Tusen takk for meg

Dette er noe jeg har tenkt lenge på og jeg har nå bestemt meg for at jeg legger ned bloggen på ubestemt tid. Kanskje jeg kommer tilbake en gang i fremtiden, men det blir ikke med det første. Grunnen til dette er først og fremst at jeg må bruke tiden min på å jobbe med problemene jeg har, slik at jeg faktisk kan bli bedre og en dag frisk. Det er egentlig flere grunner, men tenker ikke å gå så mye inn på det. Jeg ville bare fortelle dere at nå kommer det til å bli stille fra meg fremover. 

Jeg vil bare takke alle sammen for at dere har lest bloggen min, lagt igjen koselige kommentarer og hjulpet meg fremover. For dere har vært til stor hjelp for meg. Allikevel føler jeg nå at jeg må prioritere tiden min på litt andre ting. Jeg føler dette er en ganske voksen beslutning å ta så jeg er stolt av meg selv som har kommet frem til dette. For jeg tror dette er det som er best for meg. Jeg har fått mange nye erfaringer rundt bloggingen så jeg angrer ikke på at jeg startet opp og at jeg har drevet på frem til nå. Så bloggen har vært en stor hjelp for meg.

Jeg syntes dere fortjente en ordentlig forklaring på hvorfor det blir stille fra meg nå. Jeg kommer ikke til å slette bloggen så er bare å lese gamle innlegg hvis dere ønsker det, men blir ikke noe nytt fremover iallefall. Som sagt kanskje jeg kommer tilbake en gang i fremtiden, for vet ikke hva fremtiden bringer. Kanskje neste gang jeg blogger så har jeg fått det bedre og nærmer meg å kunne kalle meg selv frisk. Hvem vet.

Så da gjelder det bare for meg å igjen takke for meg og for følget. Det har vært utrolig morsomt å kunne skrive for dere og jeg setter stor pris på alt dere har gjort for meg. Vil da bare ønske alle sammen et riktig flott og fint år. Husk alt er mulig så lenge du ikke gir opp. Du kan klare hva som helst og det er ingen skam å stoppe opp for å spørre om hjelp. Man er ikke svak om man gråter, man viser bare at man er et menneske og at man har følelser. Jeg vet at dere kommer til å få det bra, for dere er verdt så mye.  Hver og en av dere. 

Så sender jeg dere en kjempe stor klem. Masse lykke til i det nye året<3
 


Edelig er jeg igang igjen :)

Nå føler jeg at jeg har skrevet mange negative innlegg den siste tiden så nå må jeg bare dele noe med dere som er utrolig positivt. 

Først kan jeg jo si at jeg skrev jo i går at jeg hadde en ganske vanskelig og tung dag. Jeg sov utrolig dårlig natt til i går så jeg slet med masse tankekaos og spesielt mange tunge tanker, men så skal dere høre. For jeg har nå vært innlagt i over 2 uker og har lenge tenkt på at jeg burde få vaska og ordna rommet mitt, men jeg har aldri fått meg til å gjøre det. Så da må jeg skryte litt av meg selv for ja jeg hadde en vanskelig dag i går, men faktisk så klarte jeg å gjøre utrolig mange positive ting i går. Jeg tørka støv og vaska gulvet på hele rommet mitt helt på egenhånd. Fikk satt på en klesvask og kom meg i dusjen. Alt dette klarte jeg selv om jeg følte meg veldig sliten i går. Så dette gjorde automatisk så humøret ble lettere og jeg fikk en mye bedre kveld en det jeg trodde jeg skulle få i går. Dette viser jo bare at som jeg har skrevet mange ganger før, at jeg klarer det jeg bestemmer meg for. Jeg klarte faktisk å trosse tvangen og stemmene som jeg hadde i hodet. En klapp på skuldra til meg selv. 

