dere er virkelig tøffe altså det må jeg bare si til dere. 

Jeg kan ærlig si at i starten når jeg fikk slike kommentarer gikk det litt inn på meg, men nå er det rett og slett bare komisk så får takke dere for en god latter. Den dagen dere faktisk tørr å komme opp til meg å si det dere mener face to face får dere bare fortsette å gjemme dere bak en bokstav eller anonym her på bloggen. Jeg klarer ikke ta dere alvorlig jeg altså, så keep up the good work guys. You make my day so much better. 

Og det siste jeg skal si til dere er at dere kan slenge så mye dere vil med leppa, men alle de hyggelige og motiverende kommentarene jeg også i tillegg får ovegår deres kommentarer på et sekund. Er jo rett og slett bare komisk å se at dere faktisk gidder å bruke noen minutter av deres tid på å lese innlegget mitt, hvis dere i det hele tatt gjør det da for så å legge igjen en kommentar. Jeg har ikke tvunget noen til å lese min blogg, dere har helt fri rett så dere gjør det av egen vilje. Så kom ikke her å klag til meg, for det er faktisk dere som velger å klikke dere inn. 

Så da avslutter jeg dette innlegget med og igjen takke dere for all deres støtte og deres "nydelige" kommentarer. You only make me smile :)

Jeg SKAL få et bedre liv!!

Etter mitt forrige innlegg har jeg bare lyst til å skrive et litt positivt innlegg. For jeg har en liten gladnyhet å komme med.

For jeg skrev jo at jeg skulle snakke med legen og det har gjort. Han spurte meg hvordan jeg følte medisinen fungerte og hvordan jeg hadde det. Jeg fortalte han at jeg følte den fungerte bra på dagen, at jeg hadde mindre tankekaos og at ting gikk lettere, men at kveldene fremdeles var veldig tunge. Det han da antydet var at jeg fikk for liten dose mot kvelden. Så han satte meg derfor på lik dose på eftaen som jeg får på morgenen og jeg kan faktisk nå skrive at jeg allerede kjenner en liten forskjell. For jeg har mye mindre tankekaos nå mot kvelden og jeg har det faktisk litt bedre med meg selv. Jeg kan konsentrere meg om en og en ting, smile og le. Jeg har mer kontroll over meg selv, følelsene og tankene mine og det er utrolig godt å kjenne på det. Jeg føler meg mer rolig og fikk i tillegg høre av pappa at han også syntes jeg var det for han kom en liten tur på besøk idag. Det gir meg bare en bekreftelse på at det er flere enn meg som ser det. 

Det gir meg egentlig bare et enda større håp om at dette her er riktig for meg. At de har truffet hodet på spikeren. At jeg har ADHD og at jeg nå har blitt satt på en medisin som faktisk fungerer for meg. Selvsagt må jeg jo se ann om dette er noe som varer over lengre tid for det var som jeg sa til legen. Jeg kan ikke gå slik bare en dag før de sier at jeg nå er frisk nok til å ut igjen, men dette er noe som må vare over en lengre tid, men jeg har troa. Jeg har fått litt mer motivasjon. For jeg tror legen vet hva han snakker om og at endelig har funnet ut hva det er fornoe med meg. Det var som jeg skrev i det personlige innlegget om hvorfor jeg fremdeles er innlagt at jeg har ingen problemer med å akseptere og stå fram med ADHD som diagnose hvis jeg bare får riktig hjelp og blir fulgt opp på riktig måte. For det er så mange mennesker som er høyt oppe som har denne diagnosen. For mange av de som sliter med ADHD er utrolig smarte og kommer langt i livet og nå skal jeg skryte litt av meg selv. For jeg er ikke dum. Jeg ligger på 4ere på skolen og har utrolig mange fornuftige tanker i hodet mitt. Jeg er også veldig sta, det gjelder bare for meg å bruke denne staheten på en riktig måte. Da kommer også jeg langt her i livet. 

Jeg har faktisk klart å gjennomført et halvt år på skolen selv om jeg har slitt og hatt mye å tenke på. Dette har jeg klart rett og slett fordi jeg har bestemt meg for at dette er noe som jeg skal klare og fordi jeg kjenner en så stor mestring etter hver eneste time. Jeg får så mye ros av alle lærerne mine. De synes jeg er kjempe flink og at jeg har kommet utrolig godt i gang med alle fagene. Dette skriver jeg enkelt og greit for å vise dere at det faktisk er mulig å få til ting selv om man har ting å streve med. Man må bare stå på og ha litt motivasjon. Jeg er så motivert for å bli ferdig med skolen for så å få meg en utdannelse og senere en jobb. Jeg har jo en drøm om å bli eiendomsmegler og det har jeg troa på at jeg kan klare hvis jeg fortsetter som nå. Jeg klarer det jeg bestemmer meg for jeg.

Jeg fikk også bekreftet av legen at når det gjaldt ut skrivelse var det han og jeg som var de eneste som skulle bestemme det sammen. Så jeg kunne senke skulderne for jeg skulle ikke ut før det lagt opp et ordentlig opplegg for meg den dagen jeg faktisk skal skrives ut. Så jeg kom til å bli her til godt ut i Januar. Det hjalp virkelig på angsten min å høre han si det. Så jeg har senket skulderne og tenker at nå skal jeg bare ta en dag av gangen, ta medisinene mine og bygge meg selv opp igjen. For jeg skal IKKE tilbake dit jeg var. Det er ikke aktuelt. Jeg skal få det bedre med meg selv og jeg skal klare å komme meg opp igjen fra der jeg er nå. Så de gangene jeg kjenner jeg blir tung i kroppen, tankene surrer og jeg blir demotivert må jeg bare fortelle meg dette igjen og igjen. Helt til jeg har klart å overbevise meg selv.

JEG SKAL KLARE DETTE OG JEG HAR TROA PÅ AT JEG ENDELIG HAR FÅTT RIKTIG HJELP. ENDELIG HAR JEG BLITT SETT OG HØRT OG NÅ ER DET NOK. JEG SKAL FÅ ET BEDRE LIV!!   

Jeg er livredd

Først vil jeg starte med å takke alle for den utrolige responsen jeg fikk på mitt forrige innlegg. Det betyr veldig mye for meg å se at det blir så godt tatt i mot for det ble ett utrolig personlig innlegg der jeg er helt ærlig og hvor jeg la alle kortene på bordet. Så tusen takk for all støtten jeg har fått, alle kommentarer og meldinger. Det betyr veldig mye for meg å se at det finnes slike mennesker der ute. 

Dette blir en liten fortsettelse på det forrige innlegget egentlig for jeg skrev jo kort i det forrige innlegget at det til tider er slik at jeg bare har lyst til å kaste vekk tablettene og gi opp og tenkte å forklare kort hvorfor jeg tenker slik. 

For slik som jeg oppfattet det på legen virket seg som at jeg skulle kjenne en liten virkning av medisinen allerede nesten fra første dag og jeg har jo kjent bittelitt, men jeg har det fortsatt så utrolig vanskelig hver eneste kveld. De siste tre kveldene har vært et helvete for meg. Jeg er så sykt ustabil. Folk kan ikke komme borti meg eller snakke til meg før jeg bryter ut i gråt og bare tenker negativt. Jeg har bare så lyst til å gi opp for det gjør så utrolig vondt. Det er så utrolig slitsomt å være slik kveld etter kveld. For hørtes jo nesten sånn ut på legen at det skulle stabilisere seg litt mer og at jeg skulle få det bedre på kveldene, men nå erfarer jeg det motsatte. Så jeg har begynt å tenke masse. Tenk om han har bomma helt. At jeg ikke har ADHD, men noe annet og at dette bare er en bomtur. At jeg ikke kommer noen vei, blir skrevet ut og da vet jeg at da kommer jeg til å falle rett tilbake i det gamle sporet. Jeg kommer til å ende rett tilbake hit om ikke annet verre. Nå tenker sikkert folk at jeg overdriver og alt slik, men dette er sannheten og grunnen til at jeg skriver det er jo rett og slett fordi jeg absolutt ikke vil at dette skal skje. Jeg har jo lyst til å få det bedre, men jeg klarer ikke tenke at det kommer til å ordne seg når kvelden kommer. Jeg har det jo ganske mye bedre på dagen. Jeg smiler, ler, snakker, klarer å konsentrere meg, komme igang med ting og det er ikke så mye tankekaos. Jeg har det litt bedre liksom så hvorfor skal det bli slik hver eneste kveld?

I utgangspunktet skal jeg snakke med legen min igjen i dag så utrolig spendt på hva han kommer til å si. Om han mener jeg bare skal bite tenna sammen og fortsette som nå eller om han kanskje har en forklaring på hvorfor det fremdeles er slik som det er på kvelden. Kanskje han setter meg på en større dose eller noe sånn. Så jeg håper virkelig jeg får snakket med han i dag. Har en del spørsmål til han som det hadde vært godt å få svar på. 

Så jeg egentlig ganske livredd på hva som kommer til å skje. For jeg har som jeg har skrevet flere ganger før et indre stort håp om at jeg kan få det bedre og at dette kan være rett for meg, men jeg har fremdeles den tvilen og djevelen i meg som tenker motsatt. Så veldig ambivalent og usikker på hva jeg skal tenke og føle. Jeg kan jo også si at jeg har en mistanke om at noe av grunnen til at jeg er slik som jeg er på kveldene i disse dager er fordi underbevisstheten min vet det er jul og at folk er ute sammen med venner for å drikke og ha det gøy. Så sitter jeg her. Jeg er jo ei 20 år gammel jente og jeg hadde jo ikke planlagt at jeg skulle tilbringe julen her, men det var som ei som jobber her prøvde å fortelle meg. At jeg måtte prøve å tenke at dette er en invitering for livet og at hvis dette her fungerer får jeg det bedre med meg selv så kan jeg heller dra ut både i påska og neste jul. At jeg faktisk kan dra ut for å ha det artig og ikke for å trøste meg eller for å glemme. Så jeg prøver å fortelle meg det gang på gang for jeg vet at det er så fornuftig det hun sier.

Så jeg får bare bite tenna sammen og holde på det lille håpet jeg har om at ting ordner seg. For det ordner seg alltid for snille jenter og jeg velger å tro at jeg er en av dem :)  

Jeg har igjen prøvd å forlate denne verden

Nå er det lenge siden jeg har blogget og igjen er dette fordi det har skjedd noe i livet mitt som ikke er bra. Jeg har vært på feil vei nå en stund og på søndag drakk jeg meg full og tok masse piller. Jeg ringte selv sykebilen, men husker det ikke da. De kom og fikk meg på sykehuset. Har bare blitt fortalt dette for det som tydeligvis skjedde var at de fikk kontakt med meg gjennom hele natten men på morgenen fikk jeg kramper. De måtte derfor legge meg i respirator så jeg ikke skulle pådra meg skader av krampene. Jeg våknet opp på sykehuset på Torsdag og ble flyttet opp på medisinsk avdeling fordi jeg hadde pådratt meg lungebetennelse så jeg trengte antibiotika intravenøst. Jeg har vært der siden da og jeg er mye bedre nå så blir nok skrevet ut herifra i morgen, men jeg skal snakke med ambulant team fordi jeg kan ikke bli skrevet hjem. Det er jul og da ender det bare med at jeg drikker, fester og ratt ender rett tilbake hit. Så jeg kommer til å si alt jeg kan for å få dem til å skrive meg over til Reinsvoll der jeg har vært tidligere. Jeg trenger virkelig hjelp nå og jeg er motivert til å ta i mot det kan få. Jeg må få hjelp for spiseforstyrrelsen min og bordeline diagnosen min for det er disse to som styrer livet mitt. Det kommer til å bli kjempe vanskelig, men jeg bare må. Jeg må tenke på de i livet mitt som jeg bryr meg om og som jeg er kjempe glad i og ikke vil miste. Min kjære fantastiske og gode mamma, mine flotte pappa, fine nydelige søsken, bestemor, tante. Det er så mange som bryr seg om meg og jeg må bare åpne opp øynene mine å se det nå. Jeg må bare ta avstand fra de "vennene" jeg trodde jeg hadde for de er ikke noe gode for meg. Jeg trenger stabile personer som hjelper meg og som er der for meg når jeg trenger det. Det har ikke de jeg har hatt nå vært for meg. 

