Sannheten om hvorfor jeg fremdeles er innlagt

Jeg har jo skrevet at jeg er innlagt og skrev jo på et om hvorfor jeg kom hit, men jeg har egentlig ikke skrevet noe om hvorfor jeg fremdeles er her. For sånn egentlig skulle jeg sikkert ha blitt skrevet ut igjen, men nå skal jeg fortelle dere noe som jeg ser på som en veldig glad nyhet. Det var iallefall det når jeg fikk høre det.

For den  22 desember snakket jeg med en lege som jeg aldri har snakket med før. Han startet med å spørre meg en del spørsmål om ulike ting og jeg svarte slik jeg følte det. Etter litt under et kvarter så han rett på meg og fortalte at han rett og slett hadde lyst til å gå å lese hele journalen min for så å komme tilbake senere den samme dagen for å snakke med meg igjen. Det er ikke alle leger som hadde gjort noe slikt så jeg tenkte at dette måtte da være positivt. 

Han kom tilbake litt senere på dagen og da hadde han lest alt som var å lese. Han fortsatte å spørre meg spørsmål fra jeg var liten. Hvordan jeg var på ulike områder og om jeg kjente meg igjen i de symptomene som han beskrev. Jeg tror helt ærlig jeg kjente meg igjen i alt han sa og så slapp han den store bomben som egentlig kom som et stort sjokk for meg. For jeg ble jo for under et år siden diagnostisert med en bordeline eller en emosjonel ustabil personlighetsforstyrrelse som det kalles, men det han mente var noe annet. For da jeg var 6 år ble jeg utredet for ADHD og fikk tilslutt den diagnosen. Det ble prøvd ut et par medisiner på meg, men som ga motsatt effekt. Så jeg levde med den frem til i år uten at jeg fikk noe hjelp for den. Helt til den ble tatt bort og jeg fikk bordeline istedenfor. Så det Dag mente var at jeg ikke hadde en personlighetsforstyrrelse, men at jeg faktisk hadde ADHD. Jeg forklarte han da at jeg hadde prøvd medisiner mot det, men at det ikke hadde fungert. Da fortalte han meg at 1 av 5 som prøver de medisinene jeg hadde prøvd ikke kjente noen effekt av dem. Han ville derfor sette meg på en helt annen og ny medisin for meg, slik at jeg fikk prøvd den. For han hadde troa på at den kunne hjelpe meg. Dere kan tro jeg satt der og rett og slett ble tatt på senga. For plutselig satt det noen der som antok at jeg faktisk hadde hatt ADHD helt siden jeg var liten, som de først hadde antatt. 

Jeg kan ærlig si jeg ble litt skeptisk først for hvordan kunne jeg plutselig ha den diagnosen igjen, når jeg hadde blitt utredet for bordeline? Han forklarte meg da at det var veldig mange like trekke mellom bordeline og ADHD. Det var noe jeg ikke viste i fra før og følte jeg måtte stole på legen fordi han har spesialisert seg innenfor diagnosen ADHD og at han hadde 13 års erfaring med å behandle det. Så etter at han forklarte meg grundig hvilken effekt denne medisinen kunne ha på meg ble jeg faktisk lettet. Han ga meg et håp om at kanskje dette var noe som kunne gjøre hverdagen min enklere. Så jeg valgte å stole på han og vi ble da enige om at jeg skulle starte på den nye medisinen neste dag og han ville ha meg her på avdelingen en god stund for å følge med om jeg hadde noen positiv virkning på medisinen. 

Så jeg startet på medisinen lillejulaften og samme dag kjente jeg bare en liten forandring. Jeg hadde ikke tusen tanker i hodet samtidig og jeg klarte å konsentrere meg om en ting av gangen. Jeg kom også igang med ting mye lettere. Jeg fikk også bekrefta av mamma og kjæresten hennes at når jeg var hjemme på permisjon på kvelden lillejulaften at de følte at jeg var mer tilstede og at jeg var mer rolig. Så dette ga meg et enda større håp om at kanskje jeg nå endelig hadde funnet en medisin som kunne hjelpe meg. Jeg har fortsatt på medisinen siden lillejulaften og jeg snakker regelmessig med legen for å fortelle han hvordan jeg kjenner meg og hvilken effekt jeg føler medisinen har på meg. Dette er grunnen til at jeg fremdeles er innlagt. Det er faktisk lagt ned en plan. Jeg er ikke her bare for å være her, men det skjer faktisk noe som forhåpentligvis gir en positiv effekt. 