Så må jeg skrive en ting til som jeg er veldig stolt over at jeg har klart. For jeg startet jo igjen på skolen i høst. Begynte med tre fag for har delt opp siste året mitt på videregående i to. Så jeg tar tre fag det ene året og fire til neste år. Etter det som har skjedd nå ble det jo stopp på undervisningen og jeg har hatt mange tanker om at jeg ikke kom til å klare å komme igang igjen, men slik ble det ikke. For mamma har virkelig stått på og jobbet for at jeg skal fortsette med dette, så hun ringte til hun som styrer dette med skolegangen min og det ble bestemt at lærerne skulle komme hit til Reinsvoll for å undervise meg. Kan jo ærlig si at jeg var ganske skeptisk til dette når jeg først hørte det, for motivasjonen til å fortsette på skolen var ganske langt nede. Allikevel så har jeg nå klart det. For læreren min i rettslære var her nå nettopp så vi satt i litt over en time med undervisning og det gikk egentlig godt over forventningene mine. Jeg klarte å følge med, kom med spørsmål og eksempler og jeg fikk mange gode tilbakemeldinger. Så jeg sitter nå med en stor mestringsfølelse for jeg har faktisk klart å komme igang igjen med skolen. Noe jeg innerst inne har en utrolig stor motivasjon for å klare. For jeg vet jeg kan klare det. Jeg får jo som sagt så mange positive tilbakemeldinger om at jeg tar stoffet veldig lett og at det virker som jeg forstår det lærerne snakker om. Så nå er jeg igang igjen og det er jeg ordentlig stolt over. Kanskje jeg faktisk kommer til å klare å gjennomføre siste året mitt så jeg kommer meg videre og kan starte på videre utdannelse? At jeg kan få meg en jobb jeg trives med og at jeg kan komme meg gjennom dette her.

For det er som mamma og flere sier til meg at dagene blir lange hvis man ikke har noe å drive med. Og skolen er jo egentlig det mest fornuftige jeg kan bruke tiden min på nå. Det gir meg jo så mye mestring og glede samtidig som man faktisk må gjennomføre videregående for å få studiekompetanse. Wihi har jeg bare lyst til å si for nå sitter jeg med et ordentlig smil om munnen for jeg har klart det. Endelig er jeg igang igjen med noe som gir meg så mye.

Hadde bare lyst til å dele dette med dere for å igjen vise at alt er mulig bare man biter tennene sammen å holder fast ved de små positive tingene i hverdagen. Det gjelder å aldri gi opp og å minne seg selv på hvor sterk man egentlig er. For jeg er sterk. Det kan jeg faktisk ærlig si at jeg synes. Jeg klarer det jeg bestemmer meg for og dette er en egenskap jeg skal jobbe med å bruke til noe positivt. Så jeg nekter å gi opp.  


Hvorfor skal ting være så utrolig vanskelig?

Jeg sitter her nå med så mye tanker om alt og ingenting. Jeg sov så utrolig dårlig i natt og da kjenner jeg at jeg har så lite å gå på. Tankene har så mye mer kontroll over meg og jeg klarer ikke å styre dem. Jeg sitter med så utrolig angst for kvelden og natten for jeg er livredd for at den skal bli som den var i natt. Bare ligge der å aldri få sove. Våkne flere ganger og bare ligge å tenke. Ikke klare å sovne igjen. Det er så utrolig slitsomt å bare ligge der å tenke. Når man er så trøtt og sliten. Tanker om alt kommer og klarer ikke få dem bort. 

Jeg kjenner også så godt at tankene, stemmene og tvangen rundt mat blir så mye sterkere når jeg har lite å gå på. Jeg klarer ikke kjempe i mot dem så jeg må bare gi etter og gi opp. Har så lyst til å dra på permisjon hjem til mamma å være med dem jeg er glad i, men stemmene nekter meg det. Har så lyst til å trosse dem, men jeg klarer ikke. Så da går hele dagen min med på å bli styrt av maten. Den har så stor kontroll over meg og den ødelegger så mye for meg. Så nå tror jeg at jeg snart ikke lengre har noe valg. Jeg må få noe hjelp for den. For spiseforstyrrelsen min er en så stor del av meg og den har så stor kontroll over meg. Den har tatt fra meg så mye og det fortsette den bare å gjøre. Jeg har så lyst til å gjøre noe med den, men jeg er bare så redd. For hvem er jeg uten maten? Jeg har brukt den som et verktøy nå i snart 4 år så klarer liksom ikke se for meg et liv uten, men som sagt tror snart ikke jeg har så  mange alternativer. Jeg må ta et oppgjør med meg selv å finne ut hva jeg ønsker her i livet. Og mitt største ønske er å ta tilbake livet mitt og kontrollen. For jeg blir så styrt av den og det er ikke det jeg ønsker. Jeg vil få det bedre og jeg vil bli frisk. 