Så da vet dere hvor jeg er og jeg håper virkelig de har sett alvoret i det jeg har gjort og at de hjelper meg nå for jeg trenger virkelig hjelp og jeg vil ha hjelp. Jeg trenger det. Jeg vil bli voksen, få familie, barn, en kjæreste, en jobb, bli gammel og leve et langt og lykkelig liv sammen med de jeg er glad i så nå må jeg bare ta et tak og gjøre en jobb. Jeg vet jeg må gjøre mye av jobben selv, men jeg trenger støtte og hjelp av folk rundt meg for jeg klarer det ikke alene. Så jeg håper virkelig de skjønner det, skriver meg til Reinsvoll i morgen og at jeg kan få videre hjelp derifra. Jeg har iallefall troa og håpet på det. 

Så var man kommet hjem igjen

Skrev jo i det forrige innlegget at jeg skulle snakke med legen om hva som skjedde videre. Om jeg kunne få være her og om jeg kunne få en langtidsplass. Det gjorde jeg og svaret ble at jeg skulle bli skrevet ut idag. Reagerte med tårer for hadde virkelig sett for meg å være her noen dager til så stormet ut fra samtalen og ringte mamma. Hun prøvde å si at kanskje det var for det beste for egentlig blir jeg dårligere av å være her veldig lenge. Noen dager er greit, men det blir liksom så mye fokus på det negative og da blir jeg dårligere. Så var enig med mamma og ble skrevet ut klokka 4 idag. 

Reiste hjem til meg selv for å pakke ut og komme meg litt igjen etter det som har skjedd før jeg tok turen bort til mamma. Skal sove der i natt. Er også snakk om at jeg skal være med på bursdag til søstera til kjæresten til mamma, men får kjenne på om jeg har overskudd til det. Ellers tar jeg meg en tur bort til bestemor å strikker videre på genseren jeg har startet på. Det har jeg ikke sagt til dere. Jeg fikk garn og strikkepinner i innflyttningsgave av bestemor og bestefar så nå hjelper hun meg med å strikke en genser. Hopper på en stor utfordring for bare strikket skjerf før, men hun har troa på at jeg kommer til å klare det så får håpe hun har rett. Går iallefall bra og fremover nå. 

Er jo ute jeg skal fungere så nå har vi sett på flere løsninger som kan hjelpe meg med utfordringene jeg har slik at jeg får en enklere og bedre hverdag. Vi driver å ser på hest så jeg virkelig får noe positivt som kommer til å hjelpe og glede meg masse. Så håper virkelig det går i orden. Det er et nytt team i kommunen som jeg kan benytte meg av når jeg trenger dem og psykiatritjenesten skal komme til meg som før fra 8-9 når jeg er hjemme. Det siste tiltaket vi skal sette igang som jeg tror kan hjelpe aller mest er at enten mamma eller noen andre skal ta over styringen min av penger. Slik at jeg får utdelt penger hver dag. Da har jeg jo ikke penger til å verken gå på polet eller å dra ut, så har virkelig troa på at det kan hjelpe meg masse. Jeg skal også benytte meg enda mer av å reise på besøk hos mamma, pappa og bestemor og bestefar. De bor jo like ved meg så det er jeg heldig med.







Så jeg har ikke gitt opp. Det har kanskje virka slik på måten jeg har skrevet, men jeg tror faktisk det har noe med det mamma sa. At jeg blir dårligere av å være innlagt over lengre tid. Så godt å være hjemme igjen og må bare jobbe alt jeg kan for å ta i mot den hjelpa jeg får slik at jeg kanskje kan få det bedre. Jeg har troa på at disse tingene som blir satt igang kan hjelpe meg, så spendt på å se om det er sant. 

Jeg har hatt en litt tung periode nå, men som sagt jeg gir ikke opp. Jeg har hatt en god periode nå på et og et halvt år så jeg vet jeg kan klare det. Jeg må tenke på at det positive jeg har i livet mitt. Min fantastiske mamma som stiller opp, gjør alt for at jeg skal ha det bra og som er utrolig glad i meg. Pappa, søsknene mine, bestemor, bestefar og tante som bryr seg om meg og vil mitt beste og som også er utrolig glad i meg. Hesten jeg kanskje skal få og Tussi som hjelper meg mye i hverdagen. Som er avhengig av meg. Skole, førerkort, venner og videre utdannelse. Det er så mye bra i livet mitt, jeg må bare åpne øynene og se på det. 

Så jeg er nå hjemme og har fått litt mer motivasjon. Dette skal jeg klare med støtte fra alle rundt meg som er utrolig glad i meg. Jeg er egentlig en utrolig heldig jente som har så mange fantastiske mennesker i livet mitt så nå må jeg virkelig stå på for deres skyld, men også min egen! 

"Never give up, keep fighting"

Nå skjer det

Først vil jeg bare starte dette innlegget og takke for alle fine og støttende kommentarer som jeg fikk på mitt forrige innlegg. Det motiverer meg og styrker meg til å tro at det kanskje finnes hjelp der ute for meg og at jeg en dag kan bli frisk. Så tusen takk til alle dere som har tatt dere tid til å skrive til meg.

Jeg tenkte bare å oppdatere dere bittelitt for fikk vite av kontakten min at jeg har legesamtale nå klokka 10 så da får jeg svar på om jeg får bli her lengre, om jeg kan få en langtidsplass og egentlig alt jeg lurer på. Så jeg sitter her nå og er utrolig spendt men også veldig redd for hva utfallet blir. Jeg vil virkelig ikke hjem idag for jeg føler meg overhode ikke trygg nok på meg selv og jeg føler det er slemt av dem å overlate alt ansvaret til mamma. Skal hun liksom gå rundt hele tiden og tenke "hva driver maren med nå". Nei det blir ikke riktig. Så jeg håper virkelig de hører på meg og lar meg få bli.

Jeg oppdaterer dere på hva som skjer med meg, men håper alle som leser dette kan krysse fingerne sammen med meg på at de hører på ropet mitt etter hjelp og at jeg får bli her mens jeg venter på langtidsplass! 


Mitt store tilbakefall

Det går en stund mellom hver gang jeg blogger og det beklager jeg, men det er en del ting som skjer i livet mitt fortiden og dessverre er det meste negativt. Jeg kan jo starte med å si at jeg er innlagt igjen på Reinsvoll fordi jeg rett og slett er så sliten. Kom inn på Søndag.

Jeg har jo snakket på at jeg har slitt ganske mye den siste en og en halv måneden som har gått, men på fredag skjedde det virkelig noe med meg som forandra alt. Jeg vet faktisk ikke hva det var, men det var som noen dyttet over en bryter for istedenfor å oppleve ting svart, hvitt ble alt bare svart. Så nå har jeg det virkelig ikke noe godt. Jeg tenker bare negativt, ser ikke for meg noen fremtid og har ikke motivasjon til verken skole, venner, familie eller noe egentlig. 

Jeg føler jeg ikke har noe som helst overskudd fortiden. Jeg orker egentlig ingenting. Jeg sliter med å komme meg i dusjen, det har jeg gjort nå i en måneds tid. Må liksom nesten kastes inn i dusjen for at jeg skal klare det. Bryr meg ikke om jeg legger på meg. Jeg bryr meg egentlig ikke om noe. Har ingenting i livet mitt som motiverer meg til å kjempe. 



Det er utrolig vondt å kjenne at jeg har falt så langt tilbake. For jeg føler jeg er faretruende nærme der jeg var da jeg var på mitt vanskeligste. Derfor har jeg idag sagt til kontakten min at jeg virkelig har behov for en langtidsplass der jeg kan komme meg opp igjen. Ha folk rundt meg, kjenner tryggheten og ha noen å snakke med når jeg trenger det. Og det er ganske ofte fortiden. Så hun har skrevet det i rapporten og de tar det opp med legen i morgen tidlig. Jeg får da svar på om det finnes noen ledige plasser for meg. Jeg har et stort ønske om å komme til Gjøvik for jeg vil være nærme familien min. Jeg har også ytret ett ønske at jeg håper jeg kan få være her på Reinsvoll til jeg får noen konkrete svar på om jeg kan få en langtidsplass, evt hvor og når dette er aktuelt. Skal nemlig egentlig skrives ut i morgen. Jeg føler meg ikke trygg på meg selv og jeg vil ikke overlate ansvaret til mamma så jeg håper virkelig de hører på meg og lar meg få være her. 

Så til dere som har kommentert det at det virker som jeg bare finner opp at nå har jeg det godt og nå har jeg det vondt så får dere lese dette innlegget og tenke dere om. Jeg gjør ingenting av dette for å få noe oppmerksomhet, jeg vil bare ha hjelp. For sannheten er at jeg er så utrolig ustabil fortiden at jeg trenger å ha noen rundt meg hele tiden. 

Jeg får ingen svar før i morgen så jeg er utrolig utenfor meg selv idag. Gråter for livredd for hva som skal skje. Vil virkelig ikke bli skrevet ut i morgen for jeg er absolutt ikke trygg på meg selv og jeg bor jo også alene. Så jeg krysser alle fingerne mine for at de hører på meg og at det finnes en ledig langtidsplass for meg slik at jeg kanskje kan bygge meg opp igjen før det faller helt sammen alt jeg har bygd opp det siste et og et halvt året. Så må bare distrahere meg selv med spilling og film idag for å ikke tenke på hva som skjer i morgen, men jeg må bare velge å tro og håpe at de ser hvor vanskelig jeg har det og at de hører på meg. 

Da vet dere litt hvordan jeg har det fortiden og hva som skjer med meg. Synes det er greit å skrive ett slikt innlegg så jeg samler alt i ett innlegg så dere kanskje får litt mer innsikt i min hverdag med alle utfordringene jeg har. For jeg lever et vanskelig og komplisert liv, men jeg har til nå sagt i fra når jeg trenger hjelp og de har hørt på meg så jeg må bare håpe at de fortsetter å gjøre det!

Dette er bare så utrolig slitsomt

Jeg trodde og følte virkelig at ting begynte å ordne seg for meg. Jeg begynte å få overskudd og jeg tenkte mer positivt, men for fire dager siden skjedde det noe.

Det sprakk virkelig for meg. Alle negative tanker kom og jeg begynte igjen å tenke masse på eksen og har ikke klart å slutte å gjøre det. Så sliter veldig i disse dager. Hodet mitt er ikke der det skal være og tenker bare på alt vi har gjort sammen og hva han har sagt til meg så er ganske fucka i hodet. Er utrolig slitsomt og hjelper ikke mye på problemene jeg har i fra før. Jeg har sovet hos mamma fra lørdag, men tirsdag sprakk det for det var på mandag alt starta. Så tirsdag klarte jeg ikke å holde meg unna mitt vonde hjelpemiddel. Nemlig alkohol. Jeg følte jeg hadde vært flink, men nå sliter jeg igjen med dette. Jeg bruker det på helt feil måte. Jeg drikker ikke for å ha det artig, jeg drikker for å glemme. Jeg vet det er feil, men det sprakk virkelig for meg og da vet jeg ikke hva jeg skal gjøre. Jeg er ikke slik at jeg ikke orker mer av livet og vil ende det eller at jeg vil gjøre meg selv noe, men jeg orker bare ikke gå rundt å tenke på han hele tiden. Det gjør så vondt og jeg klandrer meg selv for at det ble slik det ble og det gjør enda vondere. 

Jeg skulle så virkelig ønska at jeg kunne få snakka med han face to face og forklart meg, men får ikke sjansen. For han vil ikke ha noe med meg å gjøre. Jeg har prøvd alt. Sendt melding, ringt, sendt facebook melding og til og med sendt brev, men ingenting fungerer så jeg vet ikke hvor lang tid det kommer til å ta før jeg kommer over han. For jeg har en slik personlighet at jeg må ordne opp med folk før jeg kommer meg videre. Enten det er venner eller kjæreste. Så vet ikke hvor langt tid dette kommer til å ta. Jeg prøver alt jeg kan med å komme meg videre, men jeg faller hele tiden tilbake og det er slitsomt og vondt. 