Etter jeg snakket med han første gangen ga han meg ny motivasjon og et nytt håp om at det faktisk fantes noe hjelp for meg og at jeg kan få det bedre. Derfor har jeg valgt å gi medisinen en real sjanse. For jeg kan ærlig si det har vært tungt disse siste tre dagene spesielt på kveldene og det har fristet å kaste alt og bare gi opp, men jeg nekter å gjøre det nå! Jeg skal virkelig prøve og derfor er jeg fremdeles her. Jeg skal være her til godt over nyttår og det skal legges en ny plan på hvilken oppfølging jeg skal ha fra DPS, lege og kommunen slik at jeg blir riktig fulgt opp. Jeg og mine foreldre har også et stort ønske om at jeg skal få komme inn i en bemannet bolig når jeg kommer ut slik at jeg har noen rundt meg hele tiden. For jeg trenger å ha noen der som jeg kan snakke med når ting blir vanskelig. Jeg kan ikke bo alene. Så både jeg, mamma og pappa nekter for at jeg skal bli skrevet ut før en slik bolig er på plass for meg. Så det er mye som foregår i disse juledagene. 

Jeg har som sagt et nytt håp. Et håp om at nå skjer det noe som virkelig kan hjelpe meg i positiv retning. At jeg kan få det bedre med meg selv. Og det er en så utrolig deilig følelse å kjenne på at jeg endelig har blitt hørt. At de endelig har skjønt at nå har de ikke noe annet valg enn å gå fult inn for å hjelpe meg. For jeg trenger hjelp og jeg er villig til å ta i mot det jeg får av hjelp. Så jeg har alle fingerne krysset for at det som har skjedd nå kan hjelpe meg ut av den onde spiralen jeg er inne i nå. At jeg kan starte å bryte de negative mønsterne mine og at jeg kan få bygget meg opp igjen bit for bit. 

Så dette er den virkelige sannheten på hvorfor jeg fremdeles er innlagt og kommer til å være det en god stund til. Det er faktisk en plan og det skjer noe. Så nå må jeg bare holde på den troa og det håpet jeg fikk, for det er ikke noe annet jeg ønsker mer enn at dette skal fungere og at jeg skal få det bedre. Jeg vil virkelig bli frisk. Tilslutt vil jeg også si det at jeg fikk også høre fra legen at hvis den medisinen viste seg å fungere kunne den hjelpe meg ut av bulimien fordi den påvirker hvor impulsiv man er. Maten min går jo på impulsiviteten min. Dere skulle bare sett meg når jeg er på butikken å handler. Halvparten av det jeg kjøper, kjøper jeg på impulsiv. Så jeg sa til legen at hvis han hadde rett i det han trodde kunne jeg gledelig akseptere at jeg har ADHD og ikke en bordeline og helt ærlig tror jeg og jeg har blitt fortalt av mange at det er lettere å leve og ikke minst behandle en ADHD en bordeline. I tillegg er det utrolig mange som har denne diagnosen og som kommer langt i livet. Det er utrolig mange kjente personer som har denne diagnosen så det er ingen skam å få denne diagnosen. 

Det siste jeg skal si er at jeg bevist ikke har skrevet navnet på medisinen fordi jeg vil ikke uttale meg om den før jeg har sett hvilken virkning den har på meg. Så håper jeg at dere kan krysse fingerne sammen med meg på at denne medisinen er den riktige for meg og at jeg faktisk får det bedre. At 2016 blir et snuår for meg. Så jeg sitter her iallefall med et stort håp om at nå skjer det noe. Endelig! 


Tilbake på Reinsvoll

Nå kan jeg komme meg en gladnyhet. Jeg synes iallefall det er det for jeg er tilbake på Reinsvoll på sykehuset der og jeg har god tro på at jeg kan få hjelp her nå til å komme meg inn på rett kjør igjen. De har egentlig lovet meg at jeg skal få være her til det kommer noe annet til meg. Det er vært snakk om så smått at jeg kan få flytte inn i en døgnbemannet bolig der man har sitt egen leilighet, men hvor det er et felles areaet der man kan se på tv, spille kort og egentlig bare sitte å slappe av. Så håper og tror det kan hjelpe meg. Jeg er veldig sikker på at går det i orden så ordner mye seg for jeg er så klar på at det jeg trenger nå er å ha noen rundt meg hele tiden. Jeg trenger å bli sett og jeg trenger å ha noen der som jeg kan snakke med når ting blir for vanskelig så kanskje jeg klarer å holde meg unna flaska for eksempel. Som igjen gjør så jeg får behandlingen det er snakk om at jeg skal få på Dps i forhold til personlighetsforstyrrrelsen min. Det er en gruppe som starter opp på nyåret så håper virkelig jeg får bli med på den gruppa for jeg er utrolig motivert til å starte behandlingen av den forstyrrelsen. 