Det skal være et møte med ganske mange her på Reinsvoll på Fredag å da skal vi ta opp en del ting, blant annet maten. Så veldig spendt på hva som kommer ut av det møte. For jeg startet jo på skolen nå i høst og har som mål å kunne fortsette med den så en innleggelse vil ødelegge det, men det finnes helt sikkert andre alternativer på hvordan jeg kan jobbe med maten. For det er som mamma sier at jeg trenger hjelp til å snu tankegangen min. Jeg vet det er jeg som må gjøre jobben, men jeg trenger å ha noen der som kan hjelpe meg med det og støtte meg. For jeg vet det kommer til å bli kjempe vanskelig og vondt, men det er som mange sier til meg. Hva har jeg egentlig å tape? Jeg bruker alle pengene mine på mat som bare havner i do og det er ganske deprimerende å tenke på. Tenke på hvor mye denne sykdommen har kostet meg å tatt fra meg. Jeg har lyst til å flytte hjem for jeg tror virkelig det hadde hjulpet meg på mange områder, men maten ødelegger dette. 

Jeg har lyst til å bli frisk, men jeg trenger bare å treffe den riktige personen som kan hjelpe meg gjennom dette her. For det er en lang vei, og jeg har startet som smått på den, men jeg har langt igjen å gå før jeg kan kalle meg frisk. Så jeg er på riktig vei og jeg har bestemt meg for at jeg ikke skal gi opp. Jeg nekter å gi opp for jeg fortjener å få det bra. Jeg er et godt menneske og jeg må bare minne meg selv på det igjen og igjen. Jeg er jo også så utrolig heldig som har en fantastisk mamma og pappa som gjør alt for meg. De forteller meg gang på gang ting jeg trenger å høre. De ringer og prøver å ordne ting for meg så jeg skal få den hjelpen jeg fortjener og trenger. Så jeg er heldigvis ikke alene og det er veldig godt å kjenne på. For jeg trenger støtte og trygghet. Jeg trenger å ha folk rundt meg som er der for meg og som vet hva de skal si og gjøre for å dra meg opp igjen fra bunnen. Jeg hadde aldri sittet her jeg gjør idag hvis det ikke hadde vært for disse to fantastiske menneskene. Jeg er så utrolig glad i dem og jeg skal klare å bli frisk. For deres del, men ikke minst for min egen del. For jeg har en lang fremtid foran meg og jeg kan klare det jeg bestemmer meg for. Jeg må bare ikke gi opp, men da spør jeg meg selv. Hvorfor skal ting være så utrolig vanskelig?

Så får jeg bare skrive på slutten at selv om jeg kjenner at tvangen rundt mat er mye sterkere nå som jeg har lite å gå på så gir jeg fortsatt ikke opp. Jeg kjemper og kjemper. Prøver alt jeg kan for å vinne over disse stemmene. Sånn som idag så har jeg tenkt til å prøve å få rydda og vaska rommet mitt slik at jeg har noe å drive med. Hvis jeg klarer det blir jeg veldig stolt av meg selv. For da har jeg klart å ta litt kontroll over livet mitt og dette gir meg igjen bare mer motivasjon for at jeg skal klare dette. så jeg står på og nekter å gi opp. For jeg skal klare å bli frisk. En dag skal jeg klare det for det fortjener jeg. Og det vet jeg at jeg kan klare. Jeg må bare aldri miste det lille håpet jeg har. 