Dette er rett og slett så utrolig slitsomt og jeg vet ikke hvor lenge jeg klarer å holde på slik før det sprekker ordentlig igjen. Jeg klarer ikke fokusere på skolen. Jeg klarer ikke hverdagen så det er bare snakk om tid før jeg må ta meg en pause igjen så jeg virkelig ikke sprekker slik jeg har gjort før. Det vil jeg ikke. Så jeg må bare ta tiden til hjelp og håpe at ting ordner seg. 

Jeg gir ikke opp og håper og tror at dette ordner seg. Jeg må bare komme meg videre for det er ingen sjanse at jeg og eksen kan ordne opp så da må jeg rett og slett bare komme meg videre! så jeg får jobbe med det og håpe og tro at dette ordner seg. For det ordner seg for snille jenter :)

 

Jeg er egentlig utrolig stolt av meg selv

Hei igjen alle sammen. Først vil jeg bare starte med å takke alle sammen for alle de fine og støttende kommentarene jeg fikk etter det forrige innlegget. Det er utrolig godt å se at andre har troa på at jeg kan komme meg opp igjen fra dette her. For innerst inne har jeg også troa på at det ordner seg. Jeg lever jo egentlig etter at det ordner seg for snille jenter.

Det går bare veldig opp og ned, det har det jo gjort spesielt mye den siste måneden og det er jo derfor jeg bestemte meg for å legge meg inn. Fordi jeg trengte en pause. Jeg har jo bare vært her siden lørdag, men jeg kjenner meg litt mer stabil nå enn det jeg gjorde på fredag. For da falt jeg rett og slett sammen og da måtte jeg bare innrømme at nå klarte jeg ikke dette lengre på egenhånd. Så det er veldig godt å kjenne at jeg tok det riktige valget. For nå kjennes det ut som om at det har gått to skritt frem og ett tilbake istedenfor et skritt frem og to tilbake. Det er en ganske stor forskjell for meg. Det jeg gruer meg til eller lurer på hvordan blir er når jeg kommer ut igjen. Kommer hjem til en tom leilighet og alle bekymringene er der igjen. Hvordan kommer jeg til å takle det? Jeg må egentlig bare vente å se. Slappe av og nyte de dagene jeg får være her. Jeg har fått vite at jeg kan være til Torsdag. Jeg skulle selv ønske jeg kunne være ut uken for å ha en hel helg innlagt, uten en trang til å måtte ut og drikke. For den kommer og det er jeg klar over. Og jeg vet jo at det alltid ender i tårer. Så hva er vitsen? Nei det blir for mye å skrive på et innlegg, men jeg prøver å flykte i fra problemene mine og å ha det artig. Innbille meg selv at problemene mine er borte, men det går jo ikke. 

Så jeg håper at disse dagene jeg har fått her kan hjelpe meg enda mer med å få overskudd og å komme meg videre. Komme meg over eksen, akseptere at det er over slik at jeg kan fokusere på de positive tingene i livet mitt. Begynne å bygge meg selv opp igjen og kanskje jeg en dag møter den riktige gutten igjen. Det vet jeg ikke når kommer til å skje, men jeg skal iallefall ta den tiden jeg trenger. Nå skal jeg fokusere på å stabilisere ting rundt meg og få trygge rammer. Bygge meg opp igjen. Starte på nytt. Jeg vet jeg kan klare det, det tar bare litt tid og litt jobbing. Noe jeg skal jobbe med å motivere meg til å gjøre. Dette tar nok også litt tid, men jeg har god tid. Jeg er bare 20. Nå trenger jeg bare å komme meg opp av denne gropa og det vet jeg at jeg kan klare. 

Jeg har vært og føler meg veldig ofte på bunnen. Jeg føler meg veldig deprimert og misslykka. Ting gikk så bra. Jeg hadde det bra med meg selv, jeg smilte, jeg begynte igjen på skolen, begynte å lese til teorien på bil og tenkte på å ta førerkort, hadde trosset guttangsten og telefonangsten, men så falt alt sammen. Da føler man seg ikke veldig oppe og vellykka, men da var det ei som sa til meg. Jeg skal se på alt det jeg har klart på denne korte tiden. Jeg har snart fullført et halvt år på skolen, jeg bor alene, jeg har en katt, jeg har fortsatt på førerkortet og det er flere småting. Tenk på hvilket steg dette er fra å være tvangsinnlagt og å ligge på sykehus fordi man ikke orket mer. Jeg var virkelig på bunnen, men jeg kom meg opp igjen. Jeg jobbet som bare det og jeg klarte det. Så jeg burde og jeg er egentlig utrolig stolt av meg selv som har klart alt dette. 

Så jeg vet innerst inne at jeg skal komme meg gjennom dette på en eller annen måte. Jeg må bare tenke positivt og tenke på alt jeg har klart og alt jeg mestrer i hverdagen. Jeg må støtte meg på de rundt meg og snakke med dem når jeg trenger det. Finne positive strategier som hjelper meg til å takle de vonde følelsene jeg får. Klarer jeg dette er jeg på utrolig god vei mot et bedre liv. Så jeg velger å ha troa :)


Da var man blitt innlagt igjen

Beklager at jeg blogger så dårlig fortiden, men jeg er rett og slett så opp og ned at noen ganger orker jeg bare ikke. Jeg har ingenting å skrive om, ting er bare svart. 

Jeg har hatt en veldig tung måned med lite søvn, vanskelig for å få i meg mat, mye problemer med å holde på mat og mye alkohol. Det har skjedd en del vanskelige ting for meg som har slitt på meg. Det ble slutt mellom meg og kjæresten og jeg sliter veldig med å akseptere det og komme meg videre, jeg bodde jo en måned hos pappa, men nå bor jeg igjen alene, jeg stresser mer og da bruker jeg mer penger som har resultert i at jeg sliter mer økonomisk så jeg er rett og slett bare så sliten. Jeg er så ustabil. Jeg er vandt til at det går opp og ned, men nå er det snakk om at i det ene minuttet kan jeg ha det bra, i neste kan jeg sitte å grine og bare tenke negativt. Alt har liksom bare slått seg sammen til ei stor gjørme som det er vanskelig å komme seg ut fra. 

Hver gang jeg drar ut på byen faller jeg sammen i gråt og det samme skjedde denne fredagen så på lørdag bestemte mamma og jeg meg for å reise på legevakta for å få meg lagt inn på frivillig måte. For jeg kjenner meg så godt at jeg vet at når jeg kjenner meg så sliten og begynner å tenke på å gjøre meg selv noe er det ikke lenge før det smeller. Derfor ville jeg få meg lagt inn før jeg gikk på en smell. Så på lørdag ble jeg lagt inn på Reinsvoll på akutt avdelingen, rett og slett fordi nå trenger jeg en time out. En pause fra alt som skjer i hverdagen. Ha noen rundt meg hele tiden som jeg kan snakke med, som kan observere meg. At jeg kan føle meg trygg og vite at her er det bare folk som vil passe på meg og jeg kan heller ikke gjøre meg selv noe. Kanskje jeg kan komme meg litt opp igjen så jeg klarer å bryte den onde sirkelen. For jeg orker ikke å ha det slik som jeg har det nå lengre. Det går bare ikke lengre rett og slett. Jeg vil ikke ødelegge alt jeg har bygd opp nå, men fortsetter jeg i samme bane kommer det til å skje så derfor håper jeg med noen dager her at jeg kan få litt hjelp til dette. For jeg håper jeg kan være her i noen dager til. Jeg skal snakke med legen i morgen og da kommer jeg til å fortelle alt om hvordan jeg føler det og hvordan jeg har det og ikke minst hva jeg føler jeg trenger. 

Så jeg føler meg egentlig ganske stolt som har klart å spørre etter hjelp før jeg hadde gjort noe jeg kom til å angre på. Det viser at jeg har blitt mer voksen og moden og at jeg tar ansvar for mitt eget liv. For jeg vil ikke gi opp. Jeg har gjort det før og det fører ingen vei. Det gjør ting bare vanskeligere. Så nå håper jeg med noen dager her at jeg kan klare å komme meg litt opp. Det er iallefall verdt forsøket. Jeg taper ingenting på det. 

Det var egentlig det jeg hadde tenkt til å si. Nå skal jeg og kontakten min for kvelden spille et brettspill som får meg til å tenke på andre ting så det er en veldig god terapi for meg. Så får man bare se hva som skjer i morgen. Jeg håper at dere har hatt en litt bedre helg en meg og at uken deres blir like bra. 

Klem fra meg

Jeg har klart det umulige

Hei. Nå må jeg virkelig skryte av meg selv for jeg har klart noe jeg ikke har klart på 2 år. Det virker sikkert som en kort tid og at det er en selvfølge at jeg skulle klare det jeg har klart. Jeg liker å skryte litt av meg selv når jeg får til slike ting. For jeg trosser angsten og tvangen gang på gang og jeg er virkelig inne på en helt annen vei, men nå skal jeg fortelle dere hva jeg har klart.

Jeg har klart å gå en hel dag uten å overspise og kaste opp!!

Jeg hadde aldri trodd jeg skulle klare det. Jeg har jo kastet opp hver enste dag nå i 2 år. Var to år her om dagen. Rart jeg har tellinga på det, men jeg husker jo når jeg startet med dette helvette. Det styrte dagen min og jeg gjorde det daglig. Jeg klarte aldri å komme unna det bare skjedde som en vane eller uvane. Jeg hadde virkelig aldri trodd jeg skulle klare det, men nå har jeg jeg gjort det. Jeg er så utrolig stolt av meg selv for dette var virkelig noe jeg trodde var umulig for meg å klare. Folk spør meg sikkert "hva er det som har skjedd siden du klarer det nå?". Jo det som har skjedd er at jeg har fått en ny lege som virkelig har reddet livet mitt og fått meg inn på den veien jeg er nå. Jeg skal begynne på skolen til høsten. Jeg skal flytte. Jeg har fått meg venner og jeg snakker med en gutt. Alt dette resulterte til at jeg nå har klart meg en dag uten. 

Jeg har ikke tenkt til å skrive så mye mer enn det jeg har gjort, men jeg ville virkelig bare skryte av meg selv for det føler jeg at jeg kan gjøre nå. Jeg har klart noe jeg aldri trodde jeg skulle klare. Jeg vil vise dere som sliter med mat på den måten jeg gjør det at det er mulig å snu. Ta små skritt av gangen og test dere selv. Hva er det verste som kan skje om du går en dag uten? Ingenting. Du får mer overskudd. Du er ikke sliten hele tiden. Du smiler og er glad og snakker som bare det. Du har det bedre den ene dagen. Og før dere vet ordet av det har dere klart to, tre dager, en uke, en måned. Det er ikke umulig og det ville jeg vise dere med dette innlegget.

Jeg håper dette innlegget gir dere håp og troa på at også dere kan klare det. For det kan dere. Jeg har nemlig klart det umulige:)

Stolt av meg selv for trosset to angster i går

Jeg sitter her nå og er utrolig stolt av meg selv rett og slett fordi i går trosset jeg to av mine store angster på en og samme tid. Dere skjønner jeg fikk en snapp her om dagen av en gutt som lurte på om jeg ville være med å drikke på lørdag. Jeg svarte ja for hørtes artig og koselig ut det og hadde jo tenkt til å drikke uansett. Så kom dagen liksom og jeg fikk en kjempe stor klump i magen for jeg har jo en utrolig stor angst for gutter og snakke med dem når jeg er edru. Jeg gjør det jo aldri. Unngår det helt. Har liksom tenkt tanken om at jeg skal trosse angsten, men jeg har aldri klart det. Har også angst mot å dra ut på noe slikt uten å ha drøkki på forhånd. Så satt i går med en kjempe stor klump i magen for skjønte ikke helt hva jeg tenkte på når jeg sa ja til det. Iallefall så sminka jeg meg, retta håret og tok på meg klær. Ordna meg skyss og drikke så jeg var klar, men kom jeg til å faktisk klare det?

Ja det gjorde jeg. Jeg dro bortover og snakket med en av gutta i cirka en halvtime alene før det kom to andre gutter. Hele tiden var jeg edru. Begynte jo å drikke senere, men jeg var edru mye av tiden. Var bestemor som sa det for var hun som henta meg i dag at jeg måtte virkelig være stolt av meg selv for at jeg hadde klart det jeg hadde klart. For jeg har disse to angstene, men jeg klarte likevel å trosse dem. Jeg klarte det virkelig til min store overraskelse. Så føler nå at jeg har en stor grunn til å være stolt av meg selv. Er jo ikke en person som skryter mye, men akkurat nå kan jeg si at jeg føler meg veldig flink for jeg velger å jobbe med tingene jeg sliter med istedenfor å unngå dem.