Jeg føler meg veldig trygg her jeg er nå for jeg har folk rundt meg hele tiden og jeg vet at jeg er i gode hender. De vil bare hjelpe meg og det er veldig betryggende og godt å kjenne på så jeg har troa på at et opphold her kan få meg såpass inn på riktig spor igjen at kanskje andre ting faller mer på plass. Så jeg har igjen startet opp kampen. Kampen for at jeg skal få en bedre hverdag og et bedre liv. Kampen om å bli frisk :)


Jeg beklager

Jeg vet ikke åssen jeg skal starte dette innlegget, men jeg følte bare veldig for å skrive det. Føler dere fortjener det.

Jeg beklager så mye at jeg skriver så mye at og frem. Plutselig har jeg det bra og så er jeg helt nede, men jeg vil bare prøve å få dere til å forstå at det er en kjempe stor problematikk med diagnosen jeg har fått. Bordline gjør slik med en. Jeg kan føle jeg har bra en periode og så kan jeg være helt nede og ikke orke noen ting. Så når jeg skriver på bloggen her at jeg har det vondt så er det sant. Jeg lyver ikke til dere, men jeg kan si at mange ganger når jeg har det vondt og blogger har har jeg drukket. Det er et stort problem for meg, men jeg vet ikke hvordan jeg skal jobbe med det. Jeg er motivert til å jobbe med personlighetsforstyrrelsen min, men akkurat det med drikking der blir ting vanskelig. For jeg har det mye vondt fortiden og da "hjelper" alkoholen meg. Skriver hjelper i hermetegn fordi jeg innerst inne vet at det ikke gjør det. Men jeg prøver så godt jeg kan å jobbe med det. For jeg vil innerst inne ikke ha det slik jeg har det nå. Det vil jeg at dere skal forstå.



Men nå skal jeg ut på fest. Blitt bedt med på en privatfest og tror det er bedre for meg enn byen. Og kanskje jeg kan utvide vennekretsen min også så jeg har troa på at denne kvelden skal bli bra. Jeg har jo tidligere idag vært å feira mamma hjemme hos mamma sammen med en del av familien. Det var utrolig koselig så jeg er i et godt humør nå. Det er en bra start på kvelden.

Jeg håper iallefall at dere også får en fin lørdagskveld. Kos dere masse :)


Jeg har hatt en fremgang :)



Jeg synes jeg er flink jeg. Ting ordner seg ikke over natten og det håper jeg folk forstår, men jeg jobber med problemene mine. Jeg vet jeg sliter med alkohol og jeg har nå klart meg 4 dager uten. Jeg synes det er veldig bra til meg å være. For jeg drakk vanligvis hver dag eller annenhver dag så det er en fremgang. Man må jo bare prøve å se på det positive. Alt ordner seg ikke på et magisk vis. Det tar tid, men jeg har startet å jobbe og derfor synes jeg at jeg er flink. Det er mange som ikke innrømmer at de har problemer og de er mye lengre bak en meg. Jeg innrømmer at jeg har et anstrengt forhold til alkohol og bruker det til feil ting. Derfor må jeg jobbe med det, men det er en start. En god start. Jeg har kommet mye lengre enn mange andre.

Så at jeg sprekker en dag det får bare være. Jeg må bare fokusere på det positive. Det er en fremgang og det er det jeg må fokusere på og tenke på. Rose meg selv for den jobben jeg har gjort. For jeg er et skritt lengre frem enn jeg var i går. Ja jeg faller kanskje tilbake til tider, men jeg vil gjerne møte den personen som klarer å bli frisk fra en sykdom uten å ha noen sprekker. For det er ikke mange som klarer det. Det er sikkert noen, men jeg er nok ikke en av dem, men jeg er en av dem som jobber med problemet mitt. 