"Never give up, keep fighting"<3


Kanskje det går i riktig retning

Nå sitter jeg å smiler for endelig kan jeg igjen senke skulderne. Fikk beskjed før nyttår at jeg skulle snakke med legen som følger meg opp idag og har gjort det. Da fikk jeg bekrefta at jeg i første omgang skal være her på avdelingen i 2 uker til. Det er lagt en plan om at jeg skal få mer struktur på hverdagen min. Lage dags og ukeplaner, komme igang med treningen igjen og det viktigste, utprøving av medisinen jeg er blitt satt på. For jeg snakket med legen og han lurte på hvordan jeg hadde følt det disse dagene etter det ble en opptrapping og fortalte han at jeg følte meg litt roligere, at jeg kommer lettere igang med ting og at jeg klarer å holde på med en ting over en lengre tid og at jeg føler jeg har flere fornuftige tanker rundt mye. Foreksempel det med maten. For han lurte veldig på hvordan jeg følte det rundt det området og fortalte han at jeg ikke lengre føler jeg får den samme tilfredsstillelsen av matkickene mine. At jeg har flere stemmer som forteller meg at jeg ikke trenger å drive på slik jeg holder på, at jeg kan klare meg uten. Så jeg har de siste dagene prøvd mer og mer å ta mer kontroll over handlingene mine rundt maten. Det syntes han hørtes veldig bra ut og han var ganske sikker på at det er en virkning av medisinen. Så dere kan tenke dere at jeg ble ganske glad når han sa det.

Så han ville ha meg her som sagt i første omgang i 2 uker til for å fortsette å jobbe slik vi gjør nå. For han ser en fremgang og det gjør egentlig jeg også. Det er også flere rundt meg som sier de merker en forskjell på meg. Fikk jo høre av blant annet mamma, kjæresten hennes og pappa at de syntes jeg virka mer rolig og tilstede. At jeg ikke hadde så tankekaos som jeg hadde før. Så jeg håper det fortsetter slik som nå for da har jeg troa på at mye kan bli bedre. Men selv om mye går bedre har jeg forsatt en lang vei å gå for å kunne kalle meg frisk så veldig spent på hvordan ting blir fremover. Det er jo nå lagt en liten plan for de neste ukene, men veldig spent på hvordan ting blir når jeg skal ut igjen. Hvordan kommer ting til å bli da? 

Så før jeg skal ut igjen må det legges opp et opplegg på hvordan jeg skal bli fulgt opp. Hvor jeg skal bo, hvilken behandling jeg skal få og hva jeg skal drive med i hverdagen. For må jo ha noe å bruke tiden min på annet enn serier, strikking og musikk liksom. Begynte jo på skolen i høst så mitt største mål er å kunne fortsette med den så jeg kanskje en dag blir ferdig. Får jo utrolig mye mestringsfølelse av å gå på skolen så det må bare ordnes med så jeg får fortsatt. Det står øverst på lista nå. 

Det skjer derfor ganske mye rundt meg nå og det er deilig å se at de endelig har fått opp øynene slik at de ser at jeg trenger hjelp. Kanskje det faktisk går i riktig retning? :)

 


Starter det nye året med en stor mestringsfølelse

Da var vi inne i et nytt år, tenk på det da. Synes 2015 gikk utrolig fort, men skjedde jo veldig mye så kan jo ha noe med det å gjøre.

Håper alle sammen hadde en fin nyttårsaften og fikk en fin start på det nye året. Det fikk iallefall jeg så tenkte å fortelle dere litt om kvelden min da. For ble henta av mamma i 5 tia for skulle feire sammen med henne, kjæresten hennes, alle søsknene mine, kjæresten til søstera, bestemor og bestefar. Så gledet meg til kvelden, men var også veldig spendt. For jeg vet hvordan jeg blir på slike dager og nå var det mange der så var redd for hvordan jeg skulle takle det. 