Jeg ville dele dette med dere rett og slett fordi jeg vil vise dere at det er mulig å trosse angster dere har. Jeg vet er vanskelig, men begynn i det små. Finn noen du kan stole på og som du føler deg trygg på og ta små skritt. Behøver ikke gjøre som jeg gjør i går og trosse den helt, men bare litt og litt er bra det også.  Det er ingen skam å spørre om hjelp fra andre det viser bare en styrke. At man tørr å spørre andre om hjelp. Det står det stor respekt for. 

Så min oppgave til alle dere som sitter med en angst er å prøve å jobbe dere gjennom den ikke forbi den. For det virker kanskje lett å unngå dem, men er det slik at du vil leve resten av livet ditt med å unngå akkurat denne tingen? Eller kan du klare å jobbe deg gjennom den? Jeg har virkelig troa på dere og vet at alle kan klare det:)

Life is complicaded

/ kan være triggende for noen/

Først må jeg bare skrive at jeg lenge har hatt det veldig bra og har de siste månedene hatt mange oppturer så dette tror jeg er første gang på veldig lenge at jeg skriver et "syte" innlegg. For den siste uka eller egentlig de to siste ukene har jeg vært ganske så nede. Jeg har rett og slett vært deprimert og liksom vært veldig likegyldig. Har hatt masse angst og tvangen har vært på sitt verste på veldig lenge, men det toppet seg denne helga og sitter her nå og har en jævla dårlig dag. Kan ærlig si at jeg brøt helt sammen i dag og tankene på å gjøre meg noe kom faktisk for første gang på veldig lenge. Jeg klarte å ringe mamma og tror jeg snakka sammenhengende i 5 minutt om alt som har skjedd og hvordan jeg hadde det og takket være henne klarte jeg å holde igjen. Så dagen min idag har rett og slett vært et helvette og jeg vet dette er teit og dumt og alt slik, men jeg orker bare ikke tenke på det så jeg har valgt å drukne sorgene mine i alkohol. Ja jeg vet at det er dumt, men jeg vet ikke om en annen metode for å få tankene til å bli borte. En dag skal jeg nok finne metoder for akkurat dette, men den dagen er dessverre ikke idag. 


Braste bare sammen idag så tårene kom ganske raskt

Så dette var mitt syte innlegg for dagen. For jeg vil at dere skal få se at selv om ting går bedre med meg så har jeg også noen perioder der ting tukler seg til og rett og slett er et helvette. Det er sikkert normalt, men jeg har liksom kjent det nå i et par uker og det ble ikke noe bedre etter denne helga. Ja det skjedde noe, men jeg kommer ikke til å si noe om dette. 

Jeg har fortsatt troa på at ting kan ordne seg og jeg kommer meg opp igjen. Jeg har ikke gitt opp håper, men akkurat nå virker ting ganske mørkt. Så vil ikke at dere skal tro at selv om ting er mørkt for meg nå så har jeg falt helt ned igjen. Jeg har bare en dårlig periode noe jeg ikke har hatt på lenge så derfor tenkte jeg å dele det med dere. Ikke for å få stakkars kommentarer men rett og slett for å vise at livet ikke er en dans på roser. 

Men jeg sier til dere, ikke gi opp. Ting ordner seg for snille jenter og gutter så aldri gi opp håpet :)

102 dager fri fra selvskading

Hei og god dag eller god kveld heter det vel. Jeg sitter her igjen å smiler for i dag er en stor dag for meg. Retteresagt det var egentlig det for 2 dager siden, men jeg glemte helt å skrive det til dere. Jeg er nemlig i dag 102 dager fri fra selvskading. Det er det lengste jeg har klart meg uten å gjøre meg selv noe. Det beste av alt er at på disse 102 dagene har jeg ikke bare vært skadefri, men jeg har heller ikke tenkt på å skade meg selv. Jeg har tenkt slik at hvorfor skal jeg la andre styre meg og få meg til å gjøre så jeg får enda flere sår på kroppen. Ingen personer eller ingen smerte er stor nok til at jeg skal måtte behøve å bruke en kniv for å få vekk den smerten jeg føler. 

Dette er jo noe helt nytt for meg å tenke slik. Er utrolig rart å tenke tilbake 1 år når jeg gjorde dette daglig. Hver eneste dag satte jeg med ned å straffet meg selv for ting jeg hadde sagt eller gjort eller ting jeg aldri kom til å klare og ting jeg hadde mislyktes i. Idag har jeg ikke slike tanker. For det er ting jeg aldri kommer til å klare og jeg begår mange feil her livet, men det er helt normalt fordi jeg er et menneske. Alle mennesker gjør feil enten de innrømmer det eller ikke. Det er menneskelig å gjøre feil er det noen som sier og det er helt sant. Så hvorfor skal jeg da føle meg så spesiell og måtte straffe meg selv på den måten? Nei det trenger jeg ikke og det har jeg forstått nå.

Får jeg det vanskelig nå blogger jeg om det. Jeg ringer mamma eller reiser til mamma og snakker med henne. Jeg bruker de som kommer til meg hver dag og snakker med dem. Jeg setter meg ned å ser en serie eller en god film eller jeg setter meg ned med en god bok. Jeg har på disse 102 dagene lært meg disse strategiene og jeg håper at jeg kan fortsette å bruke dem i tiden som kommer. For jeg vet at det kommer til å være oppturer og nedturer i fremtiden slik er livet. Det er en bergodalbane og en prøvelse. Livet er fylt med glede og mestring, men også sorg og smerte. Slik er det bare og det gjelder å da prøve å tenke at man ikke er så spesiell for det er slik for alle sammen. Alle sier det ikke høyt, men det er det jeg vil at folk skal gjøre. De kan skrive om det, snakke om det, bruke andre til å komme seg opp igjen. Det er mitt råd til dere.

For ett år siden hadde jeg aldri trodd dette var mulig og siden jeg sprakk for 4 måneder siden trodde jeg iallefall at jeg kom til å sprekke igjen, men neida. Det viser at hvis man virkelig vil noe og bestemmer seg for det kan man klare det. Kanskje ikke alene men det er ingen skam å spørre om hjelp. Det er mitt andre råd til dere.

Så da kan jeg fortsette å smile denne torsdagskvelden så håper jeg dere følger mine råd så skal nok dere klare å holde dere fri fra selvskading :)

Ei 19 år gammel jente som søker en venn

Jeg har det så mye bedre nå og vil at folk skal vite det derfor skriver jeg dette. Jeg er ei 19 år gammel jente som ikke har noen venner og er derfor på søken etter noen. Gjerne bare en. En er bedre enn ingenting. Grunnen til at jeg ikke har noen venner fra før er nok fordi jeg har vært psykisk syk de siste 3 årene og har på de årene mistet alle jeg hadde. Jeg har selv prøvd å ta kontakt med folk, men har rast mistet kontakten med dem igjen. Jeg prøver og prøver, men folk blir bare borte. De sier de skal finne på ting med meg men det skjer aldri noe så nå skriver jeg dette innlegget i et håp om at det er noen der ute som vil bli min venn. 

Og med venn mener jeg en person som jeg kan møte, finne på ting med. Snakke om alt og allting. Ta med på kino, bowling, dra på fest med og gjøre det meste. En person som vil høre hva jeg har å si og som åpne seg for meg. Som jeg kan lene meg på når jeg er nede og som gjør det samme til meg. At vi kan støtte hverandre og dra hverandre opp. Jeg trenger virkelig ei venninne eller en venn for jeg er så alene. ja jeg har familien, men de er der alltid. Jeg har ingen å be med på kino, ingen å dra på fest med. Liksom jeg har ingen. Ingen venner. Derfor skriver jeg denne statusen.

Jeg håper mest at folk fra oppland/toten tar kontakt for vil gjerne treffe folk som er i nærheten. Litt enklere. Men kommenter de som vil. For jeg trenger virkelig noen nå. Jeg har det så mye bedre så derfor jeg trenger noen rundt meg nå. Jeg er ganske desperat for kjenner at det snart går nedover for meg fordi jeg bare har familie og ikke mer. Så hversåsnill vil du bli venn med meg hadde jeg blitt så glad.

Jeg er ei livvatt og glad jente som elsker å dra ann en god spøk. Jeg holder på hemmeligheter og er en trofast venn. Den eneste personen jeg sier noe til er mamma og nei hun sier ikke noe videre. Jeg liker å feste så å dra på fest er ett pluss. Jeg liker hest og egentlig dyr så alt med det er innåfor. Jeg er ganske smart og omtenksom. Kort om meg.



Så jeg håper virkelig noen kan ta kontakt med meg etter det. Dere som er interessert kan sende melding til facebooken min HER eller sende mail til marenkri-95@hotmail.com. Tørr ikke skrive mobil nummer. Ellers kan dere skrive igjen en kommentar her :) håper virkelig at etter dette innlegget kan jeg møte noen som kanskje kan bli min venn :)

og hvis dere vil dele dette innlegget hadde jeg blitt glad for jeg er på et stadie at jeg trenger enn venn nå!!!

Hvem er Maren? del 2

/Inneholder ting som kan være triggende for noen/

Det neste halve året skulle vise seg å bli et helvete for meg, men også de rundt meg. Jeg prøvde flere ganger å ta livet mitt, men en gang var det så alvorlig at hjertet mitt stanset og de måtte bruke hjertestarter for å få meg i livet igjen. Dette var mitt mest alvorlige selvmordsforsøk. Hver gang etter mine selvmordsforsøk ble jeg lagt inn på Reinsvoll akutt post. Etter mitt siste selvmordsforsøk fikk jeg en 3 måneders innleggelse på Reinsvoll fordi i samråd med foreldrene mine og lege fant vi ut at det ikke var mulig for meg å bo hjemme lengre. Jeg skjønte da ikke hvorfor, men idag har jeg full forståelse for dette. De begynte derfor å se etter leilighet til meg i kommunen slik at jeg skulle bli fulgt opp å få besøk av det som idag kalles psykiatri tjenesten. De fant meg ei leilighet på Lena og 1 mai flyttet jeg inn. På dette stadiet var jeg en helt annen plass enn jeg var bare 4 måneder tidligere. Jeg gikk på medisiner som hjalp meg, men jeg hadde også funnet motivasjon i det at jeg skulle bo alene og bli mer selvstendig. Jeg flyttet så inn og en måned senere reiste vi for å hente katten som skulle bli min. Dette ga meg en enda større livsgnist og jeg trodde at alt var bra nå, men jeg tok feil. 

Jeg gikk igjen på en smell og prøvde å ta livet mitt med piller. Igjen var det inn på Reinsvoll, men denne gangen ble innleggelsen bare noen dager da de mente jeg ikke var syk nok til å være der lengre. Mot mamma og pappas fortvilelse ble jeg sendt tilbake i leiligheta, men til alles overraskelse gikk dette mye bedre enn de hadde trodd. Jeg klarte å samle meg sammen igjen og ble ble sakte, men små skritt bedre. Jeg hadde mye mindre selvmordstanker, men jeg skadet meg fremdeles flere ganger i uka. Hver gang noe gikk meg i mot eller at jeg ble deprimert. På dette stadiet slet jeg også med min bulimi. Jeg overspiste og kastet opp etter hvert eneste måltid. Alle pengene mine gikk til mat og jeg begynte å engste meg over pengene. Jeg begynte da å ta av sparepengene mine noe jeg angrer sykt på i dag, men jeg måtte bare. Fordi dere skjønner jeg har ikke en vanlig bulimi. Om jeg i det hele tatt har det for skal prøve å forklare. Jeg spiste ikke hva jeg ville for så å kaste opp. Jeg hadde et mønster som jeg fulgte. Jeg spiste noe, kastet opp. Spiste en ting til og kastet opp og slik fortsatte det i to timer. Jeg spiste den samme rekkefølgen om og om igjen flere ganger daglig. Jeg viste raskt at dette var tvang og viste ikke hva jeg skulle gjøre med det, men jeg ble mer og mer lei av dette her. Og det som tilslutt skjedde var at hodet mitt lærte seg til hvordan jeg kunne regulere vekta mi. Dette resulterte i at jeg gikk ned 10 kg. Jeg veide på dette stadiet 43 kg. Jeg syntes forsatt jeg var stor og at jeg hadde mer å ta av. 