Jeg la meg selv inn fordi jeg følte det var for mye i livet mitt og jeg trengte en pause og den fikk jeg. Så nå har jeg mer energi og overskudd til å jobbe med tingene mine og jeg ser allerede nå bare en uke etter jeg ble skrevet ut at det har fungert slik jeg ønska det skulle. Ting går bedre :)

 

Så som jeg har skrevet tidligere vet jeg at en dag kommer jeg til å skrive at jeg er frisk fra dette her, men når den dagen kommer det vet jeg ikke. Den kommer, men jeg får bare jobbe frem til da. Jeg tar noen ganger to frem skritt frem og ett tilbake og andre ganger et skritt frem og to tilbake, men slik er livet. Jeg har en sykdom og jeg jobber med den. Mer får jeg ikke gjort så derfor er jeg stolt av meg selv og jeg føler jeg har hatt en fremgang :)


Mitt liv med emosjonell personlighetsforstyrrelse

I forrige innlegg skrev jeg om hva en personlighetsforstyrrelse egentlig er og om hvilke ulike typer som finnes. Jeg skrev også at den diagnosen jeg sliter med er emosjonell personlighetsforstyrrelse også kalt bordeline. Det er en del kriterier som må fylles for at denne diagnosen skal settes og skrev ned disse også. I dette innlegget kommer jeg til å skrive hvilke problemer denne diagnosen gir meg, kort sagt hvilke kriterier jeg sliter med. For som jeg skrev må man ikke fylle alle punktene og det gjør jeg heller ikke, men derfor skal jeg nå skrive om mitt liv med denne diagnosen. 

Jeg har hele livet følt at det har vært noenting med meg, men de har aldri utredet meg. Jeg fikk diagnosen adhd når jeg var 6 år,  men det viser seg at hele veien har jeg slitt med en personlighetsforstyrrelse. For det de så på som disse to diagnosene har tilfelles var at jeg slet med å ta kontakt med andre. Jeg slo, sparket og gjorde gale ting for å få andres oppmerksomhet. Dette er heldigvis noe som jeg ikke sliter så mye med idag. Jeg kan jo ikke legge skjul på at jeg har slitt med det for ikke lenge siden i den perioden hvor jeg selvskadet meg selv. Det var et rop om at folk skulle se meg, men på helt feil måte. Allikevel var dette den måten jeg så at jeg kunne få andres oppmerksomhet på. Den var riktig for meg.

Jeg har også utrolig vekslende selvbilde eller selvfølelse og dette er noe som kan veksle fra time til time. Jeg kan i det ene øyeblikket se i speilet og si til meg selv at jeg er i pen, søt og snill jente og i neste øyeblikk kan jeg ligge på sofaen uten å orker noenting for jeg vet at jeg er stygg og at jeg ikke får til noenting. Dette er også utrolig slitsomt for meg, men også for andre og det er noe jeg kan skjønne. For det er ikke alltid lett å følge med på hvor jeg er. 

En annen ting var det at jeg var veldig impulsiv og urolig. Jeg kunne plutselig finne på å hoppe fra et tak eller gjøre andre slike ting uten å tenke på konsekvensene. Dette er dessverre noe jeg i ganske stor grad sliter med i dag. Dette er kanskje en av de største problemene jeg har med denne diagnosen. For jeg skal være helt ærlig med dere nå og si at jeg det siste halve året har begynt å bruke alkohol som en måte å regulere følelsene mine i tillegg til maten. Jeg vet innerst inne at dette er feil og jeg ser hvor mye det ødelegger. Det har gjort så det ble slutt mellom meg og kjæresten, jeg sier og gjør ting jeg angrer på i forhold til familie og venner. Likevel klarer jeg ikke å slutte med det. Dette er nok det jeg jobber mest med i dag for jeg vet jo at det er galt og jeg ser hvor mye det ødelegger. Så jeg innrømmer at jeg har et problem med det og dette har jeg fått beskjed om at er et stort skritt i riktig retning. 