Hjalp mamma litt med maten og slikt så kom bestemor og bestefar litt før 7 for vi skulle spise klokka 7. Dere kan jo tenke dere hvordan jeg ble rundt maten, slik blir jeg jo hele tiden, men klarte iallefall å sitte sammen med de andre og faktisk spise selv om det endte slik det alltid ender. Da vi var ferdige med maten stod desserten for tur og det samme skjedde der. Får bare krysse fingerne for at det legen sa til meg stemmer. At den nye medisinen jeg har startet på kan hjelpe meg rundt maten. Det hadde virkelig vært godt. Iallefall så kom jeg meg gjennom maten og var veldig koselig, men så var det noe som skjedde. Jeg begynte å tenke på alt mulig. At folk var ute sammen med venner, festa og drakk. At jeg var innlagt og derfor ser jeg ned på meg selv. At jeg sliter med maten. Så jeg sprakk og måtte bare trekke meg unna. Fikk tanker om jeg kom til å klare resten av kvelden eller om jeg skulle få mamma til å kjøre meg opp igjen på avdelingen. Fikk snakka litt med mamma og prøvde å forklare henne hvordan jeg hadde det, men ble ikke noe lettere. Hadde det vell slik i et par timer, men så klarte jeg endelig å få satt meg ned i sofaen sammen med de andre. Begynte å spille et spill på ipaden sammen med den eldste lillebroren min og da forsvant tankene mer og mer så fikk mer ro i hodet. Da kom jeg frem til at jeg skulle klare resten av kvelden og at jeg skulle sove over som var planen. 

Klokka nærmet seg 12 så da forsvant alle sammen ut for var jo snart tid for å ringe inn eller smelle inn det nye året med raketter. Var veldig heldige med været da for snødde jo egentlig hele nyttårsaften, men ga seg i 10 tiden så da vi gikk ut var det opphold. Vi bor slik til at vi ser utrolig langt så vi så utrolig mye fint fyrverkeri. Nå var tankekaoset helt borte og jeg koste meg ute sammen med familien min. Da klokka passerte 12 fyrte vi opp våre raketter og ønsket det  nye året velkommen. 



Fikk knipsa et par bilder av fyrverkeriet vårt da :)

Stod ute en liten stund før vi gikk inn igjen for alle begynte å bli ganske trøtte og slitne etter en lang dag. Så kan tenke dere at det var godt å finne senga da. Gikk til sengst med et smil for jeg var så utrolig stolt av meg selv som ikke hadde gitt etter for tankene om at jeg skulle dra opp igjen til avdelingen, men at jeg klarte å trosse dem og sov over slik som planen var. Så jeg startet det nye året med en stor mestringsfølelse. 

Hadde satt på ringing klokka 8 på morgenen for skal ta medisinen min da og når jeg våknet følte jeg meg så trygg og hjemme. Det var så godt å våkne i sin egen seng og i et hus der man viste at man hadde folk rundt seg som man var utrolig glad i. Så nå har jeg klart å trosse den angsten jeg hadde ang det og kan derfor tenke meg å sove mer hjemme. For er jo litt slik at når man er innlagt kommer man litt en boble. Man blir isolert fra alt annet og man vet at man har folk rundt seg hele tiden. Så derfor er jeg ekstra stolt av meg selv som gikk ut av den bobla og sov hjemme. 

Dette viser bare at jeg kan klare det jeg bestemmer meg for fordi jeg er utrolig sta og bestemt. Jeg må bare lære meg å bruke det på riktig måte og det er en ting jeg skal jobbe med i det nye året. Dette året skal bli et snu år for meg og jeg SKAL få det bedre. Jeg blir nok ikke helt frisk, men jeg skal få det bedre og det vet jeg er mulig. Det gjelder bare å ta å holde fast på de tingene som gir meg glede og mestring. For jeg ser jo nå at det er mulig for meg. Jeg må bare aldri miste troa og håpet og det er mitt største ønske i dette året. Jeg skal klare å få mer troa på meg selv! 


Nydelige søstera mi som jeg utrolig glad i <3






Les mer i arkivet » November 2016 » Januar 2016 » Desember 2015


Jeg heter Maren Kristine Dahl Ensrud og er ei 19 år gammel jente som bor for meg selv. Jeg sliter veldig psykisk og skjuler dette mye bak en maske. Det hjelper derfor mye for meg å få skrevet det ut. Derfor blogger jeg. Jeg sliter med depresjon, angst, tvang, selvskading og selvmordstanker. Jeg har det ikke noe godt.

KONTAKT/SPONSING:
marenkri-95@hotmail.com









    • INSTAGRAM




      BLOGGDESIGN



      Design av
      Marie Gjernes

      ----------------------



      REKLAME


hits