Her veide jeg 43 kg

Samtidig med dette gikk jeg til ukentlig samtaler med en psykiatrisk sykepleier på Dps. Dette hjalp meg veldig og jeg kjente hver gang jeg var ferdig der at jeg hadde mer å gå på, men dette gikk raskt over. Derfor var jeg helt avhenge av ukentlige timer. De gangene hun ble syk og ble borte tuklet ting seg veldig mye sammen og jeg fikk mye større tvang rundt mat og jeg drev mye mer med selvskading.  Men jeg klarte fremdeles å motivere meg på at dette skulle jeg klare. Ting ble lettere og lettere, men jeg slet fremdeles veldig. Jeg holdt meg mest for meg selv og den sosiale angsten min var nå på sitt verste og et nytt problem dukket opp. For i November begynte jeg å drikke for å dempe angsten og for å holde meg mer unna mat for jeg var så lei av å måtte spise og kaste opp hele tiden. Så plutselig satt jeg på hverdager full og alene. Det var ikke mange som viste om dette og det ville jeg heller ikke for jeg hadde ikke noe problem. Jeg tror heller ikke jeg hadde utviklet et stort problem da, men jeg var på en farlig vei. 

Høsten var over og vi var kommet til jula. Fortsatt gikk ting lettere, men maten, tvangen, selvskadingen, angsten og drikkingen var fortsatt store problemer. Nyttår kom og et nytt år var på vei. Jeg hadde nå troa på at i dette året skulle jeg få det bedre. Det gikk ganske bra til å starte med, men en kveld var jeg på fest og bare at det skjedde en småting gjorde så jeg prøve å hoppe ut av bilen i 80 km/t. Da ble jeg kjørt rett til Reinsvoll igjen. Ble der bare i 2 dager så var det hjem igjen, men dette var mitt siste selvmordsforsøk. Jeg har i dag ingen tanker om å ta livet mitt for jeg har ting i livet mitt som jeg ikke forlate. Jeg sitter i dag med dødsangst. Tanken på at jeg en dag skal dø skremmer meg så mye. Så nå har det snudd seg helt og det er jeg utrolig glad for. 

Men i mange år har jeg gått å kjent at det har vært noe med meg og jeg har mast på helsevesenet om at de skal hjelpe meg å finne det ut. For de fant ut i 2014 at jeg ikke hadde Ahdh og mest sannsynlig ikke har hatt det i det hele tatt. Det har vært noe annet med meg og det hjalp de meg endelig å finne ut hva var for et par uker siden. Jeg ble påvist diagnosen bordeline ustabilitetsforstyrrelse. De har tydeligvis mistenkt at jeg har hatt en personlighetsforstyrrelse helt siden jeg gikk på Bup så jeg tror det var det var grunnen til at jeg slet med å ta kontakt med folk når jeg gikk i barnehagen og på barneskolen. 

Også er det en ting jeg ikke har skrevet noe om og det er grunnen til at jeg har såpass stor angst ovenfor gutter og menn. For jeg klarer nesten ikke svare de engang på facebook hvis de skriver til meg. Jeg snakker aldri med gutter face to face i edru tilstand og grunnen skal dere få høre her. Sommerferien i 2012 skjedde det noe med meg som har gjort dette med meg. Jeg vet ikke hva man skal kalle det, men jeg kan skrive kort hva som skjedde. Jeg og et par venninner var på fest hos noen vi kjente og så kom det noen gutter utover kvelden. Jeg hadde drukket nok så mye og jeg fikk også en røyk. Etter denne røyken ble det nokså svart for meg. Jeg var jomfru før denne kvelden men det ble endra. Det som ødela alt dette var at mens jeg gjorde det kom flere gutter inn og tok bilder som de i etterkant sendte rundt. Jeg ble ropt på og kalt etternavnet på gutten i et halvt år etterpå. Etter dette forandret synes mitt seg rundt gutter og jeg fikk en kjempe stor angst mot dem og den gjorde noe med selvtilliten min. Den falt helt ned og det er noe jeg fortsatt sliter med i dag. Det er her det spiller inn at jeg er bifil. For helt ærlig vet jeg ikke hva jeg er. Jeg vet ikke om jeg liker gutter eller om det bare er angsten min som stopper meg, men jeg liker jenter det vet jeg. 



Så nå sitter jeg her i dag når jeg skriver dette innlegget med diagnosen sosial angst noe jeg har fått fordi jeg har blitt sviktet så mange ganger og fordi jeg har forandret meg såpass mye at andre har snakket stygt om meg. Det som også skjedde med meg med han gutten har vært en stor faktor til at angsten min har vokst. Jeg har også diagnosen bulimi etter år med trening og sulting som resulterte i en anoreksia, men så ble alt snudd på hodet da jeg ikke fikk trene mer. Deretter fulgte det på meg bulimi og maten ble min største tvang. Jeg har til slutt en personlighetsforstyrrelse som jeg og familien min tror jeg har hatt helt siden jeg var liten. Den har vært grunnen til mange av valgene og veiene jeg har valgt oppover årene. Den har gjort meg til den jeg er i dag på godt og vondt. 

Jeg har gjort mange gale valg her i livet som følger meg i dag, men jeg har bare prøvd å passe inn. Jeg har prøvd å få meg venner, å beholde dem, være en del av gjengen. Jeg har prøvd å oppnå en kropp som skulle gjøre slik at folk skulle synes jeg var pen. Så folk skulle se meg, slik at jeg fikk oppmerksomhet. Slik at jeg skulle få det bra med meg selv, men hva har skjedd. Jeg sitter her i dag med mye bagasje som jeg kunne klart meg uten. Jeg jobber utrolig hardt for å bearbeide noe av det som har skjedd med meg for at jeg faktisk skal få det bedre med meg selv og kanskje bli frisk fra alt dette. For det er ikke noe annet jeg ønsker enn å få vekk alt dette og være en helt vanlig person. For jeg føler meg spesiell og ikke på en positiv måte. Jeg føler at jeg er til bry, at jeg bare sårer personer og at jeg burde være alene. Dette er tanker jeg vil gjøre noe med og jeg jobber hver eneste dag.



Jeg forteller meg selv at jeg er nydelig slik jeg er. Jeg trenger ikke gå ned mer i vekt. Jeg har det siste månedene kommet meg opp igjen til en nokså normal vekt. Jeg har klart å stabilisere meg på 50 kg noe som jeg er fornøyd meg. Jeg vet innerst inne at jeg burde gå opp mer, men det tar jeg etterhvert. For nå har jeg det faktisk ganske bra. Jeg skal flytte om noen måneder. Jeg skal fullføre 3 fag på mitt siste år på videregående til høsten. Jeg skal bli med i en gruppe til høsten som skal hjelpe meg å finne måter å takle og minske min personlighetsforstyrrelse. Jeg har fått tre kattunger som gjør dagene mye lettere. Alt dette her kan jeg takke meg selv for, men også legen min og ikke minst min kjære mamma. Hun har stått sammen med meg i alt dette jeg har skrevet og jeg forstår ikke at hun ikke har gitt opp, men takket være henne sitter jeg her i dag. Takket være henne skal jeg bli frisk for hun er min rollemodell og personen her i livet som gir meg livsgnist og motivasjon. Hun er alt for meg. 

Så nå er jeg inne i en bra periode. Jeg er 93 dager selvskadingsfri. Jeg bruker mye mindre penger på mat. Jeg spiser også mer mat som jeg holder på. Jeg har ingen selvmordstanker. Jeg har det mye bedre med meg selv. Jeg tror jeg er inne på en riktig vei og jeg skal ikke gi opp. Jeg håper dette her kan vise dere at selv hvor mye som skjer i livet er det mulig å få det bedre. Man må bare aldri gi opp. Man må kjempe og kjempe. Snakk med folk, hjelp og motiverer hverandre. For uansett hvor mye bagasje du har kan du bli frisk. Jeg føler jeg er et bevis på det. Jeg har opplevd mye, men jeg sitter her i dag. Jeg har vært helt på bunnen, men jeg har tatt skritt for skritt. Det er det som gjelder. Bygg det opp. Ta en dag av gangen og finn noe positivt i hver dag. Never give up keep fighting!!

Dette var altså min historie. Dette er hvem Maren er og tusen takk til alle som har lest min historie og delt den. Jeg vet det ble mye, men jeg ville fortelle dere alt så detaljert som jeg fikk til. Jeg vil vise folk at det er håp. Så tusen takk for meg. 

Hvem er Maren? del 1

/Innlegget inneholder ting som kan være triggende for noen/

Det er flere som har etterspurt ett innlegg der jeg samler alt jeg har skrevet om meg selv, ang diagnoser, hvordan jeg fikk de og slike ting. Slik at alt kommer i et og samme innlegg. Tror det kanskje blir enklere for folk å forstår derfor skal jeg prøve så godt jeg kan å skrive så detaljert som mulig. Så dette innlegget kommer til å bli utrolig langt, derfor har jeg valgt å dele det opp i 2 deler. Del 2 kommer i morgen. 

Jeg er ei 19 år gammel jente som har vokst opp sammen med mamma, pappa og mine tre søsken, men i en alder av 10 opplevde jeg det som er alle sin største frykt. Jeg mistet min lillebror. Det var en stor påkjenning på hele familien, men jeg kjente det veldig fordi når han var i live og frem til han ble borte var det nesten så bestemor oppdro meg og lillesøsteren. Fordi mamma og pappa var på sykehuset en hel del siden lillebroren min var hjerneskadet og trengte medisinsk oppsyn og hjelp. Jeg hadde da i 10 år klart meg mye alene og følt meg mye alene, men plutselig var mamma og pappa der hele tiden. Jeg kjente dette veldig for disse årene jeg var alene føler jeg tok meg igjen i en alder av 10. Altså at jeg følte at da startet livet mitt. Jeg ble altså hengende mye etter. Jeg var kanskje 10 på papiret, men i hodet følte jeg meg som en 5 åring som er avhengig av foreldrene sine. Så hele denne forandringen forandret meg veldig. 


Min kjære vakre lillebror som ble borte alt for tidlig<3

Helt siden jeg var liten har jeg slitt med å ta kontakt med andre mennesker. Jeg viste liksom aldri hvordan jeg skulle snakke med dem så min måte å få kontakt var å slå og sparke. Gjøre andre vondt på en måte. Jeg fikk jo oppmerksomhet da for det ble mye styr rundt dette, men oppmerksomheten var negativ. Pågrunn av alt dette tok mamma meg med til BUP i en alder av 6 år der de konkluderte at jeg hadde Adhd. Jeg var helt på grensen mellom å ha den eller å ikke ha den, men de satte fortsatt diagnosen. I voksen alder føler jeg liksom at de satte den bare for å late som de fant en forklaring på min oppførsel, mens det var noe annet som plagde meg. Jeg tror jeg gjorde hva jeg gjorde for å få oppmerksomheten til folk siden jeg følte såpass alene hjemme fordi mamma og pappa var mye borte. Jeg har alltid vært en person som er avhenge av andre og jeg har trengt kjærlighet og ha vist at folk er glad i meg, men de to personene jeg trengte dette mest av var mye borte fra meg. 

Jeg levde et ganske vanlig liv egentlig siden jeg ble født, men påkjenningen med tapet av lillebroen hang mye i meg. Jeg kom meg igjennom barnskolen og hadde det egentlig veldig bra der. Jeg hadde fortsatt problemer med å ta kontakt med folk så jeg kom ofte i krangler med folk siden de ikke forstod hva jeg mente og ville. Jeg prøvde bare å passe inn. For jeg har i mange år følt at jeg ikke vet hvem jeg er. Helt siden jeg var liten, men verre i voksen alder, men barneskolen gikk bra. Jeg hadde mange gode venner og trivdes godt så når ungdomskolen kom forandret mye seg. Jeg mistet kontakten med de jeg var tett med på barnskolen og føler jeg måtte starte helt på nytt. Finne nye venner og for meg var ikke dette lett. Jeg fant heldigvis ei som jeg kom godt overens med. Hun ble min bestevenn. Gjorde mange ting sammen både på skolen, men også hjemme. Senere kom også ei anna inn i bildet så vi ble en trekløver, men hun forsvant fort da hun fikk seg kjæreste og ikke hadde tid til oss. Det var da jeg og bestevenninna sa til hverandre at vi aldri skulle la en gutt komme i mellom oss. Dessverre skjedde dette når vi kom over på videregående. 