Jeg har også er fortsatt en person som trenger å vite at folk er der. Jeg trenger bekreftelser. Jeg har siden jeg var liten vært slik at jeg alltid sier natta og at jeg er glad i mamma og pappa. Hver eneste kveld. Nå sender jeg det på melding til dem og jeg trenger liksom svar. Det er ganske slitsomt for dette også ødelegger. For jeg vet også her innerst inne at de er glad i meg og de er der for meg. De blir ikke borte, men jeg trenger den bekreftelsen. Dette presset også bort kjæresten så dette er en ting jeg virkelig håper jeg kan klare å snu på når jeg begynner i behandling. Her også har jeg fått beskjed fra psykologer at jeg er på god vei fordi jeg har en slik innstilling og motivasjon som viser at jeg har begynt på veien mot å snu på denne tingen.



Det er de to siste jeg virkelig håper de kan hjelpe meg med i behandling for det er disse som er mest slitsomme og som ødelegger mest. Jeg vil ikke ha det slik mer. Jeg så utrolig lei av disse tingene skal styre meg. For friske Maren tenker og ser at dette er feil, men diagnosen min klarer på en eller annen måte å vinne gang på gang. Så da fortsetter jeg med det samme igjen og igjen, men en ting er at har jeg riktig motivasjon så klarer jeg faktisk å endre på ting. Det tar utrolig mye av meg, men jeg har sett at det er mulig. Jeg har vært utrolig avhengig av telefonen for å vite at folk er der, men i forhold til slik jeg var før er jeg utrolig flink nå. Jeg lar den gå strømtom, jeg legger den igjen når jeg går tur eller skal til mamma eller pappa. Jeg trenger den liksom ikke. Så jeg ser det er mulig :)

Jeg har funnet ut en ting om meg selv da og det er at for det meste går det bra med meg om dagen. Da er jeg den friske Maren som jeg kaller det, men så kommer kvelden og jeg bytter. Det er som noen knipser i fingerne så er jeg på den andre siden. Som noen drar ned en rullegardin og alt blir bare svart. Jeg blir så negativ og det er da jeg begynner å trøste meg selv fordi jeg ikke orker å sitte med alle disse negative tankene så jeg ender opp med å sitte med flaska. Heldigvis har jeg en så utrolig flink og snill familie rundt meg så de sier jeg kan komme til dem og sove over, ber meg med på kino, til å gå tur og slike ting. Jeg har også nå den siste tiden begynt å få besøk igjen fra psykiatritjenesten. De kommer som regel 8 og er til 9 og da er jeg over den verste perioden når det kommer til drikking.

Så det går flere og flere dager imellom hver gang jeg dyr meg til den og jeg er utrolig stolt av meg selv for da ser jeg at jeg klarer det hvis jeg bare bestemmer meg for det. Så jeg har bestemt meg for at dette er noe jeg skal komme meg gjennom. Jeg skal klare å bekjempe disse negative tankene og jeg skal klare å bli frisk. Det skal gå flere og flere dager imellom hver gang jeg faller tilbake. Jeg skal bruke alle krefter jeg har på å holde meg på riktig side. Jeg skal vinne denne kampen. Det har jeg bestemt meg for!!

Jeg håper dette innlegget ga folk et litt mer innblikk i hvordan hverdagen min er preget av denne diagnosen. At det er utrolig slitsomt, det er et helvette, men jeg jobber med det. Jeg håper folk kan forstå litt mer hvorfor jeg sier og gjør de tingene jeg gjør. Jeg mener ikke å såre folk og presse dem vekk, men det er det diagnosen vil. Den vil ødelegge for meg og presse alle vekk. Den vil at jeg skal være alene. Jeg håper inderlig at det aldri skjer. Jeg kommer iallefall til å fortsette å jobbe meg ikke forbi, men gjennom denne diagnosen. Jeg skal ikke jukse og ta noen snarveier. Her skal jeg komme meg gjennom og det har jeg innstilt meg på. Så dette skal jeg klare! Det har jeg troa på :) 


Jeg er bare utrolig sliten

Det virker kanskje slik jeg skriver at alt går så bra med meg, men dere skulle bare vist. Jeg sover 7 timer hver natt og våkner hver 2 andre time og ligger der kanskje en halvtime og gråter. Jeg går hele dagen å tenker og plutselig bryter jeg sammen og gråter for alt. Jeg er bare så utrolig sliten for det har skjedd noe i livet mitt som jeg virkelig føler jeg ikke fortjener og jeg sitter med så mange spørsmål som jeg ikke får svar på. Jeg prøver å få kontakt for jeg føler jeg fortjener svar, men får aldri det. Og det gjør utrolig vondt for da sitter jeg der og føler meg brukt. Jeg klandrer meg selv for alt og alt dette gjør så jeg rett og slett ikke orker å tenke mer. Så flaska har vært min "gode" hjelper den siste tiden. Jeg vet innerst inne at det er feil, men jeg orker rett og slett ikke sitte der og ha det så vondt.

Så personlighetsforstyrrelsen min spiller en kjempe stor rolle inn her. Den har kontrollen over meg nå siden jeg har så lite overskudd fra før. Jeg orker ikke kjempe mot den så den vinner hele tiden. Jeg tar bare valg som er negative for meg og som skader meg. Jeg  har virkelig prøvd å ordne opp, men jeg blir bare møtt med en lukket dør og det gjør vondt. Så jeg vet ikke hvordan jeg skal komme meg gjennom dette. Heldigvis er det ikke så ille at jeg kan si at jeg ikke orker mer av livet eller at jeg vil gjøre meg selv noe. Heldigvis sier jeg for jeg har vært innpå tanken at jeg er livredd for at disse tankene skal komme, men jeg er ikke der nede. Jeg har det fortsatt vondt og jeg føler meg utslitt. Så det går vanskeligere med skolen, jeg er ikke motivert og orker ikke rett og slett. Jeg tenker jo at jeg skal ta lappen, men alt i hele meg er så negativ til det. Jeg er så dårlig til å kjøre. Alt koster penger. Det blir bare stress. Jeg orker og klarer bare ikke. 



Så det kan virke som ting går så bra med meg, men jeg er inne i en dårlig og vanskelig periode nå. Jeg håper virkelig at jeg kommer meg gjennom den for det er utrolig slitsomt. Jeg håper det ordner seg på den ene eller andre måten. For som sagt det syns jeg at jeg fortjener. Jeg er ei snill og omtenksom jente som vil andre godt så det syns jeg at jeg fortjener. Så jeg håper virkelig at ting ordner seg for meg en eller annen gang snart for orker ikke dette i lengden. 


Hva er egentlig en personlighetsforstyrrelse

Før jeg begynner å skrive om hvordan det er å slite med en personlighetsforstyrrelse og min hverdag med den diagnosen tenkte jeg at det kanskje er best å fortelle dere hva en personlighetsforstyrrelse egentlig er. For det er en diagnose som mange sikkert har hørt om, men ikke vet så mye om. For det finnes så mange ulike typer av den så derfor tenkte jeg å skrive litt kort om hvilke typer som finnes, hva det innebærer å ha de ulike typene og hvilken diagnose jeg har. Så det kommer altså her.

Først kan jeg starte med å fortelle dere hvilke typer som finnes. Gjør det slik at jeg skriver navnet og hva det vil si å slite med akkurat den typen bak så blir det litt mer systematisk og lettere å forstå. 

- Scizotyp: Veldig sky og mistenksom, få venner, underlige oppfatninger om mye
- Schizoid: Følsomflat, lite behov for samvær med andre, gjør mest ting på egen hånd
- Paranoid: Mistenksom, uforsonlig, fort fiendtlig overfor andre
- Antisosial: Gjentatte lovbrudd, hensynsløs, aggressiv, liten omsorgsevne
- Emosjonelt ustabil (bordeline): Ustabile forhold, ustabile følelser, svingende selvfølelse
- Narsissistisk: Oppblåst selvbilde, selvrettferdig, arrogant, lite empatisk
- Dramatiserende: Teatralsk, dramatiserende, spiller på sex, må være i sentrum for oppmerksomhet
- Unnvikende: Engstelig og hemmet, forsiktig i sin omgang med andre, blir fort forlegen og trekker seg
- Avhengig: Liten tro på å kunne klare seg på egen hånd, klamrer seg til andre, må stadig ha råd og anbefalinger fra andre
- Tvangspreget: Rigid og sta, stort behov for orden og planer, vansker med å delegere til andre, perfeksjonist 
- Blandet personlighetsforstyrrelse: Har ikke mange trekk fra en, men flere trekk fra mange personlighetsforstyrrelser

Det er altså mulig å kjenne seg igjen i mange av punktene, men fra ulik diagnose. Du kan da slite med en blandet personlighetsforstyrrelse. Den diagnosen jeg har fått er Emosjonelt ustabil også kalt bordeline. Det er mange kriterier man må utfylle for å få denne diagnosen og jeg tenkte enkelt og greit å ramse opp de 9 kriteriene. Man må ikke ha alle punktene, men man må ha ganske mange. Jeg er ærlig ikke sikker på hvor mange, men det er slik at man må ha erfart å ha det slik over en lengre periode. 