Det var dette hoppet som var utrolig vanskelig for meg for jeg viste ikke hvor jeg passet inn. Jeg hadde søkt meg på helse og sosial, men jeg valgte studiespesialisering siden det var der bestevenninna mi skulle gå og jeg ville ikke være alene. Det forandret seg raskt for plutselig hadde hun fått seg kjæreste og vi gled mer og mer i fra hverandre. Jeg ble igjen alene og prøvde alt jeg kunne for å passe inn andre steder. Jeg forandret hele meg, gjorde ting jeg trodde var riktig, men som ikke var meg. Jeg ble en helt annen person. Begynte å røyke og drikke for dette var så kult innenfor den gjengen jeg var. Det var da alt startet for fult for jeg begynte å gjøre ting som jeg aldri hadde gjort i edru tilstand. Jeg ble enda en gang en helt annen person siden jeg drakk og jeg ble raskt samtale emne i mange situasjoner og jeg begynte å ha pigger ute da jeg ikke følte jeg kunne stole på noen. Dette var starten på ett av mine nåværende problemer nemlig sosial angst. Jeg drakk for å få vekk denne tvilen og jeg var på vei inn i en ond sirkel. 



Det som stoppet meg var at jeg fikk et annet fokus. Det var så mye snakk om den perfekte kroppen og jeg  hadde jo aldri vært stor eller noe sånn, men jeg ville begynne å trene på et treningsenter. Hadde jo gått på fotball og håndball i mange år, men dette ble slutt av ulike grunner. Så jeg meldte meg inn i Toten treningsenter. Dette var i 2012. Trente når jeg følte for det, men ting fortsatte å tulle seg til på skolen og sosialt så jeg trappet opp treningen til flere ganger i uken og plutselig trente jeg hver dag. Det ble min nye tvang. For når jeg var liten hadde jeg snev av tvang i form av vasking, telling og slike ting. Så nå hadde jeg en annen tvang. Jeg klarte meg ikke uten. Jeg begynte også å snakke med en personlig trener fordi jeg ville ha hjelp til å få en velltrent og fin kropp. Han satte opp et treningsprogram som jeg skulle følge. Dette gjorde jeg, men det var en ting som skjedde sammen med dette og det var at jeg trente hver dag, men jeg spiste absolutt ikke nok til å følge opp. Derfor startet jeg sakte, egentlig ganske fort å gå ned i vekt. Jeg gikk bare mer og mer ned. Jeg utviklet anoreksia. Hadde fortsatt overskudd til trening så trente hver dag, men plutselig en dag fikk jeg beskjed om at nå var jeg blitt for tynn og at jeg ikke fikk lov til å trene mer. Dette var våren 2013. Verdenen min falt helt sammen og jeg viste ikke lengre hva jeg skulle gjøre. Dette var starten på min dype depresjon. 



Jeg skjønte ikke lengre hva jeg skulle leve for. De hadde tatt i fra meg det jeg levde for og jeg begynte å trøste spise. Siden jeg ikke lengre trente gikk jeg raskt opp igjen i vekt og dette skremte meg helt forferdelig. Jeg skjønte ikke hva jeg skulle gjøre før jeg kom over noe som var slik at man kunne spise hva man ville, men kaste det opp igjen etterpå. Dette var starten på bulimien min. Jeg holdt det hemmelig i noen måneder før mamma fant det ut. Hun trodde det bare var av og til, mens sannheten var at det var etter hver eneste måltid. 

Jeg var fortsatt veldig deprimert og sammen med problemene med maten begynte jeg å få selvmordstanker. Jeg gikk fremdeles på mitt siste år på videregående, men jeg hadde ikke hodet med meg. Det var andre steder. Så i september fortalte jeg til mamma og pappa at jeg hadde sterke tanker om å ta livet mitt. De tok meg med til legen som henviste meg til Sannerud som var en psykiatrisk post for ungdom. Jeg fortalte alt jeg tenkte til legen som kom å snakket til meg og jeg ble lagt inn der. Jeg fikk så valget om jeg skulle prøve å gjøre ferdig siste året mitt eller om jeg skulle gi fra meg skoleplassen. Det ble til det siste da jeg var alt for syk til å fortsette. Etter jeg ble lagt inn trodde jeg at dette skulle hjelpe meg, men jeg tok helt feil. For jeg begynte raskt og skade meg. Plutselig gjorde jeg det hver dag. Jeg fikk aldri gå ut, var nesten alltid på posten og dette gjorde så jeg ble helt stengt inne i meg selv. Dette var grunnen til at jeg startet å skade meg. Mamma og pappa kom på besøk og jeg viste dem armene mine. Jeg takker dem for dette idag for de tok ifra meg det jeg brukte, men trangen var fremdeles der. Jeg var fortsatt utrolig deprimert og selvmordstankene var sterkere enn noen gang. Jeg startet og kaste meg selv ned fra senga i et forsøk på skade meg såpass mye at jeg kanskje klarte å dø. Dette var det ingen som viste om.



Fordi dette var en ungdoms post og jeg fylte 18 i oktober så ville de gjerne skrive meg ut så fort som mulig, men jeg var alt for syk. De ville derfor få meg over til Kringsjåtunet som var en annen post for ungdom, men de kunne gjøre ett unntak for meg. Jeg hadde samtale med dem og det ble bestemt at jeg skulle få plass, men de ville fortsatt skrive meg ut fra Sannerud og det gjorde de. En uke før jeg skulle inn på Kringsjå. Dette var den største feilen de kunne gjort. For jeg samlet sammen alle tablettene jeg kunne få tak,og tok dem. Jeg gjorde mitt første av 5 selvmordsforsøk. Mamma fant det raskt ut for jeg tok ikke nok til å sovne. Det ble ringt etter sykebil og jeg ble lagt inn på intensiven på Gjøvik sykehus. De fikk ikke pumpet meg, men jeg fikk medisiner mot dem. Fordi jeg var utrolig syk nektet jeg for å ta i mot dem og de hadde ingen andre valg enn å legge meg i belter. Jeg brukte alle kreftene jeg hadde i hele kroppen for å komme meg løs. Skrek, sparket og slo til ingen nytte. De fikk i meg medisinene og jeg ble liggende til dagen var over. 

Deretter kom jeg på akutt posten på Reinsvoll hvor jeg var noen dager frem til jeg ble kjørt til Kringsjå. Dette trodde jeg igjen skulle hjelpe meg, men jeg tok igjen feil. For det var noe de ikke hadde sagt til meg og det var at den eneste plassen de hadde plass til meg var på avdelingen for spiseforstyrrelse. Oppe i alt dette slet jeg fortsatt med maten, men det var min eneste trygghet så jeg nektet å gi det  fra meg. Jeg møtte opp til alle måltider, men forsvant raskt på do etterpå. Dette foregikk hele oppholdet mitt. Oppholdet ble kort da jeg nektet for å være der lengre og ville hjem. Dette var i Januar 2014. Jeg klarte mot mamma og pappas vilje å få overbevist dem om at jeg var mye bedre og at jeg lovte å ikke gjøre noe mer. Jeg kom derfor hjem. 

Del 2 kommer som sagt i morgen 


Tusen takk for all den støtten jeg for fra dere

Tusen takk for alle de positive kommentarene jeg fikk på mitt forrige innlegg. Det gjorde noe med meg og mitt inntrykk til meg selv. Kanskje jeg nå ser på meg selv som en hore, men kanskje også etter alle kommentarene at jeg endrer litt syn.

Folk kler seg verre enn meg og jeg har "kanskje en kropp til å vise frem" som noen av dere sier. Jeg skammer meg sånn egentlig ikke kroppen min. Den kroppsdelen jeg er mest fornøyd med er magen så derfor liker jeg å gå i magetopp, men hver gang jeg gjør det får jeg slengt at jeg ser ut som en hore. Det er ikke sant for vet dere hva? De som slenger det er bare misunnelige og dette kan jeg si takket være dere så takker alle dere som skrev slike ting. For er grunn til at jeg blogger for da kan jeg skrive hva jeg føler og tror rundt ting så kan dere skrive tilbake hva dere mener. For det meste får jeg positive kommentarer, men selvsagt må noen slenge dritt. Sånn er det med alt enten det er blogg, facebook, meldinger eller face to face. Noen må alltid bryte ned folk og slik kommer det alltid til å være dessverre. Derfor sier jeg DRIT I DET! Jeg prøver på det og takket være dere som kommenterer de snille tingene så klarer jeg det. Takker dere for det. Det betyr veldig mye for meg at folk støtter meg. 



Etter det dere skriver prøver jeg å tenke annerledes. Hvis dere så hva jeg hadde på meg nå i helgen ser dere at jeg har prøvd å endre noe. Jeg har prøvd en annen stil som dere sier. Det fungerte for meg så kanskje jeg er inne på ett annet spor. Ikke vet jeg, men kanskje jeg har klart å endre noe. Jeg har iallefall prøvd.

Alltid er det noen som må slenge dritt, men jeg hever meg over det. Jeg er meg. Jeg kler meg er som jeg vil. Ingen får gjort noe med det.

Jeg ser på meg selv som en hore

Nå skal jeg skrive noe som jeg lenge har tenkt på å skrive. For jeg får veldig ofte kommentarer eller spørsmål om hvordan jeg klarer å dra ut på byen hvis jeg har angst og ikke minst hvordan jeg klarer å kle meg så løst eller horete. Svaret er enkelt og det er fordi jeg ser på meg selv som en hore. Jeg har hørt det så mange ganger at jeg har startet å tro det selv i tillegg til at jeg føler at gutter bare ser meg som en hore så da er det veldig enkelt. 

Slik har jeg følt det veldig lenge så hvorfor skal jeg ikke bare være en hore som dere kaller meg. Kle meg som en hore og oppføre meg slik. Virker som det er slik jeg er og hvordan egentlig både jenter og gutter ser meg. For hver gang jeg kler meg opp når jeg skal få fest tenker jeg slik. "hvordan skal jeg kle meg for at folk skal se meg best på byen". Er helt ærlig med dere nå for er slik jeg tenker. Jeg ser så ned på meg selv hver gang jeg skal ut derfor ser dere meg på byen med korte kjoler, magetopp og utringa topper. Fordi jeg vet at jeg ikke er verdt noen ting i andres øyne. 





Det høres sikkert helt teit ut, men er virkelig slik jeg ser på meg selv. Er jo ikke et tilfelle at på hverdager går jeg med joggebukse og sminkeløs, men når fredagen kommer og jeg skal ut så går jeg med kjoler som går litt nedenfor rumpa, topper som viser kløft og magetopp som viser magen. 

Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre med det for tro meg JEG VIL GJØRE NOE MED DET! Så den som har noen tips mot dette tar jeg gledelig i mot dem. For ja vil gjøre noe med det! 

Resultatet av utredningen for personlighetsforstyrrelse

God kveld. Føler jeg starter alle innlegg slik men er sykt dårlig på å starte innlegg så er en grei løsning.

I dag hadde jeg time hos psykologen min og fikk endelig resultatet eller svaret jeg har ventet på. Har jeg eller har jeg ikke en personlighetsforstyrrelse i såfall hvilken. Selvsagt vil jeg jo ikke ha en slik diagnose men jeg har sagt i årevis at jeg har villet få svar på hva det feiler meg. Få satt en ramme rundt og fått et navn. Er liksom enklere i forhold til å faktisk få hjelp for deg og idag har jeg fått svaret.

Resultatet var at jeg har en bordeline utstabilitetsforstyrrelse. Har ikke tenkt til å gå så mye inn på hva det vil si nå, tenkte å skrive ett innlegg om hva bordeline er fornoe og forklare litt så dere kanskje forstår litt mer senere. Jeg ville bare fortelle dere hva slags svar jeg hadde fått.

Så nå vet jeg det. Jeg har en personlighetsforstyrrelse og nå står det på papiret. Nå er det ikke noe "jeg tror jeg har det" eller "kanskje jeg har det". Nå er det slik at jeg har det og jeg får ikke gjort noe med det. Jeg må nå fokusere på å finne måter å lære å leve med det. Lære metoder for å takle endringen og skiftningene på. Derfor håper jeg virkelig at jeg får bli med i den gruppen som jeg snakket på her om dagen. De virket veldig optimistiske på at det var noe som passet for meg og som jeg fikk være med på. Så da er det bare for meg å krysse fingerne for at jeg får hjelp for dette. For det vil jeg virkelig ha og til alle dere som sier at jeg ikke fokuserer på å bli frisk eller at jeg ikke ønsker å bli frisk. Dere skulle bare vist hvor mye jeg har jobbet den siste tiden og hvor mye jeg fortsatt jobber mot å komme meg ut fra dette. Snu ting og komme inn på riktige veier og det har jeg faktisk klart. Jeg har det mye bedre nå enn jeg hadde det bare for noen måneder siden. Jeg har fortsatt ting å streve med, men det er mange ting som går mye bedre så de seierene skal ingen få ta fra meg!



Og avslutter innlegget slik jeg alltid gjør med å ønske alle en riktig fin kveld. I morgen er det helg :)

Jeg er bifil

Flere kommenterer og mener at jeg lesbisk. Jeg skrev det først , men nå og i det siste har jeg sagt at jeg er bifil så det vil jeg si til dere. Så hversåsnill slutt å si at jeg er lesbisk og bruk det som et argument når jeg skriver om ting jeg ser etter i gutter og slike ting. For jeg liker både jenter, men også gutter. 



har ikke tenkt til å si så mye mer, men håper dere får en fortsatt kveld :)


Kjære anonym

Kjære anonym. Jeg fikk en lang kommentar av deg med masse spørsmål som jeg har tenkt til å svare på i dette innlegget. Et helt innlegg er dedikert til deg. Så da starter jeg bare.

Hvorfor spør du gutter, var du ikke lesbisk? 
- Nei jeg har først sagt jeg var lesbisk men så har jeg i etterkant sagt at jeg er bifil. Altså at jeg liker jenter og gutter, men jeg har ikke noe i mot jenter ser du. Derfor spør jeg guttene for er de jeg har angst rundt

Kanskje det heller er du som ikke tør å snakke med andre?
- Det kan godt hende for jeg sliter veldig med å snakke med folk når jeg er edru. Der kommer den sosiale angsten min inn. For hver gang jeg er ute på byen å snakker med folk er det når jeg har drukket masse og er i humør. Så blir feil når folk skriver til meg at fest og angst ikke passer sammen. Det er sant, men jeg er ALDRI edru når jeg drar på fest. Jeg er såpass besruset at jeg tørr å gjøre det.

Hva skjer med sillikonpuppene du skulle ta forresten?
- Det som skjer med dem er at jeg har tenkt til å avvente for det kom inn et argument mot som gjorde så jeg begynte å tenke. Nemlig at hvis jeg får barn, noe jeg har tenkt til så kommer puppene til å bli påvirket av dette og jeg er mest sannsynlig nøtt til å opperere de igjen noe som begynner å bli dyrt. Har også begynt å tenke at vil jeg gjøre det for at andre skal like meg bedre eller er det fordi jeg vil det? 

Og har du fått noe svar på utredningen av bordeline personlighetsforstyrrelsen din? 
- Nei jeg har ikke det, men det er fordi hele gruppen rundt meg må samles først og vet ikke når de gjør det, men får svar på torsdag for da har jeg time med psykologen min. Derfor har jeg ikke fått svaret enda.  

Har du anoreksia eller bulimia? 
- På papiret står det at jeg har bulimia, men jeg, familien min og legen min mener jeg har anoreksia med bulimiske tendenser. Er noe som heter det. Så jeg sier selv at jeg har begge deler fordi jeg ikke har blitt ordentlig utredet for det. De har bare sett at jeg kaster opp og da kaller de det bulimi.  

Er du fortsatt alkoholiker?
- Jeg har aldri sagt jeg er en alkoholiker. Jeg sa bare at jeg hadde problemer med alkohol og var redd jeg skulle bli det, men ting går mye bedre med det nå. Jeg drikker når jeg føler for det og kan gå en hel uke mellom hver gang. For dere er det ikke mye, men i en periode drakk jeg hver dag så for meg er det bra. Drikker som regel bare på helg nå så er ikke en alkoholiker  

Har du fortsatt støttekontakt?
Ja jeg har det, men vi har ikke så god kontakt disse dager. Finner på ting med andre så har ikke så stort behov for å benytte henne, men hun er det hvis jeg føler for det.  

Hvordan skal du ta høyde for sosial angst og spiseforstyrrelse og samtidig ønske å delta på paradise hotel?
- Igjen sannsynligheten for at jeg i det hele tatt blir sett på er sykt liten pågrunn av hvordan jeg ser ut så jeg har ikke troa på at jeg kommer med. Derfor tenker jeg ikke så mye på det der, men skulle jeg være så heldig å bli med har jeg en ting å motivere meg mot og dere aner ikke hva det betyr for min forbedring.  



Der har jeg iallefall svar på alle dine spørsmål og jeg forstår godt at dere ikke skjønner meg for gjør det ikke selv. Jeg vet ikke hva det er med meg og dere kan bare si jeg finner på ting selv, men jeg vet selv hvordan jeg føler det. Jeg vet det er noe med meg og håper testen kan svare på det. Så dette var illefall svar på alt du lurte på. Hvis det er noe mer dere lurer på rundt dette så kan dere bare kommentere det her.

Vil til slutt ønske alle en fortsatt fin lørdagskveld :) håper uken og helga har vært bra for dere også :)


Spørsmål til dere gutter

Har lenge tenkt på dette som jeg skal spørre om så nå føler jeg det er på tide at jeg faktisk spør dere gutter disse spørsmålene. 

Kan vel starte med spørsmålene så forklarer jeg hva jeg mener med dem. Så her kommer de

- Skremmer arrene mine dere fra å ta kontakt med meg?

- Tørr dere ikke ta kontakt med meg fordi jeg er en blogger?

Grunnen til at jeg spør om dette er rett og slett for å høre hva dere tenker. Dere kan gjerne være anonyme når dere svarer det er egentlig det samme og jeg godkjenner alle kommentarer på dette innlegget. For jeg har som sagt lenge tenkt på dette siden mange gutter som jeg har snakket med tidligere ikke lengre tar kontakt med meg. Også føler jeg at gutter spesielt kanskje ikke tørr å snakke med meg fordi jeg ser slik ut som jeg gjør. Derfor spør jeg dere nå og håper dere gidder å svare og hversåsnill svar helt ærlig. Jeg blir ikke sur. Er jo derfor jeg spør for å få ærlige svar.



Senere kommer det også spørsmål til dere jenter for har noen spørsmål også til dere. Håper dere får en fortsatt fin kveld videre :)

Jeg er ferdig med utredningen for personlighetsforstyrrelse

"Nå er det igjen 2 sider og 4 spørsmål Maren".

Skjønte ikke at psykologen min mente at det bare var igjen 2 sider av hele testen for jeg hadde så dårlig tid og trodde hun skulle ta 2 sider til før jeg skulle gå. kan tro jeg ble glad når jeg forstod at jeg faktisk var ferdig med testen. Jeg skrev jo her for en tid tilbake at jeg endelig skulle bli utredet for personlighetsforstyrrelse. Endelig liksom. For de har jo mistenkt det i mange år at jeg har bordeline. 

I denne testen ble jeg stilt alle mulige spørsmål og jeg skulle svare om jeg ikke kjente meg igjen, om jeg delvis kjente meg igjen eller var helt enig. Altså 1,2 eller 3, men så enkelt var det ikke. Det var masse underspørsmål og jeg måtte tenke masse og svare i lange setninger. Jeg trodde ikke jeg skulle bli sliten etter tre kvarter, men det ble jeg virkelig. Brukte hodet mitt utrolig mye og kjente det etter den timen. 

Så endelig er jeg ferdig med testen, men får ikke svaret før om 2 uker pågrunn av pinsen og slike ting. Er nemlig et behandlingteam som må samles og diskutere svarene mine og finne ut om jeg har noe og evt hva. Så jeg er sykt spent på hva svaret blir, men jeg kjente fort igjen spørsmålene på testen som hadde med bordeline å gjøre og på alle de spørsmålene var det 3 på alle. For jeg kjenner meg sykt godt igjen i det så jeg blir ikke overasket om jeg får den diagnosen. Selvsagt vil jeg ikke ha noen diagnose, men jeg kan ikke noe for det om jeg har den og vil gjerne vite om jeg har den. Så da kan jeg bare vente på svar og får håpe på det beste. Krysser fingerne for at jeg ikke får noen diagnose, men får bare se hva de finner ut.



Så må jeg bare spørre dere. Er det noen av dere som leser dette innlegget og bloggen min som har diagnosen personlighetsforstyrrelse? 

 

Mangel på empati!

Leste en bok her for noen dager siden og kom over noe som mange sikkert vet hva er. Ordet "empati". Kjent for  noen, ukjent for andre. Men dette er at man klarer å sette seg inn i andre sin situasjon, se hvordan de føler og har det hvis slik og slik skjer. 



Det som stod der var at alle var født med empati. Men jeg har hørt mange ganger at jeg ikke har det. Hvorfor er det slik? For kan kjenne meg igjen i det de sier. At jeg ikke klarer å se ting fra andres side, at jeg ikke klarer å forstå at de får vondt av at jeg gjør slik mot meg som jeg gjør. Jeg klarer det ikke! Så hvorfor sier de da at dette er noe som alle er født med! For jeg føler ikke jeg ble det! Og dette er utrolig vanskelig for meg! For jeg har selv måttet lære meg hva som gjør andre glad og hva som gjør dem lei seg. Jeg har måttet finne ut alt dette selv. Ingen ting har kommet av seg selv! Og da har jeg ikke funnet riktig svar!

Så jeg forstår ikke at jeg sårer andre og skader dem ved å være slik mot meg selv! jeg tenker bare at jeg straffer meg selv, at det er meg det går utover! Jeg ser ikke dette! Jeg forstår det ikke! Så når noen sier til meg at jeg er slem mot dem, at jeg ødelegger dem, så står jeg der og ikke forstår. Klarer bare ikke skjønne det! Ikke at jeg ikke vil, men jeg klarer det ikke! De følelsene som da kommer er at jeg bare er dum, misslykka og stygg. Alle de negative tankene. Så må jeg straffe meg selv for dette! Så fortsetter det bare. 



Dette er en ond sirkel! For jeg finner aldri noen andre svar, enn at dette er min skyld! Jeg er sikkert egosentrert og tenker bare på meg selv, det kan jeg sikkert innrømme, men jeg velger ikke alltid dette selv! Jeg har ikke ønsket at noe av dette skulle skje! Skjønner ikke en gang at det har skjedd. De ordene som kom ut av munnen min den første gangen jeg truet med å ende livet mitt, var starten på dette her! Hvorfor de kom, hvorfor jeg tenkte det, og sa det? Hvorfor jeg gjorde det, det vet jeg ikke! Finner ikke svaret. Hadde jeg bare holdt kjeft, kanskje ikke noe av dette hadde skjedd! Kanskje søstra mi ikke hadde hatt det slik hun har det nå, kanskje mamma hadde hatt det bedre! kanskje jeg hadde hatt det bedre! 

Men jeg måtte åpne kjeften. Og ut kom mamma sin største frykt! Jeg skjønte allerede ikke da at dette var noe som gjorde henne vondt! Hun forteller meg ofte at jeg skal prøve å se for meg hvordan det hadde vært hvis min egen datter hadde kommet å sagt til meg at hun ikke ønsket å leve mer. Jeg svarer det samme hver gang. Det er noe jeg ikke klarer å se for meg! Skjønner bare ikke hvorfor det er slik? Er jeg født uten empati? For jeg vil egentlig ikke gjøre noen noe vondt, jeg vil ikke være slem, men dette er min måte å være snill mot andre på! For jeg føler at alt er min skyld, så jeg må straffe meg selv! Derfor gjør jeg slik jeg gjør! 