1. Intensive og ustabile forhold, skiftende mellom innledende idealisering og deretter devaluering. Går raskt inn i forhold, idealiserer vedkommende, dvs, lar seg forføre eller beruse av innledende følelser, reduserer sin sosiale dømmekraft og gjør det motsatte når skuffelser melder seg, ser da bare svart der det før var hvitt

2. Har vansker med å være alene og har sterke følelser knyttet til det å bli forlatt og gjør derfor desperate anstrengelser for å unngå å bli forlatt, eks, lar seg behandle dårlig, underkaster seg, kan gjøre dramatiske og appellerende ting som f.eks å skade seg eller true med å ta livet sitt.

3. Identitetsproblemer: Skiftende selvfølelse, skifter i sin oppfatning av hvem en er, ens mål i livet, vansker med å holde fast på en egen indre kjerne

4. Impulsivitet som kan være selvdestruktiv, dvs, gjøre impulsive ting som kan være skadelig, eks, kjøper ting uten å ha dekning på konto, kjører bil fort og uvørent, tar raske og lite gjennomtenkte beslutninger, impulsiv og skadelig forbruk av alkohol og stoff, ukritisk sex, m,m

5. Selvdestruktive handlinger som selvskading og selvmordsforsøk (for å regulere vonde følelsestilstander)

6. Stadig tilbakevendende følelser av indre tomhet og meningsløshet

7. Stadige humørsvingninger, kan veksle i løpet av dagen mellom eks, intens nedtrykhet og oppstemthet, eller tristhet, bitterhet og sinne

8. Intenst sinne som det er vanskelig å kontrollere, eks, kan kaste ting i veggen, skjelle ut andre, havne i slosskamper

9. Reagerer med mistenksomhet, eller en følelse av å være utenfor seg selv når en er svært stresset 

Så hvis dere leser disse punktene og ser for dere at dere sliter med dette, kan dere prøve å tenke dere hvor vanskelig det faktisk er for de som har disse problemene. Det er ingen dans på roser. Alle har personlighetstrekk på godt og vondt, men en ting skal sies. Om man får en personlighetsforstyrrelse vil det ikke si at man har den for resten av livet. Man kan gå i behandling og lære seg til rett og slett å snu disse personlighetstrekkene. Derfor har jeg troa på at jeg kan klare å komme meg gjennom dette her og bli frisk. Fordi jeg skal starte i behandling nå i slutten av i November så jeg har riktig innstilling og jeg har fått beskjed av mange at jeg virkelig er på god vei til å bli frisk på måten jeg jobber med dette. Jeg har en holdning og motivasjon til å endre på dette så jeg vet at jeg kommer til å klare det. Om det tar flere år så skal jeg bli frisk. Det har jeg bestemt meg for. 

Men da har jeg fortalt dere litt om hva en personlighetsforstyrrelse, de ulike typene og hvilken jeg har så da føler jeg at det blir mer naturlig for meg å begynne å blogge om min hverdag med denne diagnosen. Jeg kommer til å skrive ett innlegg om hvilke av disse trekkene jeg sliter med, kort sagt hvordan det er for meg å leve med bordeline. Så håper dette innlegget ga dere et litt større innblikk i hva denne diagnosen er og hvilke problemer jeg står ovenfor. Mye av det jeg gjør og sier har med diagnosen å gjøre. Det er en del av problematikken, men som sagt så jobber jeg med det :) 


Les mer i arkivet » Januar 2016 » Desember 2015 » November 2015


Jeg heter Maren Kristine Dahl Ensrud og er ei 19 år gammel jente som bor for meg selv. Jeg sliter veldig psykisk og skjuler dette mye bak en maske. Det hjelper derfor mye for meg å få skrevet det ut. Derfor blogger jeg. Jeg sliter med depresjon, angst, tvang, selvskading og selvmordstanker. Jeg har det ikke noe godt.

KONTAKT/SPONSING:
marenkri-95@hotmail.com









    • INSTAGRAM




      BLOGGDESIGN



      Design av
      Marie Gjernes

      ----------------------



      REKLAME


hits