Så jeg har sikkert ikke empati for andre:( gjør sikkert dette for å være slem! Tenker sikkert bare på meg selv! Men mener det ikke :(

#Depresjon #Angst #Psykisk #Syk #Tvang #Selvskading #Straffe #Sorg #Smerte #blogg #Hverdag #Søndag #ferie #foto


Angst for å legge meg

Jeg sitter her nå, klokka er snart 12 og jeg er enda ikke i seng. Hvorfor kan jeg ikke bare gå å legge meg! Klarer det bare ikke. Livredd for å ikke få sovne, for at jeg skal ha mareritt eller at jeg skal våkne på natten! Jeg tenker så mye på det at jeg har fått helt angst for å legge meg. Så jeg tvinger meg selv til å være oppe så lenge jeg klarer! Legger meg ikke før jeg sovner av meg selv på sofaen eller noe slik, men var ikke slik i dag. Så nå sitter jeg her, er jo egentlig trøtt, men jeg nekter å legge meg :( 

Skrev dette innlegget i natt, for fikk ikke sove :( så begynte jeg å kjenne etter og da var det angsten som stod bak! Den styrer så mye den! Egentlig alt! Hvis det er noe som er ute av kontroll så er det angsten! For jeg er jo redd for alt, jeg tørr ingen ting! Føler skikkelig pysete, og pingle, men jeg er redd! Så jeg klarer ikke legge meg :(


Sitter her og er egentlig ganske sliten men klarer ikke gå å legge meg :(


Skulle vært som henne, hun slokner overalt! 

Å er det noen som kanskje har noen tips eller råd om dette så tar jeg i mot alt jeg kan få, for blir sliten i lengden, sovet lite den siste uka nå så kjenner det på kroppen :(

- Flere som har problemer med å legge seg på kveldene?
- Noen som har noen tips mot det? 

Jeg er ferdig.....

Nå orker og gidder jeg ikke mer! er bare så sykt lei alt dette her. Orker bare ikke bloggingen og livet mer. Jeg er ferdig!!!



Neida jeg bare tuller med dere. Jeg er ferdig ja, men ikke med bloggingen eller livet. Jeg er ferdig med fifty shades of grey boka. Er ei stund siden nå altså, men helt glemt å skrevet det. Skrev jo at jeg startet å lese den, men ikke at jeg ble ferdig. Leste den utrolig nok ut på en uke. En klapp for meg ikke sant? Jeg har ikke lest ferdig ei bok siden ungdomskolen da vi hadde det som ei oppgave og den var ikke på langt nær 550 sider. Så jeg er stolt av meg selv som klarte det og ikke minst på så kort tid. 

Boka var utrolig bra, mye bedre en filmen! Fikk jo en helt annen opplevelse av hva historien handlet om. I filmen var alt kortet ned. Er kanskje en grunn til at folk sier at bøker er bedre enn filmer, men jeg har ett råd til dere. Se filmen først og så les boka for da blir man ikke så skuffet over filmen. Alle sier jo at man skal lese bøkene først og så se filmen, men gjør motsatt. Prøv det på en film/bok så kan dere få bedømme hva dere mener. Jeg har iallefall den meningen etter jeg leste boka etter jeg så filmen, men morsomt å høre hva dere synes. 

Selv elsket jeg både filmen og boka av fifty shades of grey. Høres spennende ut hva de driver med og hvordan historien er skrevet og filmatisert. Er også utrolig imponert over skuespillerne i filmen. Stor applaus for dem. At de klarer å spille ut de scenene de gjør. Er virkelig imponert over dem. Ble utrolig revet med når jeg så filmen. Det var da jeg bestemte meg for at jeg måtte lese boka og få mer historie enn hva som var i filmen. 



Det som er litt morsomt er at jeg aldri hadde hørt om verken filmen eller boka før den kom ut. Jeg var nemlig på jobb i barnehagen og overhørte at de jeg jobbet med snakket om at de skulle på premiera av filmen. Tenkte da at dette ikke hørtes ut som en film for meg. Overhørte også at de snakket om den på radioen og tenkte iallefall da at dette var noe jeg aldri skulle å se på, men før jeg viste ordet av det reiste jeg på filmen med ei venninne. Det tok ikke mange minuttene ut i filmen før jeg bestemte meg for at denne boka måtte jeg lese og ser du nå, jeg er ferdig med første bok og 150 sider ut i nummer 2. 

Så jeg er altså ferdig med første boka og har kommet godt igang med bok nummer 2. Mitt tips til alle sammen er å prøve å se filmen først og så lese boka og dette gjelder ikke bare fifty shades, men andre bøker/filmer. Håper dere kan dele deres erfaringer med meg og gleder meg til å lese om dem :)

 

Stolt og glad - 2 måneder fri fra selvskading

Nå gir jeg meg enda et større klapp på skuldra for dette går min vei. Jeg har enda engang klart meg uten selvskading i 2 måneder. Jeg sprakk jo for en stund tilbake og drev på et par måneder, men plutselig stoppet jeg opp. Jeg spurte meg selv "er det verdt å få så mange flere arr og sår på kroppen fordi andre sier eller gjør noe som sårer meg? skal jeg sitte å straffe meg selv for hva andre synes og mener om meg? NEI det er det ikke verdt".

Jeg bestemte meg for at nok er nok. Om jeg ikke klarer det for min egen del skal jeg tenke på mamma og pappa. Skal de se deres datter med sår etter sår på kroppen min. Nei det skal de ikke behøve så nå har jeg sluttet og jeg har på disse 2 månedene ikke tenkt en tanke på å gjøre meg selv noe derfor er jeg mer stolt nå enn på veldig lenge. For jeg har drevet med dette i så lang tid nå og resultatet er 300 arr på kroppen min som jeg aldri kan få vekk. De skal være med meg resten av livet på godt og vondt. Jeg skammer meg ikke over dem og derfor er jeg så åpen om å snakke om dem, men også å vise dem. Hvorfor skjule at jeg har møtt motgang og tapt kamper. Jeg har vunnet så mange og bare at jeg sitter her i dag er en kjempe stor seier i seg selv. Det er den største seieren av alt så hvorfor skamme meg? Så svaret mitt til alle som spør meg hvorfor og hvordan jeg klarer å være så åpen. Bare vær det. Jeg vet det er vanskelig, men en dag kommer dere til å takke meg for at jeg rådet dere til det. For ingen skal måtte gjemme seg bak gensere og bukser fordi de har battlescars på kroppen. For det er det de er. De er ingen ting annet. Sikkert teit, men slik ser jeg på det. 



Så svaret mitt og rådet mitt til alle som spør meg hvordan jeg klarer å skjule arrene er: Ikke skam deg over dem og ikke gjem dem. Ja folk kommer sikkert til å stirre, men folk dømmer folk for allting om det er det ene eller det andre så hvorfor skjule seg. NEI ikke gjør det. Det er mitt råd til dere. Jeg vet det er vanskelig, men livet er ikke enkelt. Det har opp og nedturer og det er menneskelig å gjøre feil, men man skal ikke gjemme seg bak en maske. Stå frem og bare gjør det.  

Å vise at man er psykisk syk er ikke enkelt!

"Skjerp deg". "Du kommer over det". Det er så enkelt for andre å si til oss som er psykisk syke. At det bare liksom ligger i hodet og vi velger selv om vi vil ha det eller ikke. Men slik er det ikke! For hvis man kunne sett på utsiden at en person har psykiske plager, hadde det da vært enklere og skjønt hvor vanskelig det egentlig er. For har man brukket benet eller er lam, eller skadet, så er dette noe man ser. Man ser det utvendig. Men på en person som sliter innvendig, hvordan skal man da se det. Derfor mener jeg at man kan ikke dømme folk ut i fra dette, for det kan være like vanskelig å slite psykisk som fysisk. Det er så mange psykiske sykdommer, akkurat som fysiske plager og sykdommer.


Lett å skjule smerten , og enkelt å lure folk! 

Og så kan det være enkelt å kurere det. Har man influensa kan man få tabletter. Har man diabetes kan man ta sprøyter og har man brukket noe kan man få gips. Men slik er det ikke med psykiske plager. Det finnes ingen kur. Ingen fasit på hva som gjør man frisk! Derfor mener jeg at å slite psykisk er  vanskelig, for det synes ikke. Det er ikke enkelt for andre å se at en person har det vondt. For man så enkelt skjule det. Med en maske. Og da ser jo ingen at personen foreksempel har angst, tvang, dårlig selvtillit eller er deprimert. For det er så mange sykdommer som man kan skjule, men det vil ikke si at personen har det noe enklere enn de som sliter fysisk. Tvert i mot!


Her ser man at personen er syk! 

For jeg sliter psykisk og har slitt i mange år, men jeg har skjult det! Veldig godt! Så når jeg skrev denne bloggen, ble mange overasket over at ting var som de var. At jeg hadde det så vondt. For de hadde ikke sett det. Så da kan ikke mennesker bare si "Skjerp deg", "Ta deg sammen". Det er ikke slik det fungerer. At det er et valg vi har tatt, at det er noe vi innbiller oss. At vi liksom bestemmer det selv om vi skal få en depresjon eller en spiseforstyrrelse. Slik fungerer det ikke!

Så hvordan hadde det da vært om de andre rundt oss hadde sett at vi slet. Det er jo mange som viser det, samtidig som de skjuler det. De skader seg fysisk for å vise at de sliter psykisk! De går ned eller opp i vekt, fordi de har stemmer i hodet som forteller dem at de må det. Eller de trenger bare en pause så de må gjøre noe! Og vise at de har vondt! Slik har jeg det i alle fall.


I 2012 trente jeg og spiste lite, men jeg skjulte smerten min veldig. Hadde et par sår. I 2014 sliter jeg mye mer med maten og viser det for å vise at jeg har det vondt. Har også et utrolig stort problem med selvskading! 

Og jeg føler jeg har kommet en vei som klarer å snakke om hvordan jeg har det, noe hvert fall. For sier ikke alt. Men må da være bedre det enn at jeg skal sitte helt alene for meg selv, skade meg, kaste opp, sulte meg, straffe meg. Og så ute blant folk skal man ha på et smil og late som ingen ting. Så ingen skjønner noe. Det er deres hemmelighet. Og plutselig så opplever man at man ikke orker mer, men man kan ikke fortelle det til noen, så man bare gjør det. Hvordan er dette da for de rundt, når de ikke hadde noen aning om at personen hadde det så vondt! Jeg har ikke hele tiden snakket så åpent om hvordan jeg har det. Det er noe som kom for ett år siden. Samtidig som jeg startet å kaste opp. Jeg gjorde det for å vise at jeg hadde det vondt, men så har det blitt ett problem. Skal ta tak i det, men alt til sin tid. For jeg startet med dette for å vise at jeg hadde det vondt inni meg. Det lå noe der som var så smertefullt at jeg bare måtte få det ut. For jeg holdt ikke det at jeg kvittet meg med maten skjult lenge for mamma, bare noen måneder. Hun lurer på hvorfor og jo, for å vise at jeg har det vondt. Det er en måte å få ut smerten min på. Hvorfor, det vet jeg ikke. Det ligger noe i hodet mitt å trykker, som jeg ikke vet hva er. Dette er min psykiske sykdom, og alt det andre er symptomer eller plager jeg har fått i etterkant av dette. For det er en rot til alt dette og håper noen kan få tak i den!


Hadde det vært enklere for folk å forstå hvis man hadde sett det utenpå?!

For man utvikler ikke psykiske sykdommer for morroskyld! For å få dette er et helvette. For som sagt så synes det ikke utenpå, mennesker tror det er enkelt å gjøre noe med, men slik er det ikke! Det kan jeg fortelle! Og ting som noen tror er problemer, kan være symptomer på det egentlige problemet! 

Les mer i arkivet » November 2016 » Januar 2016 » Desember 2015


Jeg heter Maren Kristine Dahl Ensrud og er ei 19 år gammel jente som bor for meg selv. Jeg sliter veldig psykisk og skjuler dette mye bak en maske. Det hjelper derfor mye for meg å få skrevet det ut. Derfor blogger jeg. Jeg sliter med depresjon, angst, tvang, selvskading og selvmordstanker. Jeg har det ikke noe godt.

KONTAKT/SPONSING:
marenkri-95@hotmail.com









    • INSTAGRAM




      BLOGGDESIGN



      Design av
      Marie Gjernes

      ----------------------



      REKLAME


hits